Det store (jule)etegildet

Mat er ikke bare mat. Våre vaner i matveien sier mye om hvem vi er og hvem vi vil være. Et av hovedpoengene i rapporten Julens mat og måltider, skrevet av Annechen Bahr Bugge, er derimot at til forskjell fra nordmenns matvaner ellers i året, er matvanene i julen sterkt tradisjonsbundne og lite forskjellsskapende. Det kan virke som om julematen visker ut forskjeller: «På mange måter kan man si at julemiddagen – både i sin form og sitt innhold – bidrar til å viske ut de mange distinksjonene som ellers preger vårt matvanemønster.

Julekveldens svine- og lammeribbe forener kvinne og mann, ung og gammel, høy og lav». I julen spiser de fleste det samme, altså. Hovedforskjellene går snarere mellom øst og vest, mellom regioner snarere enn mellom klassene. På julekvelden dominerer ribbe de østlige deler av landet, mens pinnekjøttet står sterkt på Vestlandet. Midt- og Nord-Norge er i en slags mellomposisjon.

Julemat er kjøttmat

Bugge skriver videre at julemat fortsatt er mer eller mindre ensbetydende med kjøttmat: vegetarjul er foreløpig et marginalt fenomen. Det skal helst være som det alltid har vært, og det skal bugne. Det er kanskje derfor ikke så overraskende at vi bruker mer penger på julemat og alkohol i desember enn i resten av året. Og vi sparer oss ikke i tiden frem mot jul. Snarere enn å faste i adventstiden handler det om å varme opp til festlighetene med andre typer julemat. Menyen på julaften, derimot, er for de fleste fastlåst. Hele 79 % av de spurte sier at de derimot ikke kan tenke seg å eksperimentere i matveien denne kvelden.

Pizzaopprøret

Likevel er det litt friere tøyler i førjulstiden og i romjulen, og nye begreper som «juletapas» har oppstått dels som en reaksjon på det sterkt tradisjonsbundne ved julematen. Ved å hente inspirasjon fra middelhavslandene signaliser man åpenhet og det Bugge kaller en form for riktig «matkulturell kompetanse». Likevel er «annerledesmaten» respondentene oppgir at de spiser i julen kun andre juleretter. Pizza på julaften er foreløpig ikke en trussel mot ribba og det salte pinnekjøttet: denne retten er i følge Bugge reservert for en liten gruppe opprørske menn med lav utdanning (seks prosent oppgir at de spiser dette i julen).

Julematens rituelle betydning

Mat er ikke bare mat, og særlig ikke i julen. Julematen kan ses på som et symbol på materiell overflod, og de vanlige forbeholdene om at maten helst skal være sunn er i juletiden snudd på hodet. Julematen kan videre ses på som et symbol på sosial tilhørighet og en form for nostalgi. Julemåltidene fungerer dermed som en for minnefest.

Kvinnene som er intervjuet forteller om minner knyttet til da deres mødre lærte dem å tilberede julemat. Julemåltidene spiller også en sentral rolle i det de fleste oppgir som det viktigste ved høytiden: sosial samhørighet. 71 prosent av de spurte oppga dette som det sentrale i feiringen, og måltidene kan ses på som viktige for å styrke familiesamholdet.

Julemåltidene er også en forhandling om posisjoner innad i familen, og spørsmålene dreier seg spesielt rundt hvem som skal få ta del i feiringen og hvem som tilbereder maten.  Mennene blir gjerne plassert i rollen som «sankere»- de skaffer maten, mens kvinnene tilbereder den. Alt det andre arbeidet som følger med blir gjerne overlatt til kvinnene. Dette gjør at kvinnene Bugge har intervjuet kvier seg for å ta på seg vertinne-rollen i julen, spesielt på julaften. Så skjer også dette ganske sent for de fleste. Den typiske «julesjefen» er kvinner mellom 40-49 år.

Rapporten Julens mat og måltider er skrevet av Annechen Bugge ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).