Sosiologi i praksis: Mari A. Østvoll

Tekst: Marit Arntzen Østvoll
Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen 

Da jeg gikk på bachelor på Blindern (som for øvrig var studieprogrammet Kultur og kommunikasjon, og ikke sosiologi) begynte jeg å jobbe i en organisasjon for kvinner med minoritetsbakgrunn. Organisasjonen har ulike prosjekter for kvinner, hvor målet er å fremme likestilling, samfunnsdeltakelse og medborgerskap, på tvers av kjønn og etnisk og kulturell bakgrunn.

Å jobbe der sparket for alvor i gang interessen min for migrasjon og integrering. Denne interessen gjorde videre at jeg valgte fordypning i migrasjon, globalisering og medborgerskap i bachelorgraden. Når jeg et par år senere skulle velge fordypning på sosiologi master ble det det samme emnet, men på masternivå. Da hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg ville skrive en migrasjonssosiologisk masteroppgave (jeg visste selvfølgelig ikke om akkurat hva på det tidspunktet). Et år etter det igjen, da oppgaven var ferdig og levert, var fortsatt interessen for migrasjon og integrering stor – så stor at jeg hadde lyst til å jobbe med noe som var relatert til temaet.

Kronglete vei til «relevant jobb»

Jeg er glad for at jeg studerte sosiologi, selv om jeg nok angret på valget i de mørkeste jobbsøkerstundene. For veien fra man er ferdig med graden til man får en «relevant jobb» er ikke rett, den er heller kronglete og ulendt. Det er jeg i hvert fall ganske sikker på at gjelder flere. Jeg var ferdig å studere i 2014, så min yrkeskarriere er ikke veldig lang, og i løpet av de snart tre årene har det vært både oppturer og nedturer på jobbfronten. Men nå, når jeg har fått en jobb jeg liker, så er jeg glad for at jeg har det sosiologiske perspektivet med meg.

Jeg jobber som fagkonsulent på Voksenopplæringssenteret i Bærum kommune. Voksenopplæringssenteret i Bærum tilbyr opplæring i norsk og samfunnskunnskap for unge og voksne minoritetsspråklige. I tillegg har vi en spesialpedagogisk avdeling på senteret, som tilbyr opplæring til voksne som av ulike grunner har nedsatte tale- og skriveevner.

Jeg tror ikke det var sosiologigraden spesifikt som gjorde at jeg fikk jobben jeg har nå, men heller det at jeg har studert samfunnsvitenskap. Jeg tror ikke det hadde utgjort noe forskjell i vurderingen av min kompetanse hvis jeg hadde studert sosialantropologi, samfunnsgeografi eller et annet samfunnsvitenskapelig fag – jeg tror nok heller det var en generell samfunns- og kulturforståelse som gjorde at jeg fikk jobben.

Når det er sagt, var det selvfølgelig ikke en ulempe at jeg har tatt fordypningsemner i migrasjon og globalisering, eller at jeg skrev en migrasjonssosiologisk masteroppgave. Jeg tror også at arbeidserfaringene mine var en viktig årsak til at jeg fikk jobben. Jeg vil tro at en kombinasjon av sosiologiutdanninga og arbeidserfaringene mine gjorde at jeg ble ansatt, uten at jeg kan si hvilke av dem som ga mest utslag.

Arbeid med å få flyktninger i arbeid

Stillingen min er delt mellom å være praksiskoordinator og kursholder, hvor jeg i rollen som praksiskoordinator arbeider administrativt på senteret, mens kursholderrollen innebærer undervisning.

Som kursholder har jeg kurs for flyktninger som er deltakere i introduksjonsprogrammet. Introduksjonsloven sier at programmet skal klargjøre flyktninger for deltakelse i arbeidslivet eller til videre utdanning. På Voksenopplæringssenteret i Bærum har vi derfor valgt å fokusere på arbeidslivskunnskap og data i de ekstra kursene som flyktningene i introduksjonsprogrammet skal ha. Etter økninga i antall asylsøkere som kom til Norge i 2015, og delvis 2016, er det nå et spesielt stort fokus, både fra politisk hold og fra kommunene, på at flyktninger skal raskt ut i arbeid. Det kan man blant annet lese om i stortingsmelding 30 fra 2015-2016, og nå nylig i rapporten fra Brochmann II-utvalget.

Grunnleggende kvalifisering og tidlig ut i arbeid er ifølge mange det beste svaret på utfordringene vi har knyttet til flyktninger og arbeidsdeltakelse. Derfor er det å fokusere på arbeidslivskunnskap og data i kursene ved senteret, et forsøk på å styrke flyktningenes muligheter og sjanser til å komme inn på arbeidsmarkedet relativt raskt.

Mer konkret går arbeidsoppgavene mine ut på å forberede og gjennomføre kursene for grupper av deltakere. Dette er altså ekstra kurs, i tillegg til den ordinære norskundervisninga deltakerne går på. Tanken er at disse kursene skal ha en mer praktisk tilnærming, og jeg står veldig fritt til å forme kursene selv, så lenge det er i tråd med introduksjonsloven. Det synes jeg er en veldig spennende del av jobben.

Vi jobber med ulike tema som har med det norske arbeidslivet å gjøre, og temaene varierer etter hvilket nivå deltakerne på kurset er på. Vi kan for eksempel dra på besøk til en virksomhet for å lære om de ulike yrkene som finnes der, eller vi kan invitere tidligere deltakere fra Voksenopplæringssenteret for å snakke om jobben de har i dag. Andre tema kan være deltakernes egne arbeidserfaringer og ønsker for framtiden, CV og søknad, arbeidsmiljøloven, arbeidstid og kontrakt, og generelt om plikter og rettigheter når man er arbeidstaker. Vi snakker også mye om normer og kulturelle koder i det norske arbeidslivet.

Språk og «jobbmatcher»

Praksiskoordinatordelen går ut på å klargjøre, veilede og støtte deltakere ved senteret ut i språkpraksis på en arbeidsplass. Språkpraksis betyr at deltakerne er ute på en arbeidsplass for å lære norsk. Noe av det som er bra med språkpraksis er at man får praktisert norsk ute i «det virkelige livet», og man må bruke språket i situasjoner som den tradisjonelle skoleundervisningen ikke rommer. I tillegg får man et innblikk i en del av det norske arbeidslivet. For de fleste av deltakerne ved senteret er språkpraksis deres første møte med en norsk arbeidsplass.

Jeg er en del av et team på fire, hvor alle har den samme todelte stillinga. Stillingene våre var nyoppretta da vi alle sammen begynte i jobben, men vi har organisert oss sånn at vi har forskjellige fokusområder. For eksempel jobber den ene på teamet spesielt med deltakerne som har akademisk utdannelse, og hun har hovedsakelig kontakt ut mot det private næringslivet når hun innhenter praksisplasser. Jeg jobber mest ut mot kommunale virksomheter, spesielt skole og barnehage.

Før deltakerne er på plass i språkpraksis på en arbeidsplass, har vi hatt samtaler med hver enkelt om hvilken praksisplass som kan passe for dem. Vi snakker om hvilke ønsker deltakerne har for praksisplass, hvilke erfaringer de har og hvilken kompetanse de har. Vi snakker en del om avklaring av forventinger, og om hva som er mulig å få til i forhold til deres ønsker.

I karriereveiledningsspråket skjer en jobbmatch når en jobbsøker og en arbeidsplass passer godt sammen. Og for arbeidsformidlere utgjør en god jobbmatch grunnlaget for en vellykket formidling. Vi prøver også å gjøre gode matcher, selv om vi ikke er arbeidsformidlere og selv om deltakerne ikke skal ut i ordinært arbeid når de går på kurs på Voksenopplæringssenteret. Hvis en deltaker får ordinær jobb som følge av en praksisplass er selvfølgelig det noe veldig positivt, men det er ikke det som er vår jobb.

Utnytting og ulovligheter

Før en deltaker begynner i språkpraksis, reiser vi ut på arbeidsplassen hvor praksisen skal foregå, sammen med deltakeren. Hensikten er at både deltakeren og jeg skal få et inntrykk av hvordan arbeidsplassen er, før praksisen begynner. Vi bruker som oftest også besøket på å signere kontrakt og klargjøre de formelle tingene rundt språkpraksisen. Underveis i praksisperioden følger jeg opp arbeidsplassene. Det innebærer at jeg snakker med dem om hvordan de opplever å ha deltakeren i praksis, om det er ting som er vanskelig, og om arbeidsgiver ønsker at noe skal gjøres på en annen måte.

Den største delen av jobben, og også det som er mest tidskrevende, er å innhente praksisplasser. En del virksomheter har vi allerede et etablert samarbeid med, men det er et løpende behov for å inngå nye samarbeidsavtaler for å sikre et tilstrekkelig antall språkpraksisplasser til deltakerne.

Det kan være en utfordring å finne gode språkpraksisplasser. Det som definerer en god plass er at deltakeren faktisk får snakket norsk der, noe som igjen krever at de ansatte på arbeidsplassen snakker norsk. Det er en del arbeidsplasser hvor det ikke er tilfellet. Så stiller vi krav om at deltakeren som er i praksis skal ligge på topp, og ikke erstatte en vanlig ansatt. Det sistnevnte skjer noen ganger, og det er for så vidt forståelig at arbeidsgiveren lar seg friste til å bruke deltakeren som en ordinær ansatt, og som gratis arbeidskraft. I sånne tilfeller snakker vi med arbeidsgiveren og ber om at de endrer på praksisen.

En del av deltakerne ønsker språkpraksis innenfor renhold, bilvask/lakkering/opphugging, skredderi og kafé og restaurant, fordi mange har arbeidserfaringen sin fra denne typen jobber. I tillegg tenker mange at det er lettere å få ordinær jobb etter språkpraksisen i denne type virksomheter, noe som ofte stemmer. Dessverre er det sånn at en del av virksomhetene i disse sektorene ikke drives på lovlig måte. Da må vi forsikre oss om at de driver lovlig, og at deltakerne ikke blir utnyttet, før vi kan bruke en sånn type virksomhet som språkpraksisplass.

Uskrevne regler og kulturelle koder

Mange av deltakerne vil være sårbare arbeidstakere når de kommer ut på det ordinære arbeidsmarkedet. Det gjelder spesielt deltakerne som har lite eller ingen utdanning, og som kanskje har lite arbeidserfaring. Det er denne gruppen jeg jobber mest med. I det utdannings- og kompetansetette samfunnet Norge er i dag, har de få muligheter til å få jobb, og de har lite fleksibilitet på arbeidsmarkedet. Da er det spesielt viktig å snakke om at vi har et regulert arbeidsliv i Norge, om at vi har en arbeidsmiljølov, og om trepartssamarbeidet. Som jeg nevnte over, så er dette også sentrale tema i kursene jeg har.

Selv om jeg har en master i sosiologi, og har øvd masse på å snakke om hva det er jeg kan bidra med på en arbeidsplass med den utdanningsbakgrunnen, er det ikke alltid så lett å se hva jeg bruker den sosiologiske kunnskapen min til på jobb. Samtidig er det et perspektiv som er med hele tida, i ulike sammenhenger og i ulike deler av jobben.

Der det kanskje kommer mest til uttrykk er i kursinga av deltakere i arbeidslivskunnskap. En betydelig del av arbeidslivskunnskapen handler om å forstå ulike sider ved det norske arbeidslivet. Det legges mye vekt på uskrevne regler og kulturelle koder. Du kan lese arbeidsmiljøloven hundre ganger, men fortsatt ikke forstå kommunikasjonen som skjer over lunsjbordet på jobben. Du kan tilegne deg kunnskap om ulike yrker i Norge, og hva som kreves for å komme inn i et yrke, men ikke forstå hvordan hierarkier fungerer på norske arbeidsplasser.

Det finnes uendelig mange normer og kulturelle koder man ikke har noen forutsetning for å kjenne til når man kommer til Norge som flyktning eller innvandrer. Jeg har også med meg sosiologiske perspektiver i arbeidet med å avklare hvilken praksisplass en deltaker kan passe til, og når jeg veileder deltakeren fram til praksisplassen. Da er det viktig å prøve å tenke på hvordan deltakeren kan omsette sine erfaringer og sin kompetanse ute i det norske arbeidslivet.

Les også

Sosiologi i praksis – Alexander Z. Ibsen