«Det norske samfunn»

TEKST: Willy Pedersen

Den norske sosiologien utviklet seg fra tidlig på 1950-tallet. Vi fikk – som vi allerede har vist gjennom kåringen av Norsk sosiologisk kanon – en rekke viktige monografier og artikler.  Tidlig på 1960-tallet var faget etablert, det hadde fått oppmerksomhet og tilhørende selvbevissthet. I den første generasjonen av sosiologer var det mange synlige og svært taleføre personer.

Mange savnet en bok som kunne trekke linjer, gi en helhetlig beskrivelse av Norge og ikke minst brukes i undervisning. I 1963 samlet Natalie Rogoff Ramsøy, direktør ved Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS) noen av de toneangivende norske samfunnsforskerne. Ambisjonene var store, forteller hun i forordet til den første utgaven av Det norske samfunn, utgitt som studiefakkel på Gyldendal, i 1968: Formålet var ”å gi et detaljert og objektivt bilde av Norges nåværende institusjonelle og strukturelle oppbygging”. Da hadde det allerede foreligget en stensilutgave fra 1966 som hadde vært brukt i undervisningen ved universitetene i Oslo og Bergen.

Etter to år tok en skrittet inn i det ordinære bokformatet. Det var en ambisiøs samling av 12 kapitler med ”de fleste” emner som hører med i en sosiologisk beskrivelse av samfunnet. Hun ante nok ikke da at en rekke nye utgaver skulle komme. Den 2. utgaven kom i 1975, med Mariken Vaa som medredaktør. I 1986 fikk de to med seg Lars Alldén. I 2003 overtok Ivar Frønes og Lise Kjølsrød, og de har redigert både 4., 5. og 6. utgave. Den siste kom i 2010 – grundig revidert og med flere helt nye kapitler, om nye emner. Boka har solgt godt i alle år, en rekke kapitler er trykt opp separat og i kompendier.

Alle forfatterne fra den første utgaven er ute, men fortsatt er ambisjonen den samme – å gi en bred beskrivelse av sentrale trekk ved vårt samfunn. Grepet har hele tiden vært å la hver del speile bokas helhet, eller som det i en fin metafor sies om det enkelte kapittel i forordet til den 6. utgaven: det skal være ”en lyskaster som sender sine stråler fra en bestemt vinkel”. Forskjellene er likevel slående, når en sammenlikner utgaven fra 1968 med den fra 2010.

I 1968 er det åpenbart at det er totaliteten av det norske samfunn som skal beskrives, intet mindre – befolkningen, økonomien, helsevesenet, rettsvesenet. Titlene er talende: ”Norges befolkning”, ”Utdannelse”, ”Religionen”. Det fremmes samlende perspektiver, det lanseres klare definisjoner. Kapitlene er spekket med fakta, det er et stort antall tabeller og figurer. Det er sjelden forfatterens eget perspektiv problematiseres. En kombinerer historiske analyser med en beskrivelse av samfunnets institusjonelle struktur. Normer og verdier hører med i analysene. Norge er i økende grad vevet inn i verdenssamfunnet, derfor er et komparativt perspektiv nødvendig.  Underteksten er slik: Sosiologene kan gi slike helhetlige og sammenfattende analyser; de har noe annet og mer å gi enn økonomer eller historikere, mer enn statsvitere eller demografer.

Redaktøren var en myndig kvinne, men alle forfatterne var menn, og de fleste var i slutten av 30-årene (Vilhelm Aubert var eldst med 46 år, Ståle Seierstad var bare 29). Dette er bokas historiske kontekst: Det var bare 18 år siden Instituttet for sosiologi ved Universitetet i Oslo var etablert. En rekke rikt utrustede forskere hadde blitt trukket til faget. I 1968 var de unge, entusiastiske, selvbevisste. Mange hadde allerede levert det som skulle bli deres viktigste arbeid.  I Det norske samfunn løftes blikket mot en felles oppgave. Det norske samfunnet skal fremstilles med sin komplekse helhet.

”Problemorientert empirisme” var merkelappen som seinere skulle knyttes til sosiologien i denne fasen. En rekke paradokser og uventede funn avdekkes da også. Unge arbeidere tjener mer enn unge funksjonærer, men følger en dem over livsløpet blir utfallet et annet. Familier bor ikke sammen med sine slektninger, men en tar feil om en tror at dette er et moderne fenomen. Vi ser også tydelige spor av funksjonalismen som hadde stått så sterkt i sosiologien på 1950-tallet. Samfunnet er et omfattende sosialt system, en rekke tannhjul griper inn i hverandre. Lovverk og statsforvaltning skal bidra til ”å løse felles oppgaver”. I noen av bidragene er likevel spenningene systemet rommer tydeligere til stede enn i andre.

Det nytter ikke å kommentere så mange kapitler innen denne rammen vi har her. Men for denne leseren var det en glede å ta opp igjen Ulf Torgersens analyse av de politiske institusjonene: Stram struktur, djerve hypoteser, tett av kunnskap, og likevel den personlige og subjektive touch som gjør teksten levende og lettlest. Norge trer fram som et lagdelingssystem preget av liten ulikhet. Det er åpent, har en liberal overklasse og en venstreside som har fått aksept for målet om høy grad av likhet. Ordener hører liksom ikke til i dette landet og sosiale endringer skjer stort sett på en smertefri måte. Eller Nils Christies kapittel om rettsvesenet, med et ertende og skjevt blikk på rekrutteringen til samfunnets topposisjoner. Juristenes eksamensresultater tillegges av dem selv ”en betydning som er meget vanskelig å fatte for utenforstående”. Når jurister som ikke kjenner hverandre møtes, er det vanlig å etterpå undersøke hverandres karakterer. Eller Vilhelm Auberts elegant komponerte kapittel om lagdelingen i Norge, med historiske riss, glimt av normative orienteringer slik de kommer til uttrykk i Hanna Winsnes’ kokebøker, med en gjennomgang av hvilken prestisje som tillegges de ulike yrker, og til slutt noen få sider om samene i den norske lagdelingen. Samene er utsatt for rettslig forskjellsbehandling. Den enkelte same kan kanskje få økte muligheter til sosial mobilitet, men samene som gruppe vil ha vansker med å følge med ”hvis ikke maktressursene på ett eller annet vis øker”. Det er sensitivitet for ulikhet, faglig selvbevissthet koplet med ansvarlighet, et totaliserende perspektiv og store mengder kunnskap som preger denne milesteinen i norsk sosiologi.

Endringene fram til den siste utgaven, den sjette, er slående, og speiler fagets utvikling over disse fire tiårene. Forfatterne er nå etablerte samfunnsforskere, fra universiteter og anvendte institutter. De er i 50- og 60-årene, og kvinnene har kommet inn. De 12 kapitlene har økt til 21 og mange har mer avgrensede temaer: Olje, likestilling, fattigdom, sivilsamfunn, innvandring, en velferdsstat under press. Landet har endret seg siden den første utgaven: velferdsstaten har blitt kombinert med plutselig råvarerikdom. I flere av kapitlene spør en om dette har innebåret at evnen til omstilling er svekket. Men forfatterstemmene har også et annet preg. En stiller spørsmål, lanserer hypoteser, ulike perspektiver settes opp mot hverandre. Er selvbevisstheten til norske sosiologer blitt mindre? Kanskje er det riktigere å si at sosiologien har blitt vevet inn i samfunnet på en annen måte. Men vi ser også en forskjell i perspektiv: I 1968 var det fortsatt en ide om at samfunnet var bygd opp rundt en helhetlig og funksjonell systemrasjonalitet. I 2010 finner vi færre spor av en slik tanke, eller som redaktørene i den siste utgaven uttrykker det: ”… det sosiale livets faktiske organisering vokser ikke ut av noen helhet, i den virkelige verden er virksomhetene atskilte enheter som arbeider for egne interesser. Om og på hvilken måte de eventuelt tjener en større helhet, er et åpent spørsmål” (s 17). Slik skrev ikke Natalie Rogoff Ramsøy og hennes team av unge og optimistiske sosiologer i 1968.

Det norske samfunn har blitt et referanseverk som fortsatt danner grunnstammen i pensum i en rekke kurs i sosiologi og andre samfunnsfag ved alle våre læresteder, og som fortsatt konsulteres av journalister og andre med interesse for samfunnsspørsmål. Boka har løpende fornyet seg, med nye redaktører, ny kunnskap, nye perspektiver, nye tall og nye forfattere. Verket er i seg selv en løpende kanon, og hører derfor også hjemme i den sosiologiske kanonen vi her etablerer.