Trumps internettflørt

Tekst: Mikkel Tande

Den pågående høyrebølgen som skyller over vesten er svært viktig å prøve å forstå for sosiologistudenter. Derfor bestemte jeg meg for å delta på et arrangement i regi av Berkeley College Republicans. Denne politiske studentorganisasjonen representerer det republikanske parti på UC Berkeley og er svært synlige til daglig på campus. Denne gangen hadde de hyret inn den 90 år gamle taleren Charles Wiley. Han kjempet i andre verdenskrig og utdannet seg siden til journalist. I løpet av et langt yrkesliv har han rapportert fra konflikter verden over og blitt publisert i blant annet NY Times og Time.

Først av alt må alle reise seg og avlegge troskapsed til det amerikanske flagget. Åpningen av møtet vitner om at dette er en seriøs anledning. Deretter starter foredraget som viser seg å være annerledes enn jeg hadde forventet. Den gamle krigsreporteren forteller ingenting fra da han ble arrestert av KGB eller bodde sammen med Mujahedin mens de kriget mot Sovjetunionen. Isteden prøver han å gi en analyse av dagens tidsånd og politiske situasjon. I motsetning til i gamle dager er ikke konflikter og ideologier lenger begrenset av landegrenser.

Hjernevaskede «millenials»

Etter å ha reist verden rundt og besøkt universiteter har han merket seg at professorer og studenter i Kina, Singapore, England og Berkeley har eksakt samme meninger og idéer om verden. Resten av foredraget brukes i stor grad til å kritisere og latterliggjøre disse meningene. Etter en myk start med et par morsomme vitser tar foredraget plutselig en brå vending: Hjernevaskingen av «Millennials-generasjonen» er mer suksessfull enn den som foregikk i Nazi-Tyskland, Maos Kina og i Sovjetunionen, hevder den erfarne utenriksreporteren. Dagens ungdom er late og sytete, fortsetter han. Poenget blir understreket ved å ironisk sammenligne dagens studenters behov for «safe spaces» for politisk diskusjon i rolige omgivelser, med behovet for et «safe space» han selv og kameratene følte på da de lå i Frankrikes skoger og gjemte seg for tyskernes bombefly under andre verdenskrig.

Harselas over venstresiden

Dagens unge demokrater har mistet evnen til logisk tenkning og argumentasjon, og er derfor svært lette å latterliggjøre. «Venstresidens forskrudde idéer må bekjempes, hvis ikke går verden en dyster fremtid i møte», avslutter den bekymrede 90-åringen. En ivrig student rekker opp hånda og lurer på om veteranen har fått med seg hvordan mange på internett bruker memes, slik som frosken Pepe, til å spre humor om venstresidens politikk. Selv om en mellommann gjentar spørsmålet høyt og tydelig inn i oldingens krigsskadde øre virker det ikke helt som han forstår innholdet. Men selv om de eldste republikanerne kanskje ikke er klar over det blir den politiske kampen i økende grad kjempet på internett.

Trump-administrasjonen har brukt nye, revolusjonerende markedsføringsteknikker til å reklamere på sosiale medier. Gjennom å ta i bruk såkalt «big data», informasjon lagt igjen av brukere på sosiale medier, og lage personlighetsprofiler på velgere er det nå mulig å skreddersy reklame for å overbevise spesifikke enkeltmennesker eller mindre grupper som er i tvil. Mange har fått med seg Trumps ivrige innsats på Twitter. En tweet som derimot er verdt å undersøke nærmere er en som forestiller Donald Trump som frosken Pepe. Frosken Pepe dukket først opp i tegneserien «Boy’s Life» om en guttegjeng som pleier å spille Play Station, røyke weed og tulle om gutteting. Pepe, som symbol på denne typen uskyldig humor tok siden av på internett.

Rasisme forkledd som humor

I det siste har frosken Pepe i økende grad blitt brukt sammen med rasistiske utsagn, kamuflert som humor, og brukes nå mest av hvite nasjonalister. Den er også klassifisert som et hatsymbol av den jødiske organisasjonen Anti-Defamation League. Gjennom å publisere et bilde av seg selv som en presidentversjon av frosken Pepe og linke til en humoristisk video med tittelen «You can’t stump the Trump» frir Donald Trump til alt-right-bevegelsen, ved å snakke deres språk. Disse unge internett-krigerne bruker humor til å kamuflere utsagn som vanligvis ikke er politisk korrekte å si, litt slik som Trump gjorde i valgkampen. Både medlemmene i Berkeley college republicans og internettaktivistene kjemper iherdig mot utviklingen verden har tatt de siste årene.

Høyrepopulismen er ikke alltid så lett å forstå seg på, men å hevde at de ønsker en radikal politisk endring bør være ukontroversielt. Det kan også virke som noe av det de er mest frustrert over er globalisering og innvandring. Denne misnøyen har populistiske politikere utnyttet til sin fordel. En større andel av nyheter blir nå spredt i sosiale medier og som konsekvens av Facebooks algoritmer får folk ofte kun opp nyheter som reflekterer hva de mener fra før av, og såkalte «ekkokamre» oppstår. Ved å følge alternative medier, som høyreorienterte Breitbart, på Facebook er det lett å se forskjellene fra mainstream media.

Disse mediene har et enormt fokus på de negative konsekvensene av innvandring. Det kan virke som ønsket om en mer tosidig dekning av innvandringsdebatten nå blir oppfylt, i norske medier som NRK. Innvandring er et tema som vekker sterke følelser og i takt med media og de andre partienes positive holdninger til innvandring har støtten til populistiske partier vokst. Ordskiftet har i stor grad blitt polarisert og det er i alles interesse å finne en mellomløsning. For når høyrepopulistene er de eneste som rapporterer om uønskede konsekvenser av innvandring får de også komme med løsningene. Trumps innreiseforbud og muren mot Mexico et eksempler på diskriminerende, dyr og ineffektiv symbolpolitikk man får når løsningene på et svært komplekst problem blir overlatt til høyrepopulister.

Sosiologiens relevans

Jeg husker at i perioden før jeg skulle velge utdanning ble det stadig mast om viktigheten av realfag og mange presenterte dette som den mest prestisjefylte veien å gå. Samfunnsvitenskap ble ikke snakket om som noe som ville få økt relevans fremover. Den siste tidens politiske utvikling har overbevist meg enda mer om sosiologiens relevans. I disse dager er det spennende å studere samfunnsvitenskap og vår tids tilsynelatende forakt for vitenskap bør være motivasjon nok for alle som verdsetter kunnskap.