Four Futures: Life After Capitalism handler ikke om fremtiden. Frase skisserer snarere en typologi med fire hypotetiske fremtider i krysstabellen med aksene hierarki–likhet og overflod–knapphet. Som mange andre samfunnsvitenskapelige spåmenn har gjort før ham, tar Frase utgangspunkt i noen tendenser og tegn i tiden, og diskuterer hvordan verden av i morgen blir seende ut.
Premisset for boken er grunnleggende materialistisk. Automatisering av produksjonen og økologiske katastrofer vil nødvendigvis drive frem nye samfunnsformer. Men Frase er ingen determinist, og dette er det viktigste poenget i Four Futures. Det ikke er én mulig fremtid, men mange mulige fremtider, og at veien dit ikke på noen måte er forutbestemt, men åpen. Ved å skissere fire mulige fremtider viser han at automatisering og klimakriser i seg selv ikke bestemmer hvordan samfunnet som står opp av asken etter disse krisene vil se ut. Framtiden formes av politikken, “and specifically class struggle” .[1]
Four Futures: Life After Capitalism av Peter Frase. Verso books, 2016. 160 sider.
Peter Frase er phd-kandidat i sosiologi ved Cuny Graduate Center i New York og redaktør i magasinet Jacobin.
Sigurd M. Nordli Oppegaard er masterstudent i sosiologi ved NTNU.
Politikk mot determinisme
Teknologien endrer ifølge Frase altså ikke samfunnet alene, og hvordan vi kollektivt organiserer samfunnene og ressursene våre når kårene blir trangere, er sosiale og politiske spørsmål. For eksempel automatisering av produksjon: Så lenge en sektor har tilgjengelig og billig arbeidskraft kommer ikke produksjonen til å overlates til maskiner. Det er rett og slett ikke lønnsomt. Frase antar at full automatisering av produksjonsteknologien kommer til å skje, men i motsetning til mange økonomer antar han ikke at markedet automatisk vil generere nye jobber når noen forsvinner. Frases framtidsskisser baserer seg snarere på at alt behov for menneskelig arbeid kommer til å bli eliminert og på den måten muliggjøre “a life of pure leisure while machines do all the work”. [2]
Hvilke konsekvenser økologiske katastrofer vil få er derimot mer usikkert. Frase åpner for muligheten for at vi skal klare å håndtere klimaendringer, samtidig som den totale katastrofen heller ikke utelukkes. Også her avstår han fra determinismen. Det er altså to mulige utfall: Enten vil vi finne politiske, økonomiske og teknologiske løsninger på de økologiske problemene klimaendringer skaper, og leve i et samfunn med nok ressurser til alle; eller ikke, og leve i samfunn med for få ressurser. Dette danner aksen overflod–knapphet.
Evig aktuelle Marx
Den andre aksen, hierarki–likhet, beskriver maktrelasjonen mellom klassene. Ved hjelp av denne aksen beskriver Frase hvordan sosial ulikhet og eiendomsforhold er essensielle for den måten teknologi og ressurstilgang former samfunn. Dette underbygger hovedpoenget i Four Futures: Hvem som kommer til å vinne og hvem som kommer til å tape på automatisering “is ultimately a consequence not of the robots themselves, but of who owns them”. [3]
Boken begynner med en parafrasering av Marx: “Two specters are haunting Earth in the twenty-first century: the spectre of ecological catastrophe and automation”. [4] Introduksjonskapittelet gir videre en god oversikt over utviklinger i produksjonsteknologi de siste tiårene og de utfordringene og mulighetene forskjellige fagfolk og synsere mener å ha identifisert når det kommer til automatisering av produksjon. Videre tar Frase for seg status på miljøproblemfronten og hvordan klimaendringer kan komme til å endre hvilke og hvor mange ressurser som er tilgjengelig på en varmere og mer ubarmhjertig klode.
Hva skal vi mennesker ta oss til når vi ikke er smartere, mer kreative eller raskere enn maskinene?
Gammel frykt
Frase refererer til to forskjellige undersøkelser som viser at henholdsvis 47 og 80 prosent av amerikanske jobber kan forsvinne på grunn av automatisering og teknologisk utvikling. [6] Han påpeker videre at frykten for automatisering og påfølgende arbeidsledighet ikke er noe nytt, men “a constant through the whole history of capitalism”. [7] Under den industrielle revolusjon forsvant svært mange manuelle yrker – en prosess som fremdeles pågår – og mange er blitt erstattet av mer kunnskapsintensive arbeidsoppgaver. Frase mener at 3D-printing og lignende produksjonsteknologi cirka fullstendig fritt for menneskelig fysisk arbeidskraft potensielt kan erstatte alle former for materiell produksjon, og fjernstyrte droner og større kjøretøy alle former for transport. Men det som er enda viktigere enn en intensivering av automatisering og robotisering av manuelt arbeid vi er vitne til i dag – i “the second machine age” – er at intellektuelt eller kunnskapsintensivt arbeid kan erstattes av datamaskiner. Stordataanalyse og kunstig intelligens kan – og ifølge Frase vil – gjøre alt fra journalister til advokater overflødig. Spørsmålet blir da: Hva skal vi mennesker ta oss til når vi ikke er smartere, mer kreative eller raskere enn maskinene?
Fire fremtider
Frase har delt boken opp i fire hovedkapitler der han gjør rede for de fire potensielle fremtidene forårsaket av produksjonsteknologisk utvikling og miljøproblemer, men formet av klasserelasjoner og hvorvidt klimaendringene mestres eller ikke i disse samfunnene. Han beskriver eksplisitt disse fire fremtidssamfunnene som weberianske idealtyper.
Den første samfunnsformen Frase forestiller seg er en der menneskene lever i overflod og likhet. Dette er et samfunn som både har klart å overvinne klimaproblemer og der maskinene som produserer alt man trenger eies av alle. Denne versjonen av fremtiden får navnet “kommunisme”. I dette kommunistiske samfunnet trenger ingen å arbeide for å overleve. Helt i tråd med Marx drøftinger av arbeid og kommunisme i Kritikk av Gothaprogrammet blir arbeid noe som gir mening og glede. Det mest interessante med kapittelet om kommunisme er måten Frase diskuterer hvilke andre konflikter som potensielt oppstår når den fundamentale konflikten – mellom arbeid og kapital – opphører. Det er lett å se for seg andre dimensjoner samfunn kan lagdeles etter.
Et eksempel Frase tar opp er former for “omdømme”, som aggregeringer av mange individuelle vurderinger gjennom teknologi. TV serien Black Mirror drar dette til sin ytterste konsekvens i episoden “Nosedive”, en rimelig dystopisk skildring av vår potensielle fremtid, der alle kontinuerlig vurderer hverandre, og hver enkelts sammenlagte poengsum avgjør om man får tilgang på varer og tjenester. Et lignende system hevdes forøvrig å skulle implementeres i Kina i fremtiden. Frase modererer seg til en viss grad i sin beskrivelse av kommunismen. Han sier at dette egentlig ikke er et samfunn uten hierarkier, for det mener han alltid vil oppstå. Det som kjennetegner kommunismen er at det ikke er én konflikt eller ett hierarki som er dominerende og determinerende. Det er snarere et samfunn bestående av mange ulike og uavhengige hierarkier.
I “rentismen” er åndverkslovgivning og regulering av immateriell eiendom grunnleggende, og drøftingen av disse aspektene ved den potensielle fremtiden er et av høydepunktene i boka
Eliten eier maskinene
I kapittel to undersøker Frase en fremtid han kaller “rentisme”. Dette er et samfunn der klimaproblemer tilhører fortiden, men der produksjonsteknologien som potensielt kan befri alle fra lønnsarbeidets lenker er monopolisert av en liten elite. Denne eliten eier maskinene og kodene som forteller maskinene hva de skal gjøre. I dette samfunnet må alle som ikke tilhører eierklassen arbeide for å tjene nok til å kunne kjøpe det de trenger for å overleve av den samme dominerende eliten. Eliten – rentenistene – vil likevel fortsette å akkumulere kapital fordi de eier produksjonsmidler de leier ut eller selger produktene av. Uten å ha noen ansatte de trenger å betale lønn. Og dette utgjør det grunnleggende problemet i dette samfunnet: Hvordan skape etterspørsel etter varene maskinene produserer når arbeidsledigheten blir veldig høy?
I “rentismen” er åndverkslovgivning og regulering av immateriell eiendom grunnleggende, og drøftingen av disse aspektene ved den potensielle fremtiden er et av høydepunktene i boka. Full automatisering av all produksjon mister all sin potensielt utopiske karakter idet de kombineres med åndsverkslover som gjør at et fåtall kontrollerer produksjonen og krever at man kjøper en lisens som bestemmer hvordan teknologien kan brukes. Dette er nok på mange måter en rimelig sannsynlig utvikling. Scenarioet beskrevet av Frase minner om både hvordan patentlovgivning fungerer i legemiddelindustrien og måten digitale monopolister som Facebook og Google mer eller mindre gjør akkurat som de vil.
Ren energi
Både kommunisme og rentisme er samfunn som har tilgang på uendelig ren energi. De to samfunnene Frase skisserer som ikke har klart å løse klimaproblemer plasserer seg altså i knapphets-enden av ressursaksen. Dette er altså samfunn der det er mangel på råvarene for den automatiserte produksjonen. Samfunnet Frase kaller “sosialisme” er ett der ingen egentlig trenger å jobbe, men der man likevel ikke kan konsumere som man vil. Han ser for seg en form for regjering som driver demokratisk og rasjonell planlegging av ressursbruk gjennom en type markedsmekanismer, og der alle må jobbe sammen for å bygge opp et bærekraftig samfunn. Frase foreslår å bruke prismekanismene i varemarkeder for å styre konsumet av gitte varer, inspirert av en teknologi for å justere prisen på parkering tatt i bruk i Los Angeles: “Sensors are installed in the pavement below each space, and they detect the presence of cars in a given area. The computerized system then automatically adjusts the price of parking dependent on how many spaces are filled. When spaces are in high demand, the price can rise as high as $6 per hour, and when many spaces are available they can be as cheap as 50 cents”. [8]
Markedet er løsningen
Dette er samme type marked som ved hjelp av automatiske målere i løpet av i år skal innføres på strøm i Norge. Prinsippet er å bruke pris til å få befolkningen til å spre sitt forbruk av bestemte varer og dermed skape mindre trykk på ressursene. Det er svært interessant at Frase – vel å merke i et samfunn der kjøpekraften i utgangspunktet er svært likt fordelt slik at enkeltaktørers markedsmakt er veldig begrenset – mener markedet bør løse slike distribusjonsspørsmål i et samfunn han kaller “sosialisme”. Han går ikke inn for en helt lik fordeling av ressursene, men snarere for at de delene av befolkningen som er villig til å betale mest skal få tilgang til ressursene i tider disse er knappe. I samfunn som ikke kjennetegnes av den samme egaliteten og ressursmangelen som Frases sosialisme, som for eksempel Norge, kan denne markedsteknologien anses som en måte å flytte ansvaret for å begrense uønsket ressursbruk over på forbrukerne heller enn å endre noe på produksjonssiden. Ved hjelp av automatiske målere kommer strømmen vår til å bli dyrere på morgenen og kvelden – altså når vi er hjemme og trenger strøm – for å på den måten forsøke å endre befolkningens forbruk. Denne formen for markedets maktutøvelse forblir uproblematisert i Four Futures.
Det er svært interessant at Frase – vel å merke i et samfunn der kjøpekraften i utgangspunktet er svært likt fordelt slik at enkeltaktørers markedsmakt er veldig begrenset – mener markedet bør løse slike distribusjonsspørsmål i et samfunn han kaller “sosialisme”
Utryddingen
Den fjerde fremtiden kaller Frase “utryddingen”. Dette er bokas mest interessante kapittel, og kanskje det som er mest aller beste illustrerer farene knyttet til både miljø- og automatiseringsspørsmål. I dette samfunnet har automatisering gjort lønnsarbeidet til historie, men det preges likevel av ressursmangel på grunn av økologiske katastrofer. På toppen av klassehierarkiet sitter en liten elite som tatt kontrollen over de få ressursene og vil helst slippe å dele med resten av befolkningen. Dette er en ekte dystopi, der knappheten på ressurser og hierarkiet gjør den eiendomsløse majoriteten overflødig. Når kapitalistene ikke lenger trenger proletariatets arbeidskraft og heller ikke vil dele godene, vil de forsøke å beskytte seg ved å lage “trygge” enklaver der de kan leve sitt liv i overflod, uten å være redde for massene der ute. Frase beskriver dette som en ustabil situasjon, og mener et folkemord på arbeiderklassen er en final solution og den logiske konsekvensen av denne samfunnsformen.
Klasse og determinisme
Det er viktig å nevne at Frase aldri reduserer skissene sine av hypotetiske fremtider til automatisering av produksjon, klasserelasjoner og økologisk bærekraft. Selv om utfordringer knyttet til bioteknologi glimrer med sitt fravær, tar Frase opp en rekke utfordringer og muligheter utenfor aksene hierarki–likhet og overflod–knapphet. Det gjør at analysene er mye rikere enn det den enkle, todimensjonale modellen tilsynelatende skulle tilsi.
Men klasserelasjoner står alltid helt i sentrum av analysene. Frase bruker denne til å blant annet diskutere hva eliten skal gjøre med arbeiderne når de ikke trenger arbeidet deres fordi maskiner gjør det raskere, bedre og billigere. Fullstendig automatisering vil endre “terrorbalansen” som har definert hele lønnsarbeidets historie, og arbeiderne kan ikke lenger legge ned arbeidet sitt i kampen for rettigheter og bedre kår. Dette er en viktig innsikt, som dessverre ikke blir knyttet til diskusjonen av borgerlønn i kapittelet om “kommunisme”. Innføring av borgerlønn kan potensielt frata arbeiderklasse mange viktige redskaper i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet før produksjonsteknologien er utviklet tilstrekkelig til å komme dem til gode, og dermed et redskap i kampen for rettferdig fordeling av goder i et post-arbeidssamfunn.
Hva skjer med kapitalismen?
Bokens undertittel, Life After Capitalism, skulle tyde på at Frase i mye større grad enn det han gjør ville diskutere hvordan automatisering og økologiske katastrofer utfordrer kapitalismen som et økonomisk system. Dette gjør han kun til en viss grad. Denne typen angrep på kapitalistiske epifenomen til fordel for systemets prinsipielle regler er kanskje symptomatisk for populærvitenskapelig kapitalismekritikk fra venstresiden i dag. Han nøyer seg med å illustrere hvordan utviklinger i produksjonsteknologi og miljøproblemer kan endre enkelte aspekter ved det kapitalistiske systemet – som han heller ikke i noen utstrekning beskriver –men uten å egentlig gjøre rede for hvordan kapitalismens grunnmur nødvendigvis rives ned.
Baksiden ved Frases antiteknologidetermisime og tro på det kollektive og politiske som avgjørende for fremtidens samfunnsformer, er at en del svært interessante aspekter ved teknologiens virkemåte ikke tas opp
Determinisme og analysenivå
Baksiden ved Frases antiteknologidetermisime og tro på det kollektive og politiske som avgjørende for fremtidens samfunnsformer, er at en del svært interessante aspekter ved teknologiens virkemåte ikke tas opp. På et samfunnsnivå gir Frases perspektiv god mening og er støttet av store deler av samfunnsvitenskapene. Samfunnsformer kan ikke reduseres til én teknologi. Men på et lavere sosialontologisk nivå gir det mening å i det minste diskutere enkelte teknologiens bestemmende kraft. For eksempel: Hva slags informasjon vi har tilgang er sentralt for hver enkelt. Når mange av oss får store deler av vår tilmålte dose informasjon gjennom sosiale medier er det viktig å analysere den måten tjenester og firmaer som Twitter og Facebook bygger algoritmer som sorterer og avgjør hva vi skal se og få vite, og hva som ikke kommer opp på vår “feed”.
Dette viser også at og hvordan disse to nivåene av teknologisk bestemmelse henger sammen. Facebooks algoritmer – som premierer klikk og “likes” fremfor sannferdighet – kan på den måten påvirke brukernes atferd, for eksempel hva de stemmer på i presidentvalg. Frase vil nok mene at disse teknologimedierte formene for maktutøvelse først og fremst er produkter av klasserelasjoner og hans hierarki–likhets-akse, som har avgjort hvordan teknologien er utformet og tatt i bruk. Men uten en god og grundig analyse av denne teknologiens konkrete funksjon blir analysen for grunn. Her er det altså viktig å forstå de retningslinjene for atferd og samfunnsutvikling lagt av teknologien i seg selv, både på samfunns- og individnivå, og videre relasjonen mellom disse.
Samfunnsvitenskapelig fiksjon
Frase kaller metoden “social science fiction”. Hans tilnærming er “deliberately hyperbolic, sketching out simplified ideal types to illustrate fundamental principles” [9] og snur Merton på hodet og håper boka kan være en “self-preventing prophecy”. [10] Han ønsker å undersøke rammene for fremtidens politiske konflikter ved å kombinere fiksjonens og samfunnsvitenskaps analytiske redskaper. Frase skriver at “the intersection of science fiction and politics is these days often associated with the libertarian right and its deterministic techno-utopian fantasies; I hope to reclaim the long left-wing tradition of mixing imaginative speculation with political economy”. [10] Derfor begynner han hvert av kapitlene i boken med en gjennomgang av et science fiction-verk som illustrerer kjernen i det samfunnet kapittelet handler om. Poenger fra science fiction litteratur og -filmer kommer tilbake flere ganger i løpet av boken. Her gjør Frase interessante analyser av det som ofte havner i skyggen av actionfylte kampscene og romskip: De sosioøkonomiske forholdene som ligger til grunn for eventyrene i disse fremtidsuniversene.
Uten konkret empirisk materiale eller tydelig avklarte fenomen å studere blir Frases spillerom for analysene og refleksjonene stort, men han håndterer det godt og viser at spennende sosiologiske poenger og viktige perspektiver for en forståelse av hva som er på vei kan ha mye å lære av fiksjonens forhold til virkeligheten.
Noter
[1] Four Futures, side 21. Originale uthevinger.
[2] Four Futures, side 28.
[3] Four futures, side 22.
[4] Four futures, side 1.
[5] Four futures, side 5.
[6] Four futures, side 6.
[7] Four Futures, side 114.
[8] Four Futures, side 9.
[9] Four Futures, side 33.
[10] Four Futures, side 31.
