Benedict Anderson 1936-2015: Sørøst-Asiaforsker, komparativist og nasjonalismeteoretiker

Mange samfunnsvitere anser områdespesialister for å være teoretisk nærsynte, ikke-komparative og fiendtlig innstilt til teorier og sammenligninger med bredere dekning enn deres egne geografisk-kulturelle regioner. Imidlertid finnes det områdespesialister som har gitt sentrale bidrag til utvikling av teori, og/eller internasjonal komparativ analyse på tvers av sine regioner. James Scott, Barrington Moore, Peter Evans og Stein Rokkan er framstående eksempler. Benedict Anderson som døde den 13. desember sist år hører hjemme i dette selskapet. Han var en spesialist på Sørøst-Asia som med utgivelsen av boka Imagined Communities (1983) ble anerkjent som en av verdens fremste nasjonalismeteoretikere med sammenligninger som dekket de fleste verdenshjørner.

Anderson kom fra en kosmopolitisk irsk-engelsk overklassefamilie. Han ble født i Kunming i Kina i 1936, der faren arbeidet som tollkommissær for den kinesiske regjeringen. Familien var på ferie i USA da Pearl Harbor-angrepet kom. Ubåtkrig tvang dem til å bo der til 1945. De dro tilbake til hjembyen Waterford i Irland etter krigen. Faren døde kort tid etter.

Anderson daterte sin politiske oppvåkning til november 1956. Da studerte han «Classics» ved Universitetet i Cambridge. En dag bivånet han en gruppe studenter fra Sør-Asia som demonstrerte mot Storbritannias deltakelse i invasjonen av Suez-sonen. Demonstrantene ble angrepet av en gruppe storvokste, britiske overklassestudenter. De sang God Save the Queen og prøvde å få tilskuerne til å synge med. Andersons briller ble knust da han forsøkte å forsvare demonstrantene. En anti-imperialist tredjeverdenssympatisør var blitt født.

Litt over et år seinere dro Anderson til Cornell Universitet for å studere statsvitenskap, og samtidig arbeide som hjelpelærer der. Han hadde opprinnelig planlagt å arbeide med India, men valgte Indonesia på grunn av presseoppslag om CIA-støttede opprør mot landets ustabile venstrepopulistiske regjering under President Sukarno. Cornell hadde et fremragende Sørøst-Asiastudieprogram ledet av George McKahin, og var et av de få universitetene i USA hvor det ble undervist i indonesisk. Det ble Andersons hjeminstitusjon inntil han pensjonerte seg i 2002.

I 1962-64 bodde Anderson i Jakarta og samlet materiale til sin Ph.D.-avhandling. Han ble dypt fortrolig med javanesisk språk, kultur og samfunn. Han kom tilbake til Cornell da campus var i ferd med å radikaliseres av borgerrettighetskamp og opptrappingen av USAs krig i Indokina. Den tilbaketrukne akademikeren ble mobilisert og deltok i demonstrasjoner og holdt politiske taler utover i 60-årene. Han begynte også å undervise i sosialismens historie, der han hadde en forkjærlighet for anarkismen i dens glansdager.

Nektet adgang

I oktober 1965 kom det nyheter om et forsøk på et kommunistisk militærkupp i Indonesia. Kuppmakerne hadde drept en gruppe indonesiske generaler, men de var blitt nedkjempet av lojale militærstyrker. General Suharto ble nå landets reelle overhode og erstattet i 1967 Sukarno som landets president. Det ble satt i verk en massakre på antatte kommunister i 1965-66. Anslagene av antall drepte varierer mellom 500.000 og tre millioner. I 1966 skrev Anderson sammen med en annen Ph.D.-student, Ruth McVey, en analyse av det feilslåtte kuppet som utløste disse hendelsene. De argumenterte for at det ikke var Kommunistpartiets verk, men et resultat av maktkamp innad i det militære. Paperet var uferdig og ble holdt konfidensielt og sirkulert for kommentarer i en engere krets. Det ble imidlertid lekket, og sitert i pressen som «Cornell-paperet», ofte i misvisende form. Anderson og McVey valgte å publisere det originale paperet i 1971. Det ga Anderson et ufrivillig avbrekk fra Indonesia-studiene. Han ble nektet adgang til landet i 1972 og slapp ikke inn igjen før etter Suhartos fall.

I 1967 disputerte Anderson med Ph.D.-avhandlingen The Pemuda Revolution. Den ble publisert i 1972 under tittelen Java in a Time of Revolution: Occupation and Resistance 1944-46. I følge ham selv var dette et ikke-teoretisk arbeid som like gjerne kunne vært skrevet innen historie som statsvitenskap. Den omhandlet utviklingen av den javanesiske anti-koloniale bevegelsen i slutten av Japans okkupasjon og de rivaliserende bevegelsene, partiene og gruppene som opererte i denne tidlige perioden av den indonesiske frigjøringen. Et sentralt tema i boka var ungdommens rolle i disse bevegelsene.

Javanesisk makt

I 1972 kom en lengre artikkel med tittelen «The Idea of Power in Javanese Culture». Dette var definitivt et teoretisk arbeid som var orientert mot særtrekk ved javanesisk kosmologi og politisk kultur. I følge Anderson avvek den javanesiske forståelsen av makt radikalt fra den moderne, vestlige maktforståelsen. Makt ble i det moderne Vesten ansett som en abstraksjon, makten hadde en ulike opphav, omfanget av makt var ikke endelig, men kunne utvides og makten ble oppfattet som moralsk tvetydig og ofte illegitim. Derimot var makt i javanesisk forståelse noe konkret, en guddommelig type energi med et felles opphav og en konstant mengde. Mens hovedproblemet i vestlig politisk teori dreide seg om maktutøvelse og spørsmål om hvilken type makt som var legitim, var hovedproblemet i javanesisk tekning hvordan makten kunne akkumuleres. Javanesisk tradisjon la vekt på indikasjoner på konsentrasjon av makt framfor maktutøvelse. Anderson drøftet hvordan denne maktforståelsen kunne brukes til å forstå styrene til så vel Sukarno som Suharto i Indonesia.

Denne analysen gir assosiasjoner til den selvtilstrekkelige områdespesialisten som avviser bruk av teorier og begreper på tvers av kulturregioner og begrunner dette med grove kontrasteringer med «Vesten». Men samtidig som «The Idea of Power» kom ut, hjalp Suharto Anderson til å bli en regional komparativist. Da Anderson ble nektet adgang til Indonesia, begynte han å arbeide med Thailand, og seinere også Filippinene. Fra før kunne han indonesisk og javanesisk. Han lærte seg først thai, så tagalog og deretter spansk, det siste for å lese romanene til José Rizal, en martyr i Filippinenes frigjøringskamp og hovedpersonen i Andersons seinere bok, Under Three Flags: Anarchism and the Anti-colonial Inmagination (2005).

Utover i 1970-årene ble også Benedict faglig påvirket av den yngre broren Perry, mangeårig redaktør for tidsskriftet New Left Review, marxist og en fremragende komparativ historisk sosiolog. Bendict kom også i kontakt med andre av NLRs redaksjonsmedlemmer, deriblant Tom Nairn. Imagined Communities fra 1983 var sterkt influert av debatten rundt Tom Nairns bok, The breakup of Britain og Perry ga detaljerte kommentarer, men la oss først se litt på Andersons regionale arbeider før vi går nærmere inn på denne boka.

Regionale arbeider

Anderson lagde en rekke enkeltlandsstudier fra Thailand og Filippinene samt komparative arbeider som inkluderte Indonesia, Thailand og Filippinene. Mange av disse arbeidene er samlet i boka The Spectre of Comparisons: Nationalism, Southeast Asia and the World (1998). Flere av dem har hatt lange liv på pensumlistene til regionalkurs om Sørøst-Asia. «Murder and Progress in Modern Siam» (1990) kom ut et år før Thailands demokratisering i 1991. Den beskrev svekkelsen av en langvarig autoritær allianse mellom det militære og borgerskapet i Thailand og de politiske mordene som fulgte i kjølvannet av dette. «Cacique Democracy in the Philippines» (1988) er en skarpsindig analyse av hvordan demokratiseringsprosessen etter Marcos fall også brakte Filippinenes lokale politiske bosser tilbake til makten. Artikkelen Sauve Qui Peu (1998) omhandlet finanskrisa som rammet regionen i 1997/98. Anderson drøftet krisa i sammenheng med endringer i overnasjonale geoøkonomiske og geopolitiske forhold som tidligere hadde skapt grunnlag for de sørøstasiatiske «mirakeløkonomiene»: For det første avtok støtten fra USA etter Sovjetunionens fall. For det andre avtok investeringene fra Japan da landet tidlig i 1990-årene gikk inn i en økonomisk krise etterfulgt av stagnasjon. For det tredje hadde det tidligere isolasjonistiske Kina blitt en sterk økonomisk konkurrent til Sørøst-Asia. For det fjerde forstyrret Kinas framvekst maktbalansen mellom økonomisk dominerende kinesiske minoriteter og politisk dominerende «innfødte» i Sørøst-Asia. Ut fra disse brede fellestrekkene drøftet Anderson de fire statenes ulike politiske systemer, og hvorvidt de fortsatt hadde vekstmodeller basert på naturressurser og billig arbeidskraft, eller hadde utviklet utdanning, forskning og utvikling. Han konkluderte med at Indonesia var mest sårbart, Filippinene minst, mens Thailand og Malaysia lå midt i mellom. Den 21. mai 1998, omtrent fire måneder etter at Anderson presenterte denne analysen på et seminar ved Universitetet i Oslo, ble Suharto tvunget til å abdisere etter opprør og turbulens under landets finanskrise. I 1999 kunne Anderson endelig vende tilbake til Indonesia.

Forestilte fellesskap

I Imagined Community (1983) utviklet Anderson en teori om nasjonalisme og en historisk analyse av dens framvekst og utbredelse. Om dette er den beste av de rivaliserende store nasjonalismeteoriene kan diskuteres, den har sine blindflekker. Men jeg anser Andersons nasjonalismeteori som den mest originale og teoretisk spenstige. Hans perspektiv på nasjonalisme var «konstruktivistisk» og «modernistisk». Nasjonalisten forstår nasjonen som et eldgammelt, historisk fellesskap, men den i virkeligheten er en moderne sosial konstruksjon. Nasjonen er et «forestilt fellesskap» der medlemmer av fellesskapet føler seg knyttet til mennesker som de normalt ikke kjenner. Alle større fellesskap er forestilte, men i nasjonen går ikke båndene til ukjente personer gjennom slektskap eller klientforhold. Nasjonen forestilles som territorielt avgrenset overfor andre nasjoner og suveren. Endelig er nasjonen forstilt som et solidarisk og egalitært kulturfellesskap til tross for de store faktiske ulikhetene innad i nasjoner.

Andersons forståelse av nasjonen kombinerte Walter Benjamins begrep om modernitetens «tomme, homogene tid» og Erich Auerbachs analyse av den moderne romanens perspektiv på simultane hendelser som knytter sammen mennesker. I den moderne nasjonen knyttes mennesker som normalt ikke kjenner hverandre sammen i et sosialt fellesskap som beveger seg gjennom en tom, homogen kalendertid. Dette antar en religiøs dimensjon der både fortidige og ufødte generasjoner inngår i det nasjonale «vi».

Mulighetsbetingelsene for den moderne nasjonen oppsto i det tidligmoderne Europa. Med reformasjonen brøt de protestantiske statskirkene med latinen og statsforvaltningene hadde lenge brukt nasjonale skriftspråk. Skriftstandardene fikk en ny fasthet gjennom boktrykkerkunsten som «spikret» skriftnormer. Faste skriftspråk og masseprodusert «trykkekapitalisme» muliggjorde nasjonal tradisjonsbevissthet. Med aviser ble det utviklet en forestilling om en tom, homogen tid der mennesker som ikke kjente hverandre sameksisterte innen et kommunikasjonsfellesskap.

Potensialene for nasjonalistiske, politiske fellesskap ble først aktivert i Amerika, der nasjonalistiske bevegelser gjorde opprør mot britiske, spanske og portugisiske imperier seint i det 18. århundret og tidlig i det 19. århundret. Anderson betegner dette som «kreolnasjonalisme» etter det spanske ordet for innfødte latinamerikanere med spanske forfedre, og drøfter Spansk-Amerika. Kreolfunksjonærene sirkulerte i eneveldeadministrasjonen og møtte andre kreolfunksjonærer. Anderson betegnet denne sirkulasjonen med Victor Turners uttrykk «pilgrimsferd». Diskriminering begrenset pilgrimsferden til Spansk-Amerika, kommunikasjonsbarrierer begrenset dem til administrative områder. Gjennom det 18. århundrets presserevolusjon i Spansk-Amerika fikk lesekyndige tilgang til ukjente amerikanske medborgere. Misnøye med skjerpet spansk administrativ kontroll og skatteopphenting kunne da gi opphav til nasjonalistiske uavhengighetsbevegelser. De avkortede pilgrimsferdene i administrative territorier innen Spansk Amerika underminerte Simon Bolivars pan-Amerikanske visjoner og dannet grunnlaget for de framtidige statene.

Mens den første bølgen av kreolnasjonalister talte det samme språket som sine overherrer, var den andre bølgen av nasjonalistisk mobilisering i Europa fra 1820-årene basert på distinkt språklig identitet. Den var rettet mot europeiske imperiemakter og ble muliggjort av den foregående filologiske revolusjonen med klassifisering av språk og rekonstruksjon av historisk språkutvikling. Denne språkbaserte, europeiske nasjonalismen hadde sterkere underklasseappell enn den foregående, «sosialt tynne» amerikanske bevegelsene. Middelklasseintellektuelle mobiliserte underklasser med populistiske appeller.

Den tredje, bølgen av «offisiell nasjonalisme» skilte seg fra de to foregående ved å komme «ovenfra» fra imperier som reaksjon på trusselen fra den andre nasjonalistiske bølgen. Denne nasjonalismebølgen var i større grad enn de foregående preget av fabrikasjon og manipulering. Siden Anderson var nøye med å framheve forskjellen mellom «forestilling» og «fabrikasjon» kan en spørre om dette kvalifiserer som nasjonalisme i streng forstand ut fra hans teori. Anderson viser hvordan de transnasjonale europeiske dynastiene strevde med å gjenoppfinne seg selv som nasjonale. Det ble gjennomført språklig homogeniseringspolitikk: Russifisering i Tsarveldet, anglifisering av lokale eliter i Britisk India. Japan reagerte på vestlig imperialisme med en moderniseringspolitikk som inkluderte oppbygging av et koloniimperium i Øst-Asia. Der ble det gjennomført japaniseringskampanjer. Imperienes homogeniseringspolitikk gikk sammen med diskriminering. Det skapte grunnlag for en fjerde bølge nasjonalisme.

Den fjerde bølgen nasjonalisme kom i de afrikanske og asiatiske koloniene etter den andre verdenskrigen. Kolonimaktenes språkpolitikk hadde da skapt en tospråklig intelligentsia som ledet an. Analogt med funksjonærene i Spansk-Amerika hadde disse gått gjennom et byråkratisk og hierarkisk organisert kolonialt utdanningssystem som var nært knyttet til den koloniale administrasjonen. Der møtte de andre i samme situasjon som seg selv fra andre deler av det koloniale territoriet, alltid markert med en annen farge på kartet enn andre imperiemakters kolonier. Også for dem som gjennomførte sin utdannelse i imperiemaktens universiteter, bidro systematisk diskriminering til å opprettholde hierarkiet mellom kolonister og koloniserte og avkorte pilgrimsferden. Det skapte grunnlag for nasjonal mobilisering.

Anderson betegnet seg selv som den eneste nasjonalismeteoretikeren som likte sitt studieobjekt. Mens nasjonalisme ofte knyttes sammen med fremmedhat og aggresjon, var det kjærligheten til nasjonen som er det viktige i hans teori. Med unntak av den tredje bølgens offisielle nasjonalisme, anså han nasjonalismen som en historisk progressiv antiimperialistisk kraft med mulighet for solidaritet mellom nasjoner. Hans egen politiske oppvåkning skjedde da sørasiatiske demonstranter aksjonerte for egyptisk suverenitet i Cambridge i 1956. Imidlertid var utviklingen av nasjonalisme for Anderson også en modulær, verdenshistorisk læringsprosess der den fjerde bølgens ledere hadde tilgang til foregående former for nasjonalisme når de inntok koloniadministrasjons kontorer. Der tok de i bruk den offisielle nasjonalismen som forgjengerne hadde praktisert for å holde sine imperier intakte. I denne teorien ble nasjonalismen en tragisk Historiens Engel. Fanget av framskrittets storm fra Paradis fløy den baklengs inn i framtida, mens ruinhaugene hopet seg opp for dens blikk.