Politikk, parti og partipolitikk: 
Hvordan henger det sammen?

Tekst: Tor Anders Bye

Robert Michels formulerte det som først ble kjent som «oligarkiets jernlov» (eller « The Iron Law of Oligarchy»), og så maktkonsentrasjon i hendene til en liten elite som uunngåelig for en kompleks organisasjon som et politisk parti. I moderne samfunn er det en nødvendighet at politiske partier er svært organiserte, slik at de blir oligarkiske i sin kjerne – Brorparten av (samfunns)medlemmene blir ekskludert fra viktige avgjørelser, som i tur heller blir fattet av partiledelsen og/eller andre byråkratiske strukturer rundt partiene (Michels i Nash 2010: 12). For demokratipessimister kan dette framstå som en svært innbydende idé, og åpne motstandere av demokratiet kan fremme Michels lov som et argument for avskaffelse – Men tilsier virkeligheten i norsk partipolitikk at dette er tilfelle?

Systemet
Med unntak av Arbeiderpartiet (før Jens Stoltenbergs 2. regjering) har Norge utelukkende blitt styrt av koalisjonsregjeringer i etterkant av 2. verdenskrig – en løsning hvor to eller flere partier går sammen for å danne regjering med ulike partier satt til å fylle ulike ministerposter. Koalisjonsregjeringen er et alternativ til en situasjon der et parti får flest stemmer (og blir det største partiet), men ikke over halvparten av stemmene (slik at de kan danne en flertallsregjering): To (eller flere) partier som hver for seg ikke har flertallet av stemmene på sin side kan derfor gå sammen for å danne en flertallsregjering, selv om de partiene er uenige i flere sentrale saker. Da dette er en løsning som lettere lar partiene oppnå makt og danne regjering, har det nødvendigvis konsekvenser for hvor effektivt hvert enkelt parti greier å få gjennom nettopp sin politikk.

I det flere partier går sammen for å danne regjering, oppstår det derfor en forhandling mellom de partiene for hvem som får gjennom hva, og hvilke statsrådsposter som tildeles hvem. Ingen partier får derfor ta med seg hele sitt program inn i det som blir regjeringens plattform, men hvert av partiene får ta med seg noe (og da fortrinnsvis de sakene som er mest betydningsfulle for dem). De sakene som hvert parti, og dermed politikerne i dette partiet, kjemper mest om kan både være a) et direkte resultat av det partiets historiske opprinnelse og de forholdene som har ført det til hvor det er i dag, og b) grunnen til at partiets representanter og medlemmer velger å gi sin støtte til det partiet de faktisk stemmer på.

Slik Max Weber ([1922] 1971) beskriver partier (i relasjon til klasse- og status-begrepene), så tar de «sikte på sosial «makt», hvilket vil si å ha innflytelse på et sosial samkvem […] «partimessige» samkvem går alltid i retning av å opprette rasjonale interesserelasjoner […] ([1922] 1971: 67f).» Et politisk parti vil ta sikte på å nå et (eller flere) mål, som de skal nå gjennom å følge en ny, tilrettelagt plan. Weber skiller mellom saklige mål, der partier gjennomfører et forhåndsbestemt program ut ifra enten ideelle eller materielle mål, og personlige mål, der partiet sikrer seg bestemte verv/embeter, innflytelse i saker som er viktige for dem, samt ære både for partiets leder og tilhengere. Han påpeker at partier vil kunne ha et mangfold mål av begge typer, og det ene blir vel så viktig som det andre i løpet av en ordinær valgkamp.

Partiene
Politiske partier, i likhet med alle sosiale institusjoner, har også sin egen historiske opprinnelse (‘historisitet‘): En hensikt for å ha oppstått, eller en utilsiktet konsekvens av andre hendelser som likefullt førte til dens tilblivelse. Berger og Luckmann (1966) hevder at de målene som partiene har bygd seg opp over tid, saklige så vel som personlige, kun kan forstås i den konteksten som selve institusjonen har blitt bygd opp i. Partiene som nå er representert på Stortinget er produktet av sin egen historie, og må betraktes i lys av de mange konfliktene som det har måtte tålt gjennom årenes løp (Berger & Luckmann 1966: 72).

Både Venstre og Høyre ble stiftet i 1884, og markerer overgangen fra embetsmannstaten over til et parlamentarisk styresett. De mer liberale representantene finner sammen i Venstre, mens de konservative går sammen som Høyre. Selv om begge partier gikk sammen om å støtte parlamentarismen, som representerer en maktoverføring fra konge og embetsmenn til folket, var likevel langt fra alle grupper i samfunnet representert på Stortinget. Derfor ble Arbeiderpartiet stiftet i 1887 av industriarbeidere, og senere Bondepartiet (nåværende Senterpartiet) i 1920 av bøndene for å representere interessene blant grupper som da sto utenfor det parlamentariske systemet. I løpet av de første tiårene gjenspeilet spliden mellom de to førstnevnte og to sistnevnte også spliden mellom det daværende borgerskapet og arbeiderklassen, og i dag befinner de samme partiene seg også på hver sin side i politikken (hvor Venstre har sittet som støtteparti til en Høyre-ledet regjering de siste fire årene og Senterpartiet regjerte sammen med Arbeiderpartiet i de åtte årene før det).

Flere av de andre partiene har i stor grad blitt stiftet som reaksjoner på større samfunnsendringer som senere fant sted. Kristelig Folkeparti ble stiftet som reaksjon på en tiltagende sekularisering i samfunnet utover 1920-tallet, men ble til som politisk parti først i 1933. De har regjert mer eller mindre utelukkende med partier på høyresiden i politikken, som også har vært sympatiske ovenfor den norske kirken og andre religiøse institusjoner opp gjennom nyere norsk historie: Nylig har de forsvart bruken av K-en i KRLE-faget, og sto bak forslaget om reservasjonsrett for leger i 2014.

Sosialistisk Venstreparti har sine røtter fra det tidligere Sosialistisk Folkeparti, som ble stiftet i reaksjon til Norges NATO-medlemskap og Arbeiderpartiets ønske om å utplassere atomvåpen på norsk jord i 1961. Partiet har tilbragt brorparten av sitt livsløp i opposisjon, og kritisert Arbeiderpartiet i spørsmål om fortsatt NATO-medlemskap, EØS-avtalen, forsvarspolitikk og for å gi etter i innvandring- og integreringspolitikken. De gikk først inn i regjering sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2005, og har fortsatt kampen mot NATO-medlemskap.

Fremskrittspartiet ble stiftet i 1973, da som «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Partiet ble satt ned som en protestbevegelse, og har også inntatt denne formen som en del av opposisjonen i norsk politikk fram til deres valgseier i 2013. Under partileder Carl I. Hagen kjempet partiet for å legge ned alle bomstasjonene på norske veier, bruke en større andel av oljefondet til å øke velstandsnivået og stramme inn antall innvandrere til Norge. I andre politiske spørsmål har partiet stort sett tatt samme side som Høyre, med noen få unntak slik som EØS-avtalen og EU-medlemsskap.

Historisitet, også i kontekst av politiske partier, er altså helt nødvendig for å forstå hvorfor hvert enkelt parti, og tidvis partienes representanter, opptrer og handler slik de gjør. En av nøkkelfunksjonene til moderne politiske parti er å absorbere elementer av pågående klassekamp (og andre former for kamp) og integrere disse inn i hvert parti – Weber argumenterte for dette i lys av at lagdelingen innad i politiske partier sammenstiller seg med representasjonen av spesifikke grupperinger og klasser i samfunnet forøvrig (Morrison 2006: 313).

Politikken
I sosiologien henger politiske system og partier tett sammen med byråkrati, og det arbeidet som (ofte) høyt utdannede og godt etablerte statlige funksjonærer utfører. Alt ifra skatter og avgifter, skole og utdanning, helse og omsorg, infrastruktur, næringsliv, landbruk og mange andre felt er underlagt byråkratiske organisasjoner med uttalte mål om å forvalte et eller flere av disse feltene – noen eksempel på disse er Skatteetaten, Statens vegvesen, LO og NHO. Slik Max Weber beskriver byråkratiet, så har hver enkelt funksjonær lite (om noen) kontroll over det arbeidet de gjør, da byråkratiets regler og prosedyrer har en tendens til å «leve sitt eget liv»: Deres oppgaver begrenses til sin gren av byråkratiet, og den posten funksjonæren måtte fylle (Nash 2010: 10). Dette knyttes til det Weber omtalte som det byråkratiske etos, gjennom forestillingen om at upersonlige, upartiske og nøytrale funksjonærer i det offentlige vil garantere statsborgernes sikkerhet og demokratiets framtid.

Dette skriver også C. Wright Mills videre om i klassikeren The Sociological Imagination fra 1959, der han bruker begrepene om ‘liberal‘ og ‘illiberal praktikalitet‘ til å illustrere det byråkratiske etos og dets betydning for den enkelte samfunnsborger. Der den liberale formen for praktikalitet blir beskrevet som frigjøringen fra byråkratiske og systematiserte organisasjonsformer som hindrer egen-refleksjon og selvrealisering, blir den illiberale formen definert som nettopp det – byråkratiske og systematiserte organisasjonsformer som blir pålagt individet og forhindrer det fra å gjennomgå legitim egen-refleksjon og selvrealisering (Mills 1959: 100ff). Mills er også veldig klar på at byråkratiet forholder seg til virkeligheten som et eget rom, der (sosiale) fakta er underlagt strenge regler og prosedyrer som må følges.

Dette kan forklare hvilken innflytelse de politiske partiene faktisk har på de mange byråkratiske organisasjonene i det norske samfunnet – når en politiker (eller deres parti) blir tildelt en ministerpost som overser et bestemt politisk felt, kontrollerer de ikke de(n) organisasjonen(e) som forvalter dette feltet direkte: Derimot regulerer de både finansiering (hvor mye penger organisasjonen har å bruke på å utføre sine mål), så vel som det mandatet (hvilke midler organisasjonen har lov til å bruke og ikke for å utføre sine mål) hver enkelte organisasjon har, og bestemmer derfor hvilke rammer denne kan arbeide innenfor. Politikere griper med andre ord inn i samfunnet som sekundære aktører, og ikke som de primære aktørene for sosial endring.

Her kommer også forskjellene mellom partiene inn: Grovt sett ønsker for eksempel partiene på venstresiden av politikken å øke hvor mye hver enkelt borger må betale i skatt, mens høyresiden ønsker å redusere hvor mye den enkelte betaler i skatt. En økning i skatt vil bety at staten får flere midler tilgjengelige for å dekke utgifter generert av statlige organisasjoner og tiltak, slik at organisasjonene kan vokse seg større, mens en reduksjon vil bety at staten har mindre tilgjengelig for å dekke disse utgiftene, og at organisasjonene derfor må bli mindre. Avhengig av hvilken vei partiet som besitter finansministerposten velger, vil handlingsrommet til skatteetaten og andre offentlige etater som helhet kunne endre seg betraktelig over tid – Også når partier fra ulike sider i politikken velger å videreføre hverandres politikk på et felt.

Det vil selvfølgelig tiltre en rekke nyanser utover det bildet jeg har beskrevet ovenfor, men i et langsiktig perspektiv vil dette utgjøre en av mange fundamentale skiller mellom de ulike partiene. Også for andre politiske felt (og deres tilhørende organisasjoner) har partiene ulike ønsker om å omforme det handlingsrommet som statlige byråkrater har til å utføre sine mål, og utgjør den «visjonen» partiledere og deres nærmeste kan ha for landet i framtiden. Dette gjenspeiler Webers syn på hva demokrati faktisk er: i mindre grad et folkestyre, og i større grad et elitestyre der eksepsjonelt lederskap kombineres med byråkratisk ekspertise (Nash 2010: 11).

Litteratur
Berger, P., & Luckmann, T. (1966). The Social Construction of Reality. London: Penguin Books.

Mills, C. W. (1959). The Sociological Imagination. New York: Oxford University Press.

Morrison, K. (2006). Marx, Durkheim, Weber (2. utg.). London: SAGE Publications Ltd.

Nash, K. (2010). Contemporary Political Sociology: Globalization, Politics and Power. Oxford: Blackwell Publishers Ltd.

Weber, M. ([1922] 1971). Makt og byråkrati. Gjøvik: Mariendals Boktrykkeri.