Hysj, vi regner er den andre boka fra samfunnsøkonomi som jeg anmelder her på sosiologen på relativt kort tid. På tross av en viss interesse for økonomisk sosiologi er jeg altså ingen samfunnsøkonom, så nå som da skal jeg først og fremst besvare spørsmålet om boka er relevant for sosiologer og sosiologstudenter. Jeg vil også åpne med et lite forbehold – jeg har i svært liten grad hatt mulighet til å sjekke om de mange påstandene om det norske og internasjonale økonomifaget som serveres i løpet av boka medfører riktighet.
Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten av Roman Linneberg Eliassen, forlaget Manifest, 2016. 119 sider.
Ensartet
Bokas hovedkritikk er kort sagt at økonomifaget er metodisk ensartet. Basert på et knippe beskrivelser av økonomifaget fra norske og internasjonale økonomer, har Eliassen kommet til at faget kan beskrives som først og fremst opptatt av:
- Formalisme: Økonomisk analyse bør ikles matematisk form
- Likevektsfetisjisme: Økonomiske analyser bør ta utgangspunkt i å finne likevektsløsninger [2]
- Metodologisk individualisme: Økonomiske fenomener bør forklares med utgangspunkt i individers atferd
Eliassen hevder at alle økonomer som ikke følger disse spillereglene blir ansett som dårlige økonomer, og argumenterer for at det er sånn på alle samfunnsøkonomiutdanningene i Norge, og brorparten av økonomutdanningene i resten av Vesten.
Eliassen hevder at alle økonomer som ikke følger disse spillereglene blir ansett som dårlige økonomer, og argumenterer for at det er sånn på alle samfunnsøkonomiutdanningene i Norge, og brorparten av økonomutdanningene i resten av Vesten
Virkelighetsfjernt
Dette fører til at faget blir koblet fra virkeligheten, det er ikke opptatt av spørsmålene som betyr noe for samfunnet; penger, makt, arbeid, fordeling eller ulikhet. Og ikke minst fører ensrettinga til at faget ikke har noe virksomt begrep om økonomiske kriser, slik at krakket i 1929, oljekrisa i 1970 eller finanskrisa i 2008 kommer som overraskelser og blir i ettertid uforklarte og uinteressante anomalier.
Andre konsekvenser er at studentene ikke lærer noe om verken fagets idéhistorie eller vitenskapelige grunnlagsproblemer, og faget er opptatt av å løse andre fags problemer: familierelasjoner, religion, kriminell atferd, utdanningsvalg, bosetningsmønstre, hvor mange barn man får m.m. I de siste kapitlene viser Eliassen til økonomer som har begrep om kriser, særskilt Keynes og Minsky, og han gir en kortfattet framstilling av hvordan økonomifaget faktisk kan forklare slike. Teorien er verken spesielt radikal eller komplisert, så hvorfor dette ikke skulle være pensum ved Norges masterutdanninger i økonomi fremstår som underlig.
(..) ikke minst fører ensrettinga til at faget ikke har noe virksomt begrep om økonomiske kriser, slik at krakket i 1929, oljekrisa i 1970 eller finanskrisa i 2008 kommer som overraskelser og blir i ettertid uforklarte og uinteressante anomalier
Elendighetsbilde
Det hele er skarpt skrevet, og det er drøy kost. Men kan det virkelig være så ille som Eliassen skriver? Et kjapt søk på samfunnsøkonomi ved NTNU tar meg til en informasjonsside hvor det står at de sentrale temaene er offentlig økonomi, arbeidsmarkedsøkonomi, makro- og utviklingsøkonomi og miljø- og ressursøkonomi. Og når jeg klikker videre; at samfunnsøkonomi er vitenskapen om samfunnets bruk av knappe ressurser; arbeidskraft, naturressurser, produksjonsutstyr og teknologisk kunnskap m.m. Mange av disse er felt Eliassen hevder at både det nasjonale og internasjonale økonomimiljøet unnlater å diskutere.
Er boka relevant for sosiologer?
Så til spørsmålet om boka er relevant for sosiologer. Jeg må først si at jeg som sosiolog satte veldig pris på å lese boka. Den er velskrevet, og siden den er kort tar den ikke mange timene å lese. Så om ikke annet er dette en god oppskrift på hvordan fagkritikk kan gjøres. Mer fagkritikk av denne sorten er nok sunt, også for sosiologifaget. (Det er imidlertid ikke mitt inntrykk at det står så ille til i sosiologien som i denne framstillingen av samfunnsøkonomifaget.) Boka inneholder ellers interessant faglig historikk, men det er kortfattet, som det bør være – her er det argumentet som er i hovedsetet.
Mer fagkritikk av denne sorten er nok sunt, også for sosiologifaget
Lite om konsekvensene
Noen få ganger går det litt for fort, og som leser kunne jeg ønsket meg litt mer om følgene av finanskrisene for ulike folk og for verden for øvrig. Spesielt den i 2008. Bortsett fra en kort dupp i boligmarkedet er ikke følgene åpenbare her i Trondheim. Ellers blir noen av eksemplene litt for enkle. På side 46 fremstilles det en økonom som mener at hvis man kjøper en elektrisk tannbørste til 300,-, så skyldes dette at det kjøperen mener det er verdt denne summen for å slippe å skure og gnure på tennene for hånd. Men selv økonomer som er utdannet på dysfunksjonelle utdanninger vil kunne begripe at kjøperen kan ha andre grunner enn denne ene for å beregne verdi. Eksempelet er ikke godt. Det er noen få liknende passasjer, men disse er så få at de skjemmer ikke bokas argument.
Uansett om Eliassens kritikk bare delvis er riktig, så er det likevel alvorlig. Man kan undre seg: Mellom 15-20 prosent av forvaltningen er økonomer. Hvilket faglig grunnlag har de egentlig med seg? Hva vet de egentlig om samfunnet?
Noter
[1] Eliassen skriver: «»Likevekt betyr balanse. I økonomisk teori beskriver likevekt en situasjon hvor ingen ønsker å endre sine valg, gitt alle andres valg. Begrepet er vanligvis forbundet med optimalitet. Et marked er i likevekt når alle muligheter for gjensidig gevinst ved handel er uttømt; produsenten vil forlange en høyere pris for å selge mer, og konsumenten en lavere pris for å kjøpe mer. Vi sier i likevekt er tilbudet likt etterspørselen» (s.34)
