Fattigdomsdefinisjoner kan grupperes omkring stikkord som absolutt fattigdom, relativ fattigdom, administrativt definert fattigdom, synlig fattigdom, fattigdom under en viss grense, og indikatorer på fattigdom.
Rent umiddelbart virker det meningsløst å sammenlikne fattigdommen i slummen i Buenos Aires med ny-fattigdommen i Norge. Det er faktisk sånn at man i en eventuell slik sammenlikning måtte stille spørsmål ved om det overhodet eksisterer fattigdom i Norge. Slik kan man tenke innen ett perspektiv. Men inne et annet perspektiv er det mulig å få frem nye sider ved fattigdommen.
Om forfatteren:
Else Øyen (f. 1934) er mag.art og dr. philos i sosiologi fra henholdsvis UiO og UiB, med støttefag i kriminologi og psykologi.
Hun har særlig vært sentral innen internasjonal fattigdomsforskning, og har blant veldig mye annet vært leder for Senter for internasjonal fattigdomsforskning, Universitetet i Bergen (2001-2003) og leder for Senter for helse- og sosialpolitiske studier, Universitetet i Bergen (1990-2001).
Else Øyen var delaktig i opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen, og her finnes en video hvor hun (og andre) reflekterer over denne perioden.
I regi av International Social Science Council er det satt i gang et sammenliknende forskningsprogram om fattigdom i industrialiserte land og i utviklingsland. Formålet er å utvikle et bedre teoretisk grunnlag for å avhjelpe fattigdom – i erkjennelse av at det knapt finnes noe så praktisk anvendelig som en god teori. I årenes løp har det vist seg at mange av de tiltak som har vært satt i verk gjennom Verdensbanken og andre internasjonale organisasjoner, og også gjennom den norske utviklingshjelpen, har kommet til kort blant annet fordi det teoretiske grunnlaget har vært for svakt.
Når det velges et perspektiv som bygger på sammenligninger av fattigdom i ulike land, innebærer det noen forutsetninger som det kan være nyttig å trekke fram i lyset.
Bygd inn i det sammenliknende perspektivet ligger det i alle fall tre ulike typer forståelse. Den ene bygger på en oppfatning av at fattigdom finnes i alle samfunn, uten hensyn til deres sosiale, økonomiske eller politiske struktur. I sin mest ekstreme form kan det hevdes at der hvor menneskene møter, vil det alltid utfolde seg et sett av asymmetriske bytteforhold som etterlater noen i fattigdom. Når disse byttene hoper seg opp og blir til generelle spilleregler om hvordan penger og materielle goder, tjenester og arbeidskraft byttes mot hverandre, kan det ikke unngås at det oppstår fattigdom.
Den andre typen forståelse bygger på en oppfatning av at fattigdom er et gradsfenomen. De forskjellige uttrykk for fattigdom representerer til sammen ulike grader av det samme fenomen. Når fattigdommen antar ulike omfang, skyldes det blant annet at den er blitt modifisert gjennom offentlig politikk og den økonomiske og sosiale struktur.
Den tredje typen forståelse bygger på en oppfatninger av at visse fattigdomselementer er så universelle at de kan identifiseres innen alle kulturer.
Redaksjonell bemerkning: Artikkelen er opprinnelig publisert som kapittel i antologien Alltid Fattig? Perspektiver på den tredje verdens fattigdom utgitt på Cappelen i 1992. Den er her gjengitt med tillatelse fra forfatteren, som i år mottar Norsk sosiologforenings hederspris.
