Naturkatastrofenes sosiologi

Vi begynner nesten å bli vant til bildene nå. Voldsomme orkaner og flodbølger som tvinger mennesker på flukt. Byer som ligger igjen i ruiner etter at stormen har stilnet. Ødelagte lokalsamfunn.

Mindre fokus er det på at naturkatastrofer rammer ulikt. En omfattende studie om konsekvensene av orkanen Katrina er unntaket i denne sammenhengen – og kom også i stand nær sagt ved en tilfeldighet. Bakgrunnen for studien var en surveyundersøkelse blant unge, fattige mødre som gikk på community college i ti amerikanske byer, deriblant New Orleans.

Forskerne, en bredt sammensatt gruppe av sosiologer, psykologer, demografer og epidemiologer, skulle undersøke hva som kunne forklare den lave fullføringen av høyere utdannelse som kjennetegner denne gruppen.

Surveydesignet var longitudinelt, det vil si at forskerne skulle følge opp respondentene i flere runder, og spørsmålene dekket en stor bredde med bakgrunnsfaktorer. Den første runden ble gjennomført i 2004. Den andre ble påbegynt i august 2005, men den ble avbrutt etter at halvparten av respondentene hadde gitt sine svar – fordi orkanen Katrina meldte sin ankomst.

De som ble rammet hardest var unge afroamerikanere bosatt i utleieboliger i fattige områder i indre by.

Dette er bakgrunnen for RISK: Resilience in Survivors of Katrina, en storskala studie av de menneskelige konsekvensene av en naturkatastrofe som krevde 1833 menneskeliv, førte til enorme materielle ødeleggelser og bidro til evakueringen av flere mennesker enn noen annen naturkatastrofe i nyere amerikansk historie.

Fordi forskerne hadde personnummer og kontaktdetaljer til alle respondentene var de i stand til å finne tilbake til 86 prosent av deltakerne i den opprinnelige studien, som nå var spredt over 35 delstater. Studien har foreløpig munnet ut i et trettitalls forskningsartikler og to doktorgrader, og den pågår ennå.

En oppsummering av hovedfunn i tidsskriftet Sociological Forum, forfattet av Harvard-professor Mary Waters, viser at selv om alle som ble rammet av Katrina hadde større sjanse for å få svekket psykisk helse og utvikle posttraumatisk stress enn de som unngikk stormen, spiller sosiale forhold en viktig rolle.

Individer med lav inntekt og få venner, dårlige boligforhold og svak psykisk helse i utgangspunktet var mest utsatt for traumer og svekket psykisk helse i etterkant av orkanen.

Motsatt klarte de som eide sin egen bil, hadde høyere inntekt og tilhørte et bredt sosialt nettverk i større grad å evakuere før stormen satte inn.

Forskerne finner også at de som fortsatt ikke hadde kunnet returnere til New Orleans fire år etter Katrina hadde større sannsynlighet for å få vedvarende psykiske helseproblemer enn de som hadde flyttet hjem.

Også her spiller sosiale forhold inn, for det er ikke tilfeldig hvem som har kunnet vende tilbake: De som ble rammet hardest var unge afroamerikanere bosatt i utleieboliger i fattige områder i indre by.

Oppbyggingen av byen har imidlertid ført til gentrifisering og en tredobling av leieprisene, noe som har gjort det umulig for mange av dem å flytte tilbake.

Med andre ord: New Orleans er eldre, rikere og hvitere enn det var før katastrofen inntraff.

Studien viser hvordan orkanen Katrina rammet sosialt skjevt og har ulike konsekvenser for forskjellige grupper, både på kort og lang sikt. Den er også et lærstykke i godt forskerhåndverk: Kombinasjonen av gode individdata om sosioøkonomisk status, boligforhold og helse, et longitudinelt design og samarbeid på tvers av disiplingrensene tilhører dessverre sjeldenhetene.

Men prosjektet viser også at man ikke skal undervurdere betydningen av å være på rett sted til rett tid, også i forskningen.

Kronikken er opprinnelig publisert i Morgenbladet, og er her gjengitt med tillatelse fra både avis og forfatter.