Tvillinger i talentforskning – er det spennende?

Unge talentfulle utøveres vei mot en profesjonell idrettskarriere har vist seg å være veldig forskjellig. Hovedforklaringen er at de fleste idrettsprestasjoner består av flere typer ferdigheter og egenskaper som må utvikles både individuelt og som en helhet.

Likevel er det noen fellesnevnere som gjør seg gjeldende, som at det handler om store mengder trening, at du har behov for støttespillere rundt deg som foreldre, trenere og venner, at du har tilgang til treningsfasiliteter innenfor den aktuelle idretten og at du må være villig til å investere mye tid og energi for å lykkes.

Den norske idrettsmodellen

Innenfor idretten er man ofte opptatt av de som har de største mulighetene for utvikling. Nemlig idrettstalentene. Utøverne som har de ferdighetene og egenskapene som trengs for å utvikle prestasjonen til det maksimale.

Jakten på disse talentene er stor innenfor de fleste idretter, selv om noen av idrettene starter veldig mye tidligere sammenlignet med andre. En viktig faktor i denne sammenheng er i hvor stor grad man konkurrerer om utøverne innenfor den aktuelle idretten, eller om anlegg og fasiliteter legger begrensninger på antall utøvere man kan gi et tilbud til.

Den norske idrettsmodellen står sterkt i Norge. En modell som på mange måter skal klare å tilfredsstille og legge til rette for et bredt tilbud til så mange som mulig og gjerne innenfor så mange idretter som mulig gjennom breddeidretten.

Men også en godt faglig fundert og kompetent toppidrett, for de beste av de beste, toppidrettsutøverne, og de nest beste som er på vei til å ende opp som toppidrettsutøvere, altså igjen idrettstalentene.

Og på mange måter er vi i Norge ekstremt gode på breddeidrett (målt i antall barn som deltar), mye tuftet på frivillighet og foreldretrenere. Samtidig er vi også ganske gode på toppidrett, sett i lys av de i overkant 5 millionene vi kan legge i potten for vår satsning (vel og merke i en del nisjeidretter – i et internasjonalt perspektiv).

Like muligheter

Det hevdes i mange sammenhenger at i Norge har alle de samme mulighetene, mye på grunn av våre sosialdemokratiske verdier, muligheter til gratis utdanning og det som omtales som vårt sosiale sikkerhetsnett (staten og oljepengene).

Man kan tenke seg at Norge derfor skulle være et land med like muligheter for å kunne utvikle seg som en toppidrettsutøver, spesielt i lys av den norske idrettsmodellen og vår sosialdemokratiske stat. Dersom man skulle ønske det da. Og det vet vi jo at det er en del som ønsker. Selv om vi også vet at det kanskje er en del foreldre som ønsker det litt mer enn hva barna selv kanskje ønsker det, men det er en annen diskusjon som jeg ikke skal begi meg ut på her.

For ikke å snakke om diskusjonen om foreldretrenerne. Faktisk. Bare glem det siste. Det blir for mange opphetede diskusjoner når man snakker om dem, og det trenger man ikke når man har sommerferie, som jeg tenker at du som leser dette antagelig har.

Dobbel gevinst eller dobbel fiasko

Men tilbake til saken. I Norge har vi altså gode muligheter for å utvikle gode toppidrettsutøvere, selv om det kan være mange veier mot en sånn eventuell karriere. Likevel, så er det kanskje noen av oss, som har enda likere muligheter for å kunne ende opp som profesjonelle idrettsutøvere. I hvert fall så er det lett å tenke seg det.

Jeg tenker på noen som er litt mer lik enn oss andre – tvillingene. De eneggede tvillingene. Individene som har identisk DNA og som også i stor grad deler det sosiale miljøet de er en del av. Altså kan man tenke seg at de har identiske muligheter til å utvikle seg, innenfor det de måtte ønske å utvikle seg innenfor. Her kan man jo tenke seg at å satse på en av disse vil enten gi dobbel gevinst eller dobbel fiasko.

For et par år siden ble jeg far til slike eneggede tvillinger, noe som var fantastisk rent privat, men som også naturlig nok pirret nysgjerrigheten til idrettsforskeren i meg. Men for å ta det med det samme. Jeg har ingen intensjoner om å ”lage” eller forme mine barn til toppidrettsutøvere. Men jeg har jo en mulighet.

De talentfulle tvillingene

Nysgjerrigheten som jeg snakket om ble nok ganske fort glemt i virvaret som oppstår når man får nettopp tvillinger, hvor det meste står litt på hodet. Noe det også kan gjøre når man ”bare” får en. Jeg har prøvd det også. Men uansett, jeg ble påminnet denne nysgjerrigheten igjen nå i juni, da jeg var sensor for en masteroppgave om nettopp tvillinger og deres betydning for prestasjonsutvikling i idrett. Funnene pekte på de mange fordelene man har ved å være tvillinger, eller rettere sagt to. Sammen om det meste, på godt og vondt.

Dersom vi legger sammen alle disse faktorene skulle man tro at tvillinger i sosialdemokratiske Norge skulle innebære det ultimate eksempelet på like muligheter. Så hvorfor ikke jakte disse talentfulle tvillingene? Håndballforbundet hadde jo et prosjekt for noen år tilbake hvor de ønsket å rekruttere og videreutvikle de høye utøverne, ettersom man så at et av kjennetegnene på utøverne som lyktes internasjonalt, var at de nettopp var dette – høye.

Talent og potensial

Kunne man dermed tenke seg at man på samme måte kunne satse på tvillingene – de talentfulle tvillingene? For hvis du først fant en talentfull utøver så ville du finne to. For er ikke det å satse på tvillinger egentlig det å satse på en? De kommer til å være der begge to uansett? Så kan det neste rekrutteringsprosjektet til håndballforbundet være søken etter tvillingene?

Sannsynligvis ikke. For, hva har jeg lært så langt på mine to år som tvilling-pappa? Vel, eneggede tvillinger er også nokså forskjellige. Kanskje ikke av utseende, men i væremåte og tilnærming. Måten de finner ut av ting, hva de fokuserer på og hvordan de forholder seg til hverandre og andre er egentlig ganske ulik.

Så kanskje er ikke tvillinger det ultimate eksempel på noen med helt like muligheter likevel. Deres vei mot en profesjonell idrettskarriere eller kanskje en akademisk karriere er kanskje like ulik som alle andre sin vei. Så tanken om ultimat likhet er kanskje bare tullete. Men muligheter har vi kanskje nok av i Norge likevel? Så – vi burde kanskje bare ta de mulighetene vi får – ikke for enhver pris – men hvis det passer seg sånn.

Om ikke så er det jo bare en mulighet, litt på samme måte som et talent. Et talent er jo bare et talent eller et potensial. Du kan velge å utvikle det. Eller ikke. Men du har en mulighet. Så da handler det vel egentlig bare om å finne ut hva som er talentet ditt? Tvilling eller ei.