Peter L. Berger 1929-2017: Det humane perspektivet

Peter Ludwig Berger døde 27. juni. Berger er den ene av de to sosiologene som ble verdenskjent med det felles verket The Social Construction of Reality. Den andre var Thomas Luckmann (1927-2016). Den engelske originalen ble publisert i 1966, men det kom raskt oversettelser. Boka fins i dag på mellom 20 og 30 språk og kommer fortsatt i nye opplag.

I de påfølgende tiårene var den fast inventar på pensumlister internasjonalt, og derfor et verk så å si alle kjente. Det gjaldt ikke bare i samfunnsvitenskap, men også humaniora, fordi perspektivet åpenbart var anvendbart også der. International Sociological Association rangerte The Social Construction of Reality som den femte i rekken av de ti mest innflytelsesrike sosiologiske publikasjonene på 1900-tallet. Den er blitt en klassiker.

«Berger-Luckmann»

Årsaken til den brede oppmerksomheten var at The Social Construction of Reality gav et nytt og annet perspektiv på samfunnet enn hovedstrømningene i sosiologi den gangen. De ble de gjerne grovt kategorisert i strukturfunksjonalisme og kritisk sosiologi. Dessuten fantes det mindre dominerende former som etnometodologi og symbolinteraksjonisme.

The Social Construction of Reality falt utenfor disse kategoriene og ble på en måte noe helt for seg selv identisk med forfatterne. Dermed fikk ikke bare boka, men også den vitenskapelige tilnærmingen og det sosiologiske perspektivet den har rett og slett merkelappen «Berger-Luckmann».

Mer enn en gang har dette ført til den oppfatningen at dette er et dobbeltnavn og at det dreier seg om én persons tenkning. Egentlig er det ikke så rart. Det er ikke mulig å si hvem av de to som har tenkt og skrevet hva i dette fellesverket. De visste det ikke en gang selv. De utformet teksten i fellesskap på et rom ved Washington Square Park i New York, ikke langt fra der de på 1950-tallet sammen hadde studert ved New School for Social Research.

Fundamentalt uenige

Med utgangspunkt i The Social Construction of Reality er det ikke mulig å skrive om Peter L. Berger uten å nevne Thomas Luckmann. Samtidig viser de gjennom resten av forfatterskapene ganske klart at vi har å gjøre med to svært så selvstendige personligheter.

Så enige Berger og Luckmann må ha vært i utformingen av den grunnleggende sosiologiske teorien i The Social Construction of Reality, likeså klart er det at de om enkelte tema – som religion – allerede den gangen var fundamentalt uenige. Og de forble det. Samtidig som de fortsatte å være venner livet ut og dyrket enhver mulighet til å treffes og snakke sammen (i tillegg til en løpende brevveksling). Evnen og viljen til stående uenighet beriket åpenbart både vennskapet og arbeidet for begge. Forbilledlig – også for akademisk virksomhet.

Uenigheten om religion bestod ikke at den ene var «religiøs» og den andre «ateist», slik vi kanskje antar ut fra vår egen nordeuropeiske kontekst. Begge anerkjente betydningen av det vi kaller «religion» for tilværelsen mennesket opplever at livet er. Fenomenet religion er unikt for arten mennesket.

Men så – i det som betinger den menneskelige eksistensen, conditio humana – hvor har dette fenomenet sitt utgangspunkt? Og hvor har det sin forankring i dag? Eller er det slik at vi har hatt en «sosial evolusjon» der mennesket i den nåværende samfunnsformen – moderniteten (post-, høy-, sen-) – har lagt bak seg «det religiøse stadiet» og er blitt religionsløst?

En ualminnelig sosial sosiolog

Dette var problemer Peter Berger som empirisk sosiolog beskjeftiget seg med hele livet. Men også som teolog, det var han også. Bergers teologiske identitet var lutheraner. Litt overraskende kanskje, på bakgrunn av de jødiske familierøttene og oppveksten i Wien, det ganske så katolske Østerrike. For Berger var det dessuten helt uproblematisk i akademiske sammenhenger å tilkjennegi sin kristne identitet, enten det var i tekst eller tale. Slik den åpenbart også var i orden for de andre meddebattantene i den lange rekken av ulike vitenskapelige, religiøse og kulturelle kontekster han deltok i på øverste hold verden over. Han var – vi kan kanskje si – en ualminnelig sosial sosiolog.

Den siste boka han publiserte (2014) har tittelen The Many Altars of Modernity. Toward a paradigm for religion in a pluralist age. Tittelen forteller at den nettopp handler om tolkningen av livet for menneskene i moderniteten, hverdagen i dag. Analysen gjør Berger med utgangspunkt i empiriske observasjoner av religiøs aktivitet. For gründerne av sosiologien – Weber og Durkheim, men også Comte og Marx – er det slik at den sosiologiske observasjonen av religion er sentral i utformingen av sosiologien som en generell teori om samfunnet. Også The Social Construction of Reality er slik.

Om Berger kan vi derfor si at for ham gir teologien (og religionshistorien) den spesialkunnskapen han vet han som sosiolog trenger i religion for å kunne analysere hva som foregår i det aktuelle samfunnet. Dette er helt parallelt med den historiekunnskapen om religion som Weber bruker, og den empiriske kunnskapen om stammereligion som Durkheim refererer til.

Et intellektuelt testamente

I The Many Altars of Modernity har Berger etterlatt et intellektuelt testamente. Her finnes en substans det har gått et helt livs aktivitet og refleksjon med til å samle og bearbeide. Men her er det også klare henvisninger til hvor og hvordan det lønner seg å gå videre. Det Berger kommer fram til i analysen, er at modernitet betyr pluralitet også det gjelder religion. Vi bør gå videre i forskningen med utgangspunkt i mangfoldet av religion, ikke med det begrensede fenomenet «sekularisering».

I begrepet «sekularisering» har vi en nøkkel til dynamikken i Bergers tenkningsunivers. Samtidig er Bergers intellektuelle biografi også symptomatisk og informativ for de skiftende oppfatningene vi har hatt om religion og samfunn fagvitenskapelig siden siste verdenskrig.

Luckmann har hatt ett og samme synspunkt hele veien, i klartekst formulert i tittelen på en artikkel i 1969: «Secularization – a Contemporary Myth». Myten er for Luckmann ideen om at modernitet betyr «religionsløshet». Enhver idé om sekularisering er selvsagt en funksjon på hva som menes med begrepet «religion». Luckmann har et sosiologisk religionsbegrep som er så knyttet til den funksjonen det sosiale fenomenet religion har for mennesket, at det utelukker religionsløshet.

«Umoderne» religiøsitet

Berger, derimot, skiftet over tid mening. Han hadde i utgangspunktet et religionsbegrep preget av substans fra teologien – noe som også preget sosiologien internasjonalt fra 1950-tallet og framover. I The Sacred Canopy, publisert i 1967, er første delen et sammendrag av sosiologien i fellesverket publisert året før. Den andre delen er en historisk gjennomgåelse. Den viser sekularisering som en utvikling mot religionsløshet.

En slik slutning av Berger er interessant nok, siden den står i rak motsetning til ham selv som person. Hans «umoderne» eksplisitte religiøsitet er kombinert med en virkelighetsforståelse vi må tro er representativ for det moderne mennesket – hvordan skulle han ellers kunne oppnådd interesse i en sånn verdensvid, pluralistisk leserskare som han har hatt?

Ny oppfatning av religiøsitet i moderniteten

I 1999 kom imidlertid The Desecularization of the World: Resurgent Religion and World Politics. Her har Berger en ny og annen oppfatning av religiøsiteten i moderniteten, dermed også av sekularisering. Denne forståelsen ble til på bakgrunn av egne og andres observasjoner i empiriske sosiologiske prosjekter han ledet fra senteret han i 1985 grunnla ved universitetet i Boston, USA: Institute on Culture, Religion, and World Affairs.

Meningsskiftet skyldtes ikke en slags indre «omvendelse». Moderniteten gir pluralitet. Det er gammelt nytt. Men pluraliteten gir ikke en relativisme som tar knekken på religion. Det var feilslutningen han hadde gjort. I tillegg, i tråd med sosiologer som José Casanova, Danièle Hervieu-Léger og Grace Davie, erkjenner Berger at det er den sekulære profilen på samfunnene i Nordvest-Europa som er særegen. Den er ikke symptomatisk for modernitet allment sett, inklusive Amerika.

Dessuten, med sin brede globale faglige erfaring med folk og samfunn, samstemmer han med S. N. Eisenstadt i at vi bør snakke om moderniteter i flertall. Altså ikke lenger det eurosentriske entallet, en abstrahert «modernitet» basert på Norden i Europa.

Sprudlende analytisk kreativitet

Peter Berger kunne innrømme at han hadde tatt feil og ombestemme seg og fortelle all verden det. Det var også en grunn til at han aldri ble kjedelig å høre på. Eller også å lese, det er med Berger nesten det samme. Å lese Berger er som å oppleve at han snakker med deg, langt mer enn at han skriver om noe for deg. Forskjellen er at når han snakket, hadde han en umiskjennelig wiener-aksent. Det husker jeg også fra det første møte i 1973 og bilturen med ham til Rutgers University i New Jersey. Men det ordforrådet og den beherskelsen av det engelske språket Berger hadde (med sitt morsmål fra Wien), har mer enn én kjenner betegnet som forbløffende.

Imidlertid er den måten han bruker språket på, noe av det mest karakteristiske for personen Berger slik vi minnes ham. De raske skiftningene i synsvinkler og stadig nye ideer. I det hele tatt, en sprudlende analytisk kreativitet dagens krav til fagartikler er i ferd med å kvele. Enhver forbinder Berger med viddet og de mange anekdotene. Alle forventet, det sa også Luckmann, at Berger hadde nye historier å komme med når de treftes – og han skuffet heller aldri. Samtidig som det åpenbart også moret ham selv, var latter og komikk i tillegg noe unikt menneskelig som seriøst beskjeftiget Berger. Det forteller tittelen Redeeming Laughter: the Comic Dimension of Human Experience (1997).    

«A recipe for the self-liquidation of science»

Men den humørfylte Berger kunne også være sylskarp med sine språklige turneringer. Et irritasjonsmoment for begge forfatterne de siste tiårene var den oppfatningen at fellesverket var (postmoderne) «konstruksjonisme» (basert på Foucault og Derrida). Dermed ble Berger og Luckmann forstått som konstruksjonister. Luckmann avfeier ideen som faglig uvitenhet om arven fra Marx i sosiologien. Vi lar Berger selv komme til orde og får med oss en smakebit av hans språkkunst:

«To the extent that this term refers to a new appreciation of culture in the development of social institutions, (…) neither he [Luckmann] nor I have any objections. But when the term is used by a good number of so-called ‘postmodernist’ theorists something quite different is implied. The difference between these theorists and what we tried to do is glaring: we proposed (correctly, I continue to think) that all human reality is socially produced and interpreted. They propose that all interpretations are equally valid, and some of them propose that there is no reality at all outside the interpretations.

Their former proposition is an invitation to solipsism, with coteries of interpreters imprisoned in quasi-Leibnizian monads between which communication is impossible – a recipe for the self-liquidation of science and, beyond that and far more dangerously, for a politics of fanaticism. The latter proposition fits the clinical description of schizophrenia, whereby the individual is incapable of distinguishing between the real world and his own fantasies…» (Woodhead & al., Peter Berger and the Study of Religion, London: Routledge, 2001:191).

Interessen for menneskene

Bergers intellektuelle vrede skyldes den forvrengningen av verkets egne og unike meningskontekst som skjer med «postmoderniseringen» av den. Sitatet er fra en artikkelsamling tilegnet Berger. Han kommenterer alle. Personlig uenighet takler han som alltid også her humoristisk.

Til en artikkel av Steve Bruce – som er en som fortsatt forfekter den sekulariseringstesen Berger hadde på 1950-tallet – skriver Berger at han er nesten rørt over forsøket som Bruce gjør på å redde den yngre Berger fra den eldre. Han gir også den markante franske sosiologen Danièle Hervieu-Léger en kompliment for at hun har forstått ham bedre enn han selv. I medmenneskelighet var Berger raus.

Derfor baserer også den intense beskjeftigelsen Peter Berger hadde med religion seg til slutt på det motivet som drev ham inn i sosiologien: interessen for menneskene. Nettopp dette konkrete flertallet, de levende medmenneskene, var saken. Ikke så mye «mennesket», det mer abstrakte, filosofiske, selv om Berger var fortrolig også med filosofi.

I The Social Construction of Reality er «samfunnet» identisk med «menneskene» – i samhandling. Alt annet vi som sosiologer måtte finne på å gripe fatt i som «samfunnet» – strukturer, institusjoner, politikk, økonomi, religion, osv. – avledes her av den meningsutvekslingen som skjer i samhandlingen mellom mennesker. Dette er det samme perspektivet Max Weber hadde og som ble beriket for studentene Peter og Thomas av Alfred Schütz, den viktigste foreleseren i sosiologi de hadde ved New School.

Hekta på sosiologi

I den selvbiografiske Adventures of an Accidental Sociologist (2011) forteller Berger at han som tenåring mente at han ville bli luthersk prest. Så kom han til Amerika, og reflektert som han allerede var, fant han ut at han måtte vite mer om det amerikanske samfunnet. Hva kan da synes mer nyttig enn kurs i sosiologi? Altså gav han seg i kast med sosiologien. Han valgte New School i New York – for han måtte jobbe på dagen og der var alle forelesningene på kveldstid. Dermed ble han hekta på sosiologi. Uten at han mistet interessen for religion, han inkorporerte den i sosiologien.

Interessen i medmenneskene må ha vært virkelig dyp hos Berger. I avslutningen av den sosiologiske selvbiografien beskriver han en hendelse fra tidlig barndom (4-5 år) foreldrene hadde fortalt. Han husket det ikke selv. Han hadde fått i et velutstyrt elektrisk leketog i gave. I et miniatyrlandskap med mange tunneler kunne toget manøvreres over en rekke skinneganger. Men det avansert tekniske med toget interesserte ham overhodet ikke. Han satte ikke en gang på strømmen. I stedet lå han flat på golvet og pratet med passasjerene han i tankene så for seg i toget.

Til slutt er det antagelig formuleringen «A Humanistic Perspective», undertittelen på Invitation to Sociology, publisert av Berger allerede i 1963, som er konsentratet av alt han bedrev og bidro med. Den er programmatisk. Et epigram. Nå et epitaf.