«Desperat» feltarbeid

TEKST: Inga Sæther

Jeg kan ikke skryte på meg å ha gjort så veldig mye feltarbeid. Men noen runder har det da blitt, både i forbindelse med studier og som forskningsassistent. De aller fleste intervjuene jeg har gjort har, med et par hederlige unntak, gått veldig bra. Som regel har det blitt interessante samtaler med reflekterte informanter. Jeg har hatt greie støttespillere, fungerende opptaksutstyr og god tid.

Sånt blir det kanskje fine intervjuer og lange transkripsjoner av, men dørgende kjedelige historier i ettertid. Heldigvis har jeg gått på en og annen kjempesmell også.

For noen år siden gjennomførte jeg intervjuer på en arbeidsplass hvor det jobbet mange arbeidsinnvandrere. Et av intervjuene står for meg som selve kroneksempelet på ting som kan gå galt i felten. Informanten ble rekruttert nærmest i desperasjon, etter at tre andre hadde takket nei. Vi fikk låne et kontor til selve intervjuet, hvor folk gikk inn og ut hele tiden. Telefonen ringte til stadighet. Sjefen var til stede under halve intervjuet for å sende noen e-poster. Informanten snakket veldig dårlig norsk og engelsk, hun så litt ukomfortabel ut og svarte med enstavelsesord på spørsmålene mine. Jeg skjønte fort at jeg ikke kom til å få noen brukbare refleksjoner ut av samtalen og avsluttet intervjuet så fort jeg følte jeg kunne, etter 19 veldig lange minutter.

Profesjonell som jeg er takket jeg pent for intervjuet, forsikret informanten om at jeg hadde fått alt jeg trengte, pakket sammen sakene mine… og gjemte meg på do.

Der vasket jeg ansiktet i kaldt vann tre ganger og ble sittende på gulvet en stund mens jeg forbannet alt og alle. Resepsjonisten som plasserte meg på det idiotiske kontoret med all gjennomgangstrafikken. Den fordømte telefonen. Sjefen som ikke skjønte at han burde holdt seg unna. Og hvorfor hadde informanten takket ja til å intervjues når hun var helt elendig i norsk? En halv dag med feltarbeid, fullstendig bortkastet. Da jeg senere skulle transkribere intervjuet oppdaget jeg at støyen fra produksjonslokalene, telefonen som ringte og døren som ble åpnet og lukket, uansett overdøvet det meste som ble sagt på opptakeren.

Heldigvis hadde jeg gode studiekamerater jeg kunne ringe for litt debriefing og trøst. Et par selvmedlidende telefoner og tekstmeldinger senere satte jeg meg ned for å skrive dagens feltrapport. Det var da det begynte å gå opp for meg at den fiaskoen jeg nettopp hadde vært gjennom verken var fabrikksjefens, resepsjonistens eller informantens feil. Det var ene og alene jeg som hadde skylden.

Det var tross alt jeg som hadde bedt om å få komme og gjøre intervjuer, uten at jeg egentlig hadde noe å tilby til gjengjeld. Informanten hadde bare ønsket å hjelpe, og det på fritiden sin attpåtil. Det var tross alt min jobb å påse at informantene oppfylte utvalgskriteriene, ikke deres. Kontoret var ikke optimalt, men de var greie som tilbød meg et sted å sitte. Jeg burde naturligvis sjekket på forhånd om det gikk an å bruke. Sjefen burde ikke vært der inne, men han hadde arbeid å gjøre, og det var mitt ansvar å sørge for at vi ikke ble forstyrret underveis. Jeg hadde ikke gjort jobben min som forsker ordentlig og jeg hadde kastet bort alles tid.

Jeg kom frem til at det eneste jeg kunne gjøre for å få noe ut av denne fiaskoen var å reflektere ordentlig over hva som hadde skjedd, slik at jeg kunne stille bedre forberedt og være en bedre forsker neste gang.

Og så var jeg i det minste en lærdom og en anekdote rikere. Aldri så galt at det ikke blir en god historie!