1.Universitetet i Oslo har valgt å fjerne Moderne sosiologisk teori som obligatorisk fag i bachelor-utdanningen, for å gi studentene mer valgfrihet og hindre frafall. Hva tenker du om valget?
2. Hva er det viktigste du lærte da du studerte sosiologi?
Willy Guneriussen
1) Dårlig idè – se svaret på 2:
2) Det viktigste (for meg): a) Evnen til å forstå , analysere og anvende forskjellige sosiologiske perspektiver. b) Evnen til å se hvordan empirinære analyser av konkrete problemstillinger direkte eller (oftest) indirekte viser til noen generelle begreper, prinsipper og teorielementer. c) Få tak i noen generelle samfunnsbilder (av det moderne samfunnet) som har preget/preger faget: kapitalisme, klassesamfunn, opplevelsessamfunn, «flytende modernitet», markedssamfunn, funksjonelt differensierte samfunn, liberale meritokratiske demokratier osv. d) Evnen til å stille (gode) spørsmål og utvikle forskbare problemstillinger. e) empiriske undersøkelser og metodisk analyse. f) Evnen til å stille kritiske spørsmål til den gitte sosiale realiteten – basert bl.a. på sosiologisk kunnskap og kompetanse.
Alt i alt: Evnen til empirisk samfunnsforskning er selvsagt et superviktig faglig mål. Og da er også teoretisk refleksjon viktig – og noe av dette læres gjennom teoriundervisning i emner som «moderne sosiologisk teori».
Willy Guneriussen er professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø og redaktør for Sosiologisk tidsskrift.
Hedda Haakestad
1) Jeg er nok i utgangspunktet skeptisk til valget, og tror det er viktig at sosiologer har en felles teoretisk plattform, og dessuten kjenner teorier om samfunnet som helhet – ikke bare spesialiserte delfelt. Jeg kan forstå dem som er skeptisk til samtidsdiagnoser osv, men premisset om at generell teori er unyttig for empirisk forskning er jeg helt uenig i. Instituttets argument om valgfrihet er derimot forståelig. 10 valgfrie studiepoeng i en BA-grad er for lite. Men realiteten er vel at SOS2001 tas vekk til fordel for et nytt obligatorisk metodologiemne. Hagelund og Fangens begrunnelse kunne gjerne gått mer inn i de faglige prioriteringene: Hvorfor er det viktigere at studenter leser om Dag album og Marianne Nordli Hansens metodevalg og forskningsdesign, framfor å sette seg inn i de store internasjonale klassikerne?
Når det gjelder SOS2001, har jeg personlig hatt stor glede av faget både som student og seminarlærer gjennom flere år. Dessverre har pensumlistene vært en slagmark for interne stridigheter og kanskje også faglige moter – det har vært omfattende revisjon hvert år i fire år nå. En slik mangel på konservatisme og konsensus om sentral teori og faghistorie er ikke bra, og kanskje hadde en back to basics-strategi for tospannet klassikerfaget og moderne sosiologisk teori vært det beste. Det sagt så synes jeg årets versjon av faget med Cathrine Holst som fagansvarlig virker veldig bra.
2) Som student var jeg tidvis frustrert over de mange potpurri-fagene, kurs der mange ulike forelesere snakket litt om teori og mye om egen forskning, ofte på en liksom vittig og populær måte. SOS2001 var derfor strålende – en tour de force med en forrykende Gunnar Aakvaag, som da var litt roligere på kjepphestene enn nå. Det handler om å få møblert hodet, en slags infrastrukturell kunnskap som gjør det lettere å sortere og absorbere begreper og empiri seinere. Seinest i går hadde jeg faktisk nytte av SOS2001 i eget doktorgradsarbeid. Ellers var Berkeley-erfaringen formende for meg som for mange andre. Jeg tror instituttet kunne lært mye av hvordan ting gjøres der. Ambisiøs undervisning gir dedikerte studenter.
Hedda Haakestad er doktorgradsstipendiat ved Senter for profesjonsstudier, HiOA.
Alexander Zlatanos Ibsen
1) Jeg tror det er viktig for sosiologistudenter å fordype seg i moderne sosiologisk teori, så jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til å fjerne faget. Det kan bidra til ytterligere å forsterke «bindestreks-sosiologien». Jeg tror det er en fordel å lære om de store teoriene, både for å ha kjennskap til dem, og for den kollegiale fagidentiteten.
2) Den viktigste sosiologiske enkeltinnsikten jeg fikk med meg, var «utilsiktede konsekvenser», herunder den grunnleggende forskjellen mellom «på grunn av» og «på tross av». Dette er jo egentlig helt vesentlig for å forstå mange av utviklingstrekkene i samfunnet. Jeg tror ikke jeg er alene her. Jeg drister meg til å påstå at et kjennetegn ved sosiologer er nettopp bevissthet om slike sammenhenger..
Alexander Zlatanos Ibsen er politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, og skribent i Minerva.
Anders Stenersen
1) At ISS forsøker å tilpasse sosiologiutdannelsen slik at flere studenter forhåpentligvis opplever sosiologien som meningsfylt ser jeg på som utelukkende positivt. Tiden vil vise om endringen får ønsket resultat (kanskje er det andre grunner til frafallet). Tanken på at nye studenter ikke skal få et «helhetlig inntrykk av hva moderne sosiologi handler om» holder meg ikke våken om nettene. Disse studentene vil lære andre ting som jeg kanskje skulle ønske at jeg lærte. Moderne sosiologisk teori er et viktig og populært fag, men jeg tror de som velge et annet emne vil lære mye nyttig sosiologi uten å bidra til å svekke fagets identitet.
Anders Stenersen er flyktningkonsulent i Caritas.
Eirin Pedersen
1) Da jeg begynte på master i sosiologi i 2006, kom jeg med en bachelor fra Trondheim, uten å ha hatt noe fag som lignet særlig på moderne sosiologisk teori, og hadde derfor et dårlig utgangspunkt for å få utbytte av teori-kursene på master. Jeg ble derfor sittende å lese forelesningsnotatene fra «moderne sosiologisk teori» før jeg kunne gå i gang med pensumet på master. På bakgrunn av dette vil jeg tenke at det blir litt av en bjørnetjeneste for studentene som fritt velger å ikke ta «moderne sosiologisk teori», når de sitter der med dårligere forutsetninger for å lykkes på master.
2) Det viktigste jeg lærte da jeg studerte sosiologi, var å møte det meste med kritikk, da sosiologer gjerne kan skilles fra hopen ved at de har alt for mye kritisk sans. Ta for eksempel ord som valg og frihet. Det høres så hyggelig ut, og har blitt viktige verdier i samfunnet vårt. Men hva velger man egentlig mellom? Og hva består friheten av? Man kan gjøre som man vil, men man kan ikke ville hva man vil, som Schopenhauer sa.
Eirin Pedersen er forsker ved AFI.
Rune Åkvik Nilsen
1) Jeg mener dette er svært uheldig. Dette kurset (MST) tilbyr sentral felles kunnskap for sosiologer; jeg er redd for at å avvikle dette som obligatorisk vil føre til (ytterligere) fragmentering av faget. Sosiologer vil ha mindre felles, mindre å snakke med hverandre om, den felles sosiologkulturen vil være truet. Dette var jo tidligere Aakvaags kurs, nå kan ikke UiO-studentene lenger glede seg over hans fantastiske forelesninger. Men: At han har flyttet til UiT er selvsagt ikke noe argument for å gjøre kurset valgfritt.
2) Det er umulig å svare kort på et slikt spørsmål. For mange, mange år siden, hadde jeg en student som før grunnfagstudier i sosiologi på Blindern hadde siviløkonomutdanning fra BI. Han sa følgende etter to semester med sosiologi: «Det er først nå, etter ett år med sosiologi, at jeg endelig har lært å tenke!». Det hører med til historien at han senere tok både hovedfag og doktorgrad i sosiologi, og han jobber nå som samfunnsforsker.
Rune Åkvik Nilsen er førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
Per Magnus Mæhle
1) Et fag som sosiologi bør virke relevant i forhold til den verden unge mennesker lever i dersom faget skal ha tiltrekningskraft. Men det tankevekkende er at det var ikke undervisning i et spekter av moderne internasjonale teoretikere som trakk mange av oss unge til sosiologi (og holdt oss der) da jeg studerte. Til dels var det klassikerne (og sett i historisk perspektiv, var de også den gangen jeg studerte, svært gamle og døde for lengst). Sosiologien, og samfunnsfags stort sett, handler om en del grunnleggende ulike måter å forstå den sosiale verden på. Disse grunnleggende ulike måtene er på mange måter de samme i dag og hos de moderne teoretikerne. Det har riktignok skjedd en viss fornyelse av posisjonene, og de er utfylt med empiri nærmere oss i tid, men vi opplevde faktisk sosiologiske klassikere som relevante for vår tid. Men like viktig var det at vi
hadde et flott knippe av moderne norske teoretikere som på en flott måte klarte å utvikle teoretiske posisjoner (ikke skape helt nye) og knytte dem til empirisk forskning og forståelse av helt sentrale institusjoner i Norge. Kan raskt nevne: Vilhelm Aubert, Sverre Lysgård, Dag Østerberg, Stein Bråthen og Thomas Mathiesen (og flere kunne vært nevnt). Sentrale bidrag fra disse er også gode eksempler på at sosiologisk teori ikke bare kan læres og forstås gjennom «teori-kurs», men kanskje aller best gjennom studie av konkrete samfunnsinstitusjoner (les «temaspesialisering»). Da får en også med seg det grunnleggende i sosiologien om hvordan en beveger seg mellom modell og virkelighet.
En liten refleksjon er også at i de innleggene som har vært i denne debatten til nå, virker det som om moderne teori, er utenlandske teoretikere. Hvor er det blitt av teoriutviklerne med basis i norsk og nordisk empiri. Det er mulig de ble borte da monografiene forsvant til fordel for tellekantstrebingen basert på korte tidsskriftartikler?
Til slutt i et kort svar på en spennende debatt med mange deltema: Å skape en faglig identitet for sosiologi er viktig. I den forbindelse er fagets idehistorie viktig å formidle. Det handler ikke nødvendigvis bare om å forstå og kunne alle klassikerne og de mer moderne, men å få innsikt i de lengre og i stor grad sammenhengende linjene i fagets utvikling. Men dette er også en modningsprosess som ofte har en tidslogikk som ikke kan måles i studiepoengtid. Kanskje er det en ambisjon som en først kan nærme seg på et masterstudium. Selv så jeg nok først det lyset mot slutten av mitt magistergradsstudium.
Valgfrihetens betydning tror jeg for øvrig er overdreven. Godt studiemiljø, gode forelesere og lærere er langt viktigere og burde få mer oppmerksomhet – i tillegg til at sosiologstudiet bør tørre å formidle litt tydeligere hva en kan bli når en blir sosiolog – dersom en ikke skal bli professor eller forskningsassistent da. Det store frafallet fra bachelorstudiene i fag som sosiologi og sosialantropologi har nok mer med disse tingene å gjøre, enn med om moderne teori er obligatorisk eller ikke.
2) Svaret på spørsmålet krever aller først en presisering: Det viktigste jeg har lært i forhold til hva? For generelt er jo sosiologi til dels rett og slett et høyere dannelsesstudium som det er et privilegium å kunne leve seg gjennom, syns jeg. Jeg velger likevel å svare på det primært ut fra «det viktigste for den arbeidspraksisen jeg har hatt etter jeg studerte» – og bortsett fra litt spredte gjesteopptredener i forskningsverdenen, har min jobbpraksis primært vært knyttet til ulike typer utviklingsprosesser i et spekter av ulike samfunnssektorer. Hvis ikke jeg satt igjen med at studiet ga noe her, ville jeg i dag følt meg skuffet, og også tenkt at faget sliter med sin samfunnsmessige legitimitet. Så hva er så det nyttige jeg har lært dersom jeg skal tvinge meg til å formulere dette bare i noen overskrifter?
- For det første god analytisk evne til å forstå og sette ord på til dels svært komplekse samfunnsprosesser, bygge opp under dette med en form for systematisk bruk av kunnskap om institusjoner og prosesser, og på den måten forstå handlingsrom, mulige utviklingsretninger og utforme handlingsalternativ.
- For det andre grunnleggende kritisk evne til andres analytiske forståelse og framstilling inkludert selvstendig kritisk tilnærming til selve kunnskapsgrunnlaget for forståelse jeg blir presentert. Dette handler både om det som i sosiologien kalles modellbygging og metode, men i siste tilfelle vel så mye til kvalitativ metode og trianguleringsmetodikk som til kvantitativ forskningsmetode og statistikk.
Min viktigste lærdom fra studiet ligger i ettertid altså ikke i de sosiologiske eller samfunnsvitenskapelige teoretikerne i seg selv, men i den treningen arbeidet med blant annet disse ga meg i å tilegne meg et selvstendig forhold til å forstå samfunnet rundt meg slik det framtrer praktisk på makro- og mikronivå og ikke minst i forholdet mellom disse. På sitt beste er dette i jobbmarkedet et klart fortrinn i forhold til mange mer profesjonsretta universitets- og høgskolestudier.
Per Magnus Mæhle er prosjektleder/spesialrådgiver ved Oslo universitetssykehus
