Fortrengningseffekten

«Den norske modellens» kombinasjon av markedsøkonomi og kollektiv regulering har gjort Norge likest og rikest i verden. Høy lønn for manuelle arbeidere er en hovedårsak til suksessen, fordi det har gitt insentiver til investering i teknologi og utdanning, i stedet for å basere produksjon på manuell arbeidskraft.

Men knaker den norske supermodellen under vekten av globalisering og innvandring?

Inntil relativt nylig har forskningens svar vært nei: «Når spådommene fra 80-årene om forvitring av velferdsstaten og abdikasjon av politikken ikke har slått til i Norge og Norden, er det etter vårt syn fordi sosiale institusjoner, reguleringer, politikk og kollektiv handling fortsatt preger fordeling og produksjon – og organiseringen av markeder. Ikke minst gjelder dette i arbeidsmarkedet.»

Dette skrev Gudmund Hernes i 2007, og konkluderte med at modellen stadig sikret «jevnbyrdige maktforhold, stabil lønnsstruktur, rekordhøy sysselsetting og hindret framvekst av en stor lavlønnssektor» [1].

Nye toner

To innvandringsbølger og knappe ti år etter Hernes’ forsikringer, er det langt mer uklart om det er mulig å hindre en «stor lavlønnssektor» i Norge. Det kommer blant annet fram av rapporten Innvandrersysselsetting og konsekvenser for norske arbeidere, av Roger Bjørnstad og hans kolleger ved Senter for lønnsdannelse.

Utgangspunktet for rapporten er dette: Mellom 2003 og 2015 økte sysselsettingen i Norge med 450 000 personer. Nettoinnvandringen i samme periode var på 422 000 personer, de fleste av disse arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sentral-Europa. Spørsmålet er om innvandrersysselsettingen bare har kommet i tillegg til eksisterende sysselsetting, eller om den også har gått på bekostning av sysselsetting av nordmenn og andre arbeidstakere som var her fra før.

I rapporten viser Bjørnstad og kolleger at det siste er tilfelle – det har foregått en erstatning av norskfødte i typiske innvandrernæringer, slik som bygg- og anlegg, industri, varehandel og hotell og overnatting.

Skvises av lavlønnskonkurranse

Vi er med andre ord vitne til en såkalt substitusjons-, eller fortrengingseffekt der nordmenn er presset ut av manuelle jobber. Men hvorfor skjer dette? I rapporten kommer det fram at slik fortrenging har rot i to forhold:

Den sterkeste driveren er lavlønnskonkurranse. Lønnen til arbeidsinnvandrere har ligget omtrent 15 prosent under nivået til norske arbeidstakere i tilsvarende jobber gjennom hele 2000-tallet. I særlig utsatte bransjer er nivået enda lavere.

– Dette stiller arbeidsgivere overfor et valg; skal de beholde sine produktive men dyre norske arbeidstakere, eller skifte dem ut med billigere utenlandsk arbeidskraft uten formell kompetanse. Analysene våre tyder på at mange går for alternativ to, forteller Bjørnstad.

Ifølge analysene fører én prosents lavere lønn til innvandrere fra landgruppe 2 eller tilsvarende høyere lønn til nordmenn eller innvandrere fra landgruppe 1, til en reduksjon av den relative bruken av norskfødte med 0,35 prosent i gjennomsnitt. I næringer som bygg og anlegg er utskiftningen enda høyere, hvor nordmenns lønn i snitt ligger 23 prosent over innvandrernes.

– Lønnsforskjellen vi observerer i bygg og anlegg skulle tilsi en erstatning på 60 prosent. Men i realitet er andelen innvandrere lavere. Det kan skyldes svakheter i data på næringsnivå, eller at kompetanseforskjeller hindrer utskiftning. Samtidig kan slike ting som stillingsvern skape en treghet i økonomien, slik at utskiftingen rett og slett ikke har rukket å komme så langt ennå, hevder Bjørnstad.

Bemanningsbyråene kommer

Bruk av midlertidig arbeidskraft via bemanningsbyrå er den andre årsaken til fortrenging. Etter EU-utvidelsen i 2004, har bruken av innleid arbeidskraft skutt i været i Norge. Ifølge rapporten var hele 55 000 arbeidstakere sysselsatt i bemanningsbransjen i 2015.

Rapporten viser at innleie fører til en kraftigere utskifting sammenliknet med lavlønnskonkurranse, men bare på kort sikt. Etter to år er det kun svake virkninger av innleie, som tyder på at bedriftene etterhvert går tilbake til å ansette fast.

Marked trumfer politikk

At innenlandske arbeidstakere blir skvist av billig utenlandsk arbeidskraft går på tvers av de politiske målsetningene på feltet. ​I Handlingsplan mot sosial dumping heter det eksempelvis at innvandrere ikke skal tilbys lønn som er «uakseptabel lav sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener», og at en «urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter» for innenlandske arbeidstakere ikke bør forekomme [3].

Allmenngjøring av tarifflønn for arbeidstakere i typiske innvandrernæringer er det kraftigste virkemiddelet myndighetene har tatt i bruk for å nå disse målene.

Et nærliggende spørsmål blir dermed om tiltakene mot sosial dumping har feilet. Ifølge Bjørnstad trenger ikke det være tilfelle, men mener i stedet at trenden sier noe om styrkeforholdet mellom marked og politikk.

– Vi vet fra tidligere studier at tiltakene, særlig allmenngjøring, virker. Men de er langt fra sterke nok til å motvirke effekten av innvandringen, den har bare klart å redusere de negative virkningene noe.

Forskeren minner samtidig om at noe lavlønnskonkurranse både er mulig og lovlig innenfor dagens regelverk.

– Det er trolig mulig å ha 15 prosent lavere lønn og likevel være innenfor tariffestet minstelønn. Samtidig ser vi i data at en del opererer utenfor de regulerte minstesatsene. Men hovedbildet er at markedskreftene er sterkere enn politikken på dette området. Lavlønnspresset har skapt nye arbeidsplasser – men det foregår også en substitusjon.

Blåmandag

Men hvor ble det av den norske vaskedama eller den danske mureren som ble valgt bort av arbeidsgiver til fordel for utenlandske underbydere? Er de skjøvet ut i NAV-køen, eller har de omskolert seg og lever godt i andre deler av arbeidsmarkedet?

Ifølge rapporten peker foreløpige analyser i retning av at mange har skiftet bransje, samtidig som noen er skjøvet ut av arbeidsstyrken. Allikevel: Effekten på ledighet er moderat så langt.

Bjørnstad tror imidlertid ikke det er realistisk å beholde en sterk sysselsetting framover, og spår blåmandag for økonomien og ledigheten:

-Veksten i petroleumsvirksomhet, lav rente og høyt offentlig forbruk har kamuflert de faktiske virkningene av innvandring på utpressing og ledighet. Nå har oljeøkonomien snudd, og renta er nå så lav at den ikke kan bli stort lavere. Veksten i oljepengebruken kan heller ikke fortsette. Vi ser få nye vekstimpulser. Det betyr at vi ikke vil klare å skape nye arbeidsplasser gjennom etterspørsel. Da gjenstår et forsterket lavlønnspress og effektene vil bli mye tydeligere for folk flest.

Vil spise seg inn i middelklassen

Bildet av arbeidsinnvandring som en vinn-vinn affære er altså et stykke fra Bjørnstads virkelighetsbeskrivelse. Han legger vekt på at maktbalansen i arbeidslivet er forskjøvet, og at et globalt og lite regulert marked skaper vinnere og tapere.

– Mange øverst i inntektsfordelingen drar nytte av det som skjer nå. De som derimot opplever at situasjonen blir verre både på arbeidsmarkedet og i privatøkonomien, vil kunne oppleve stor bitterhet og frustrasjon. Jeg tror at hvis disse tingene får fortsette, så vil lavlønnskonkurransen kunne spise seg inn i middelklassen også i Norge. Og hvis en slik utvikling når de store velgermassene, kan det få konsekvenser for demokratiet, og hvilke krefter vi stemmer inn for å styre, forteller han.

Slik Bjørnstad forstår det, er Brexit og Trump en politisk reaksjon på de samme strukturelle endringene som nå utvikler seg i Norge. Han tror ikke den norske modellens historiske suksess automatisk gir varig vern mot slike sosiale og politiske spenninger.

– Til nå har Norge klart det verken USA eller Europa har klart – vi har både hatt lav ledighet og et høyt lønns- og kompetansenivå i arbeidslivet. Men jeg tviler på at vi kan klare det i fremtiden med de innvandringstallene vi ser nå.

Etterlyser realisme

Avslutningsvis setter rapporten opp to svært ulike scenarioer for framtida: Enten kan Norge akseptere et todelt arbeidsmarked med store etniske og sosiale forskjeller. Alternativet er å gå inn for en storstilt investering i utdanning til innvandrere og andre med svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

Bjørnstad understreker at det ikke gitt hva som er normativt riktig å gjøre, men at vi her står ovenfor et reelt dilemma: skal man beskytte og bevare standardene i det nasjonale arbeidsmarkedet, eller skal man ha en bevisst politikk for større lønnsforskjeller og flere lavkompetansejobber for innvandrerne?

Forskeren påpeker samtidig at det ikke er mulig å opprettholde en egalitær arbeidslivs- og samfunnsmodell uten betydelige politisk innsats.

–  Jeg er opptatt av at vi må føre debatten på realistiske premisser. Den norske arbeidslivsmodellen er skjørere enn mange tror. Det er ikke mulig å beholde de fordelaktige virkningene av modellen som høy produktivitet og lav ulikhet, uten å samtidig videreføre premissene den hviler på. Og modellen hviler faktisk på at vi griper inn i det frie markedet og regulerer lønns- og arbeidsvilkår. Om vi kun diskuterer dette på et idealistisk plan vil vi gå glipp av mulighetene til sette inn nødvendige tiltak.

Kilder

[1] Hernes, G. m. fl. (2007): Det tredje hamskiftet

[2] For en oppsummering av forskning på arbeidsinnvandring, se Friberg 2016

[3] Regjeringen (2005) Handlingsplan mot sosial dumping