Ikke forvent utdanningsrevolusjon med heldagsskolen

I ei lita bok, Framtidsskolen, som er nærmest en pamflett på knappe 70 sider, staker SV-leder Audun Lysbakken og stipendiat på grunnskolelærerutdanninga på HiOA Tarjei Helland ut kursen for det som kan bli en av SVs hovedsatsinger i valgkampen: heldagsskolen. Lysbakken og Hellands forslag er tilsynelatende ambisiøst: de vil utvide skoledagen med mer praktisk og variert undervisning for å endre synet på kunnskap og læring i skolen. Det lukter skolerevolusjon, men dessverre er det intet nytt under solen. De skisserer en ny skoledag, men klarer ikke å overbevise meg som leser, lærer og lærerutdanner om at de vil ta et oppgjør med lærings- og kunnskapssynet i skolen. Heldagsskolen framstår derfor mer som en glasur enn et prosjekt som vil endre norsk skole ved rota.

Hvorfor heldagsskole? Framtidsrettet og inkluderende

Slik Lysbakken og Helland ser det, vil en praktisk og variert heldagsskole gjøre at dagens elever blir bedre rustet til å møte framtidas arbeids- og samfunnsliv. Selv om forfatterne gir honnør til kunnskapsminister Røe Isaksen for å ha lagt vekt på tverrfaglige tema i arbeidet med et nytt læreplanverk, understreker de ved flere anledninger at måten skolen er organisert på i dag har ført til ”tester, rangeringer, haugevis av læringsmål og rigid kontroll over undervisning” (s. 14). Dette har i sin tur ført til en ”puggeskole” med et ”smalt læringssyn” som verken tjener barn, unge, lærerne eller samfunnet (s. 61).

Ved siden av et endret lærings- og kunnskapssyn, fremmes gratis skolemat, mer fysisk aktivitet, skolelekser i stedet for hjemmelekser og flere lærere som viktige tiltak for å gjøre skolen mer inkluderende. I kapitlene Hjertebank og brødskiver og En skole for alle utmeisler de hvordan disse punktene vil kunne bidra til å gjøre opplæringa bedre for dem som i dag sliter. Et viktig poeng forfatterne understreker ved flere anledninger, er at ingen av de tiltakene vil ramme de som i dag trives og mestrer norsk skole. På bakgrunn av dette hevder Lysbakken og Helland at heldagsskolen vil gi mindre sosial ulikhet og mer sosial utjevning.

Hva betyr ”praktisk og variert” skoledag?

Det offentlige ordskiftet om skole indikerer at det er stor uenighet om viktigheten og effekten av gratis skolemat og lærertetthet. Samtidig er de færreste politikere imot en mer praktisk og variert skoledag. Hva politikere og andre legger i begrepene, varierer imidlertid en del. Når Lysbakken og Helland gjentar setningen ”en praktisk og variert skoledag” gjennom hele boka, er det derfor verdt å kommentere på hvordan de operasjonaliserer denne målsettingen.

Noe forenklet kan vi si at en mer praktisk og variert skoledag kan bety to forskjellige ting i dagens skole. På den ene siden kan det bety mer tid avsatt til de praktisk-estetiske fagene. Det vil si musikk, kroppsøving, fysisk aktivitet, mat og helse, og kunst og håndverk. Det er denne tilnærmingen Lysbakken og Helland går for: de ønsker å utvide skoledagen for å kunne gi flere timer til praktisk-estetiske fag. På den andre siden kan det bety mer praktisk og variert undervisning i alle fag og på tvers av det vi i dag kaller fag. Dette handler ikke om timetall, men politikk som griper inn i hvordan vi organiserer (opp)læring og hva lærerne gjør i sitt fag og i sin undervisning.

Forfatterne gjør det enkelt for seg selv når de avgrenser seg til å endre og utvide fag- og timefordelingen i skolen. Fra politikerhold er det klart enklest å revidere oversikten som angir hvor mange undervisningstimer hvert fag har hvert år. Et kjapt blikk på hvordan fag- og timefordelingen har utviklet seg fra 1997 til i dag viser at andre har tenkt på dette før dem: antallet undervisningstimer på barnetrinnet har allerede har økt drastisk.

Lysbakken og Helland viser at de er kjent med dette når de i det siste kapittelet Fra visjon til virkelighet skriver at ”de siste 20 årene har timetallet i grunnskolen blitt utvidet med mer enn 700 timer” (s. 65). Det nasjonalt bestemte minstetimetallet står beskrevet i læreplanverkene. Tallenes tale er klar: I 1997 (L97) ble grunnskolen utvida fra ni til ti år. Da økte antall timer opplæring med om lag 750 timer. Fra 1997 (L97) til 2016 (LK06) økte antall opplæringstimer ytterligere. Selv om grunnskolen ikke har blitt 11-årig, har det kommet til nye 750 timer fra 1997 til i dag. Nesten hele økningen er lagt til barneskolen. Lysbakken og Helland skriver at de vil forlenge skoledagen med 1,5 time i småskolen (1.-4. trinn). Med 190 skoledager per år gir dette forslaget 1140 nye timer. Siden grunnskolen i dag består av 7900 timer opplæring, må forslaget forfatterne skisserer sies å medføre en dramatisk timetallsøkning.

Kunnskapsskole med praktisk-estetisk glasur

Selv om forfatterne viser at de kjenner til økningen i antall timer, tar de ikke høyde for det når de skisserer sin framtidsskole. De tar heller ikke høyde for hvilke fag som har fått flere timer fra og med L97 til i dag. 54 prosent av ”nye” timene har gått til fagene norsk, matematikk og engelsk. Kroppsøving og fysisk aktivitet står for 17 prosent av økningen. De tre andre praktisk-estetiske fagene har stått på stedet hvil. Med andre ord er praktisk-estetiske fag forfordelt over lang tid i norsk skole. Denne utviklingen kunne vært brukt til å lansere et mer radikalt forslag. Hvorfor diskuterer ikke Lysbakken og Helland flere timer praktisk-estetiske fag på bekostning av færre timer i norsk, matematikk og engelsk?

Å foreslå færre timer i norsk, matematikk og engelsk ville skapt rabalder i dagens skolepolitiske ordskifte. Samtidig ville et slikt forslag kunne gitt nødvendig legitimitet til Lysbakken og Hellands ambisjon om å endre skolens kunnskaps- og læringssyn. Heldagsskolen, slik forfatterne skisserer det, framstår som en praktisk-estetiske glasur på toppen av en akademisert kunnskapsskole. De kommer seg nemlig ikke utenom at det fortsatt virker som de synes noen fag og ferdigheter er viktigere  enn andre. I et underkapittel om fysisk aktivitet skriver de eksempelvis at ”barn lærer mer hvis de får bevege seg mer på skolen (…) Små, urolige kropper har behov for å løpe, hoppe og leke. Får de det, øker evnen til konsentrasjon etterpå” (s. 27).

Mener de at praktisk-estetiske fag skal være et middel for økt læring i de virkelig viktige fagene? Dette sår tvil om hva Lysbakken og Helland vil med de praktisk-estetiske fagene. De beveger seg ut i et farvann der praktisk-estetiske fag skal gi sårt tiltrengt motivasjon for å holde ut i de andre fagene. Når forfatterne selv annonserer at de vil se nytt på læring, er dette en grov miss. Praktisk-estetiske fag er grunnskolens yrkesfag, og tenker vi på det slik, kan Lysbakken og Hellands framtidsskole bidra til å rive teppet under yrkesfag og praktisk kunnen selv om praktisk-estetiske fag får flere timer og større synlighet i skolen.

Når skole faktisk finnes

Selv om det er befriende som lærer å lese ei bok om skole uten å få en ny arbeidsinstruks, skulle jeg gjerne sett at Lysbakken og Helland hadde våget seg på å skissere skolepolitiske ideer som i større grad griper inn i skolen som helhet. Det er fullt mulig å lage en politikk som setter rammene for praktisk og variert opplæring og undervisning, men det krever noe annet enn et høyere timetall i praktisk-estetiske fag.

Et land som har vist at de våger å utfordre tradisjonelle tankemåter om læring og undervisning, er Finland. De har lagd nye læreplaner som oppløser deler av fagene til fordel for tema- og prosjektorganisert læring. Det interessante med denne endringen er ikke tiltaket i seg selv, men at de våger å gå inn for en politikk som har potensial til å endre hvordan vi tenker om skole og utdanning. Kanskje har Finland tatt et lite steg i retning av undervisning basert på kollektiv, utforskende og erfaringsbasert læring gjennom praktisk kunnen? I så fall kan de ha sagt farvel til det som framstår som kjernen i norsk skole i dag: etterprøvbar, individuell, læringsmålstyrt og kognitiv læring.

Nils Christies Hvis skolen ikke fantes (1971) kunne ha gitt inspirasjon til å utfordre det vi tar for gitt når vi tenker på hva skole er og hvordan skole gjøres. Det samme kan nyere essay av Espen Schaanning, bøkene som beskriver Forsøksgymnaset i Oslo (FGO) eller Margaret Olins film Barndom. Særlig kunne disse vært til god hjelp for å fylle Lysbakken og Hellands ambisjon om å etablere et nytt syn på læring og kunnskap. Forfatterne skriver at pugging, testing og læringsmål har fått en for dominerende plass. Samtidig virker det som de glemmer at flere timer i praktisk-estetiske fag ikke vil endre skolens struktur og kultur. Skal de endre målstyring og synet på læring, er forfatterne nødt til å tenke nytt om skole. Det trengs større tanker og sterke lut enn litt kroppsøving her og litt musikk der for å endre grunnmuren norsk skolesystemet er bygd på i dag.

En endret skoledag, men ikke en endret skole

Forfatterne skriver: ”heldagsskolen innebærer altså en endret skoledag” (s. 62). Det kan også stå som en egnet oppsummering av boka og mine innvendinger mot den. Selv om boka lanserer et og annet spennende tiltak, kommer verken boka eller heldagsskoleprosjekter i mål når Lysbakken og Helland ikke klarer å tenke annerledes rundt grunnleggende spørsmål knytta til hva skole, opplæring, undervisning, læring og kunnskap skal være. De jobber iherdig gjennom boka for å rettferdiggjøre heldagsskolen. Likevel blir jeg sittende igjen med en følelse av at det først og fremst er en lengre skoledag vi vil få. De klarer ikke å overbevise meg om at heldagsskolen skal, kan eller bør endre og utfordre de grunnleggende ideene dagens skole og skolesystem er tuftet på.