Foto: KamiPhuc/Flickr
Overgangen til det informasjons- og kunnskapsbaserte samfunnet har lenge vært et av de sentrale momentene i sosiologiske analyser av samtiden. Tanken om at kunnskap og kommunikasjon får en stadig mer sentral posisjon i samfunnet legger premiss for alt fra teoretiske samtidsdiagnoser til anvendt bindestreksforskning. Også i offentligheten forøvrig er kunnskapssamfunnet stadig et tema: De fleste politiske partier er enige om at Norges framtid skal ligge i innovasjon og forskning, mens dataovervåkning, cyberterrorisme og lekkasjer har ført til økt bevissthet om kunnskapssamfunnets skyggesider.
Ideen om kunnskapssamfunnet er et godt eksempel på hvordan sosiologien kan tilby metaforer samfunnet bruker for å forstå seg selv. Samtidig representerer også framveksten av kunnskapsøkonomien en utfordring for sosiologien som empirisk vitenskap. Ifølge Daniel Bell, en av kunnskapssamfunnets tidligste profeter, skulle ikke overgangen til en kunnskapsbasert økonomi bare medføre en rent kvantitativ økning i samfunnets kunnskapsnivå. Kunnskapen skulle også bli stadig mer differensiert, ved at tidligere homogene kunnskapsområder brytes opp til stadig mindre og mer spesialiserte disipliner. [1]
De fleste politiske partier er enige om at Norges framtid skal ligge i innovasjon og forskning, mens dataovervåkning, cyberterrorisme og lekkasjer har ført til økt bevissthet om kunnskapssamfunnets skyggesider
Som et uttrykk for denne differensieringen har man sett en kraftig økning i kunnskapsproduksjon som foregår utenfor universitetenes fire vegger. Forskning er ikke lenger en aktivitet forbeholdt akademikere med doktorgrad og instituttstilknytning, men gjøres nå også av private forskningsfirmaer, kommunikasjons- og analysebyråer, statlige etater og evalueringsenheter, bedriftsstyrte brukerundersøkelser, journalister, og de digitale algoritmene til nettsteder som Facebook og Google.
Resultatet er en situasjon hvor stadig flere aktører produserer stadig mer kunnskap gjennom stadig mer varierte metoder. Store deler av denne kunnskapen omhandler samfunnsvitenskapelige temaer: Man ønsker å studere menneskelig adferd, holdningsmønstre, organisasjon, institusjonell organisering, interaksjon, og så videre, som regel ut fra en interesse om å påvirke disse fenomenene i en gitt retning. I utgangspunktet skulle man tro denne situasjonen ville gjøre sosiologisk ekspertise mer etterspurt enn noensinne. Mye kan imidlertid tyde på at det ikke er tilfelle.
En varslet krise
I år er det ti år siden Mike Savage og Roger Burrows publiserte artikkelen The Coming Crisis of Empirical Sociology, hvor de argumenterer for at sosiologer ikke i tilstrekkelig grad har tatt innover seg utfordringen fra offentlige og private kunnskapsprodusenter. [2] Der akademiske sosiologer for femti år siden hadde en privilegert plass i sentrum for et forholdsvis begrenset samfunnsforskningsapparat, innehar de nå en stadig mer marginalisert posisjon i en kunnskapskapitalistisk forsknings- og vitensstruktur. Ifølge Savage og Burrows er krisen først og fremst metodisk: De klassiske sosiologiske metodene, og da særlig spørreskjemaer og dybdeintervjuer, klarer ikke å konkurrere med metodene og dataene man har tilgang til i offentlig og privat sektor.
En særlig stor utfordring representeres av «big data». Digitaliseringen av samfunnet har ført til at det konstant genereres data om hva vi foretar oss, for eksempel gjennom monitorering av internett-aktivitet eller utfyllelsen av digitale skjemaer i offentlig sektor. Disse dataene har en rikdom og kompleksitet som ligger milevis over det selv den mest omfattende spørreundersøkelse vil være i stand til å produsere.»
Som eksempel nevner Savage og Burrows systemet Amazon.com bruker for å anbefale produkter til kundene sine. Nettbutikken trenger ikke å basere disse anbefalingene på statistiske generaliseringer fra spørreskjemaer om forholdet mellom smak og sosiodemografiske indikatorer, slik en sosiolog kanskje ville tilnærmet seg spørsmålet. Amazon har allerede direkte tilgang til data om kunders faktiske handlinger, data som videre blir generert automatisk og kostnadsfritt som et biprodukt av transaksjoner i nettbutikkens digitale systemer. Sammenlignet med disse dataene framstår sosiologiske teknikker, tidligere de mest avanserte og systematiske metodene for å generere kunnskap om samfunnet, som upresise og utdaterte.
De klassiske sosiologiske metodene, og da særlig spørreskjemaer og dybdeintervjuer, klarer ikke å konkurrere med metodene og dataene man har tilgang til i offentlig og privat sektor
Et annet tegn på den empiriske krisen Savage og Burrows beskriver er å finne i høyrepopulismens framvekst. I 2016 ble vi vitne til to politiske jordskjelv – først da britene stemte seg ut av EU i starten av juni, deretter da Donald Trump, tilsynelatende mot alle odds, vant det amerikanske presidentvalget i november. I begge tilfellene gikk resultatene imot det man spådde på forhånd: Nesten alle meningsmålingene før Brexit-avstemningen viste at britene antageligvis ville velge å bli i unionen, mens de største og mest respekterte av de amerikanske valgmålingene anslo at Hillary Clinton ville bli valgt med mellom 70 og 99 prosents sannsynlighet.
Bak dette kan det selvsagt ligge en sosial forklaring: Det kan tenkes at avstanden mellom de som gjennomførte og rapporterte fra undersøkelsene på den ene siden, og de Trump- og Brexit-sympatiserende velgerne på den andre, var så stor at man rett og slett ikke innså hva som var i ferd med å skje før det var for seint.
Resultatene peker imidlertid også på en grunnleggende svakhet ved metodene bak valgmålingen. I en artikkel for New York Times noen dager etter presidentvalget skriver forfatterne at utfallet avslører dataenes grunnleggende begrensning: Trumps seier viser at våre muligheter til å spå fremtiden på bakgrunn av statistikk er begrenset, og at vi har et urealistisk bilde av hva disse dataene egentlig kan si oss om samfunnet. [3] Dette er en konklusjon vi godt kan like: Samfunnet, vil vi hevde, er altfor komplekst og uforutsigbart til å kunne oppsummeres i remser av tall, og vi er derfor avhengige av sosiologisk analyse og refleksjon.
Når det i seinere tid kommer fram at både Trump og Brexit-siden blant annet kan takke tallknuserne i analysebyrået Cambridge Analytica for sine seire er det imidlertid et annet bilde som danner seg. Ved å analysere digitale fotspor var analytikerne fra Cambridge i stand til å konstruere psykologiske profiler av velgere som kunne predikere politisk adferd, noe som tillot kampanjene å sette inn støtet mot de velgerne som var mest tilbøyelige til å svinge over på deres side.
Igjen er det slående ved disse dataene at de måler individets handlinger direkte, fremfor å predikere dem ut fra statistiske generaliseringer eller funn fra et dybdeintervju. Dette gir de nye dataene en helt annen karakter enn de sosiologer tradisjonelt sett har hatt tilgang til. Valgmålernes problem framstår dermed som mer av metodologisk enn av epistemologisk art: At man ikke klarte å forutse Trump og Brexit skyldes ikke bare at samfunnet er vanskelig å måle – det kan også tyde på at man ble utkonkurrert av nye og mer treffsikre metoder.
Den flerdoble hermeneutikken
Da jeg skulle gjøre en studie av Navs oppfølging av arbeidsledige fikk jeg selv føle denne problemstillingen på kroppen. I kanskje enda større grad enn offentlige institusjoner flest er Nav en organisasjon som kontinuerlig produserer informasjon om seg selv: Fra etatens hjemmesider kan man klikke seg inn i en jungel av rapporter, statistiske oversikter og evalueringer, i tillegg til at Nav jevnlig lyser ut midler til ekstern forskning. Mye av organisasjonens daglige aktivitet er dessuten viet den systematiske produksjonen av kunnskap om sine brukere, for eksempel gjennom kartleggende intervjuer som i formen ligger tett opptil de kvalitative dybdeintervjuene jeg selv planla å gjennomføre. [4]
Ved å analysere digitale fotspor var analytikerne fra Cambridge i stand til å konstruere psykologiske profiler av velgere som kunne predikere politisk adferd, noe som tillot kampanjene å sette inn støtet mot de velgerne som var mest tilbøyelige til å svinge over på deres side
Å forske på en slik institusjon innebærer å gå inn i det man etter Giddens kan kalle en flerdobbel hermeneutikk. Dataene man genererer vil ikke bare preges av institusjonens egen kunnskap om seg selv, men også den fortolkede kunnskapen til brukere og ansatte i institusjonen, omverdenens kunnskap om institusjonen gjennom aviser og sosiale medier, og så videre. På denne måten er Nav et tydelig eksempel på at sosiologer ikke bare er nødt til å posisjonere seg innenfor sitt eget fagfelt, men også i forhold til de mange og mangfoldige kunnskapsformene som produseres i dagens samfunn.
Det kan virke fristende å argumentere for at sosiologer sitter på en unik teoretisk kompetanse, og at denne teoretiske kompetansen vil være det avgjørende fortrinnet i kampen mot analytikere, institusjonsforskere og kommunikasjonsarbeidere. Men selv om den teoretiske tradisjonen gir sosiologer et utvilsomt fortrinn er det grunn til å være skeptisk til argumentet om at løsningen ligger i teoretisering alene.
Sosiologiens kanskje største styrke er fagets evne til å kombinere teoretisk refleksjon med høy vitenskapelig troverdighet. Godt sosiologisk håndverk kjennetegnes ofte av et samspill mellom tidvis abstrakte teoretiske modeller og konkrete forskningsteknikker. Et ensidig fokus på teoretiske beskrivelser av samfunnet vil innebære en retrett fra sosiologien som empirisk vitenskap, og tilbake inn i den formen for filosofisk samfunnsanalyse Durkheim etablerte den empiriske sosiologien som et alternativ til.
For en posisjonert sosiologi
En løsning på krisen Savage and Burrows beskriver kan ligge i å reflektere over hvilken posisjon sosiologien bør ha i samfunnet. I studien om Nav tok jeg utgangspunkt i Dorothy Smiths institusjonelle etnografi. Det grunnleggende forskningsetiske prinsippet i institusjonell etnografi er at forskningen ikke skal gjøres for styringen, men i opposisjon til den. Smith skiller mellom sosiologi om og for mennesker, hvor det første sikter til forskning som på ulike måter bekrefter de styrendes interesser og verdenssyn, mens sosiologi for mennesker beskriver forskning som utvider menneskers kunnskap om samfunnet de lever i på en måte som kan komme dem til nytte i hverdagen. [5]
I hvilken grad sosiologien forsker om eller for mennesker er et åpent spørsmål
Å generere kunnskap om flyktninger på en måte som gjør det enklere for Utlendingsdirektoratet å vite hvordan de skal håndtere dem er et eksempel på forskning om mennesker, mens et prosjekt som kartlegger og avdekker problematiske sider ved asylsystemet, på en slik måte at flyktninger bedre kan forstå institusjonene som organiserer livene deres, er et eksempel på det motsatte.
I hvilken grad sosiologien forsker om eller for mennesker er et åpent spørsmål. Historisk sett er sosiologi et barn av staten: Den vitenskapelige samfunnsforskningens fødsel er uløselig knyttet til etableringen av nasjonalstaten som administrativ styringsenhet, og universitets-sosiologiens gullalder på femti-, seksti- og syttitallet skjedde også parallelt med en tilsvarende velferdsstatlig vekst. Selv om sosiologi har et selvbilde som en kritisk og uavhengig disiplin, foregår sosiologisk forskning i praksis ofte på statens og styringens premisser.
Et eksempel på hvordan disse premissene legger føring for forskningen er hvordan sosiologiske problemstillinger ofte gjenspeiler velferdsstatlige styringsdilemmaer: Hvordan integrere en folkegruppe, hvordan forbedre en ordning, og så videre. Sosiologien blir her terapeutisk, et verktøy for å utforske og forbedre ulike forhold innenfor det nåværende samfunnets rammer, uten å stille spørsmål ved disse rammene. [6]
Som Smith poengterer er imidlertid ikke alltid koblingen mellom sosiologi og styring like enkel å få øye på. Styringsperspektivet handler ikke bare om valg av tema og framgangsmåte, men ligger latent i de rutinemessige teoretiske og metodiske operasjonene som utgjør sosiologisk praksis. Begreper som ”arbeidsledig” eller ”flyktning” er ikke nøytrale, men representerer en bestemt måte å klassifisere og behandle mennesker innenfor en bestemt samfunnsmessig orden. I den grad man benytter seg av disse begrepene uten å utsette dem for kritisk analyse, vil både den kritiske og den terapeutiske sosiologien bidra til å bevare denne ordenen.
En situasjon hvor staten i stadig større grad henter kunnskap utenfor sosiologien er en god anledning til å reflektere over sosiologiens forhold til samfunnet. Dette bør ikke bare skje for vår egen gode samvittighets skyld. En fellesnevner for den ikke-sosiologiske samfunnsforskningen er at den på ulike måter er instrumentell: Man ønsker å selge en vare, kartlegge en brukergruppe, evaluere et velferdstilbud, og så videre. Kunnskapen framtrer her som styringskunnskap, produsert for de som har økonomisk eller politisk interesse av den, og dermed grunnleggende begrenset av disse interessene.
En situasjon hvor staten i stadig større grad henter kunnskap utenfor sosiologien er en god anledning til å reflektere over sosiologiens forhold til samfunnet
Sosiologiens potensiale ligger i å posisjonere seg utenfor denne styringskunnskapen. Målet for en slik sosiologi bør være å utvide folks evne til å se sin egen situasjon i en sosial kontekst, for eksempel ved å avdekke hvordan skjulte maktstrukturer legger betingelser for livene vi lever. Ved å ta en slik posisjon vil sosiologen være i stand til å avdekke sider av virkeligheten som den instrumentelle styringskunnskapen ikke har tilgang til.
Til dette kan man innvende at dette ikke er noe nytt, og at utviklingen av en sosiologisk forestillingsevne lenge har vært et sentralt mål i faget. En ny tid krever imidlertid nye begreper og metoder, og kunnskapssamfunnets framvekst er en god anledning til å reflektere over hva som bør skille sosiologi fra andre typer kunnskap om samfunnet. På denne måten representerer ikke kunnskapssamfunnet bare en krise, men også en mulighet til å videreutvikle sosiologien som en uavhengig, kritisk og empirisk vitenskap.
Kilder
[1] Bell, D. (1973) The Coming of Post-Industrial Society. A Venture in Social Forecasting. New York: Basic Books Inc, s. 172
[2] Savage og Burrows har skrevet om temaet i tre artikler: «The coming crisis of empirical sociology» fra 2007 og «Some further reflections on the coming crisis of empirical sociology» fra 2009, begge publisert i Sociology, og «After the Crisis? Big Data and the methodological challenges of empirical sociology», publisert i Big Data and Society i 2014.
[3] Lohr, S. og Singer, N. (10.11.2016) How Data Failed Us in Calling an Election, New York Times
[4] Se Hansen, Lundberg og Sylteviks «Stiller en ny tid samfunnsforskere overfor nye metodiske utfordringer? Forskning om brukererfaringer med Nav som case» for en utdypende artikkel om utfordringene ved å forske på Nav utgangspunkt i en Savage og Burrows-problematikk.
[5] Dorothy E. Smith (2005) Institutional Ethnography. A Sociology for People. Lanham: Altamira
[6] Marcuse, H. (1968) Det endimensjonale menneske. Oslo: Pax
