Variabelt, men morsomt om engelsk fotball

Generelt har fotball, i likhet med store deler av populærkulturen, i økende grad blitt gjenstand for samfunns- og kulturforskeres oppmerksomhet de siste 30-40 årene. Og mens flere av idrettene som dominerte i industrisamfunnet er blitt mindre interessante for publikum i denne perioden, har fotballen snarere styrket sin posisjon. Den er til og med i ferd med å slå gjennom i Nord-Amerika, dette merkelige kontinent dominert av idretter jeg hverken skjønner noe av eller finner det minste fascinerende.

Fotballens vedvarende popularitet roper i seg selv på en forklaring, for som spill betraktet er jo fotball nokså hendelsesløst. Kanskje handler det først og fremst om at vi er oppvokst med at det er sånn, og at få stiller spørsmål ved det som har vært et faktum siden den moderne sportens gjennombrudd.

En annen mulig forklaring er fotballens evne til å produsere historier, fortellinger og myter. Historier om spesielle kamper, spillere, dommere eller managere, og ikke minst historier om publikum, skaper gjenkjennelse og identifikasjon. En tredje er det uforanderlige ved fotballen. I de fleste land kåres liga- og cupvinnere på samme måte som for 50, til dels 100, år siden, og det har ikke vært en virkelig betydningsfull regelendring på 90 år. Av den grunn er fotball godt tilpasset den særegent mannlige – for her snakker vi i de fleste land fortsatt om et overveldende flertall av menn – hangen til å føre lister, lage quiz-spørsmål og kjenne til de underligste kuriosa om lag, spillere og trenere.

Morsomt og sært om moderne fotballhistorie

Aune og Schau er også begeistret for kuriositeter, men de bruker fortellingens form for å få dem fram heller enn tørre statistiske data. Tittelen viser til at det er de morsomme, sære, tragikomiske eller bent fram tragiske faktaene og historiene som skal formidles. Dette gjør de i et enkelt og liketil språk, tidvis også veldig underholdende, noe som ikke vil overraske folk som kjenner forfatterne fra radio og TV.

Boka er med unntak av de første par kapitlene viet tiden etter den moderne fotballens fødsel, som gjerne tidfestes til 1863, da The Football Association (FA) ble etablert og de første reglene som pretenderte å være nasjonale så dagens lys. Kapitlene – 27 i tallet – er korte og knyttet til bestemte spillere, episoder eller spesielle fenomener. Det ville være en overdrivelse å si at alt fenger meg like mye, men de fleste vil humre godt mer enn én gang under lesningen. Dessuten er det flere verdifulle historier om nær glemte spillere og hendelser her, for eksempel om den første svarte landslagsspilleren (for Skottland) Andrew Watson og den smellfeite keeperlegenden William Foulke (hvis historie også er fortalt i Richard Herrmanns bok Da ballen ble rund fra midten av 70-årene). Som nevnt er kapitlene gjennomgående korte, og en del stoff av denne typen er mer og til dels bedre utmeislet av Hunter Davies i boken Boots, balls and haircuts.

Fellesbadekar, kropp og homofobi

Best er forfatterne når de griper fatt i spesielle kulturelle praksiser og utmeisler disse i detalj. «Møkkete, nakne menn» er et slikt kapittel, og beskrivelsen av mangelen på elementær hygiene i garderoben er hylende morsom. Da Burnley rykket opp i Premier League i 2009, doblet de antall dusjer i garderoben. Imponert? Ikke når du får vite at antallet dermed økte fra to til fire.

Tradisjonelt har dessuten ikke dusjer vært normen i engelske fotballgarderober. Ett av de kjæreste fotomotivene fra fotballens fordums glansdager er triumferende spillere i fellesbadekar. Det må ha vært mer for å bygge lagånd enn for å bli rene. At fotballspillere, ikke minst i England, også hadde et avslappet forhold til hvor det passet seg å kvitte seg med kroppens avfallsstoffer, bidrar ikke til å styrke tilliten til den hygieniske effekten av disse fellesbadene.

Det avslappede forholdet til kroppslig intimitet som kjennetegner fotballgarderobene er av interesse også sosiologisk sett. Fotballen – ikke minst i England – har helt opp til våre dager vært kjennetegnet av sexisme, homofobi og rasisme. Hvorfor og hvordan den uunngåelige kroppslige nærheten som nødvendigvis må kjennetegne en fotballgarderobe (skjønt fellesbadekar er langt fra nødvendig) resulterer i hårreisende pubertale påfunn, er et interessant spørsmål. Paul Gascoigne, som nærmer seg 50, er vel sånn sett i puberteten den dag i dag. En gang fylte han Erik Thorstvedts keeperhansker med avføring.

Tragikomisk

Svakere er boka når den omtaler de mange katastrofene som har rammet engelsk og britisk fotball, som i Bolton i 1946, i Glasgow i 1971, i Bradford i 1985 og ikke minst på Hillsorough i 1989. Det blir for summarisk og kortfattet, det er langt bedre fortalt andre steder, og det er i det hele tatt usikkert om disse dypt tragiske ulykkene hører hjemme i en slik bok.

Da lykkes Aune og Schau bedre når de omtaler tragediene som har komikkens skjær i seg. Som kjent har det krydd av alkoholikere og andre merkelige eksistenser i engelsk fotball, i hvert fall fram til for ti år siden. Historiene om spillere som Robin Friday, nevnte Paul Gascoigne og ikke minst George Best er godt fortalt og får fram det uklare grenselandet mellom komikk og tragedie.

Bøker av denne typen har ofte hatt et avslappet forhold til fakta. Richard Herrmanns ovenfor nevnte bok inneholdt et utall større og mindre feil, og ikke minst historier som ble overdrevet bare for historiens egen skyld. Det er ikke alltid noe galt i det. Jeg tror imidlertid en lignende gjennomgang vil finne langt færre feil og voldsomme overdrivelser i boka til Aune og Schau. Boka overlever på et levende språk og på at den faktisk oppgir et kildemateriale, selv om dette ikke refereres direkte til i teksten. Jeg har dessuten bare funnet to detaljfeil: Maksimumslønna i engelsk fotball var ikke fire, men 20 pund i uka da den ble opphevet i 1961 (s. 54). Og Englands seier over Skottland i EURO96 var ikke åpningskampen, det var ikke en gang Englands første kamp (s. 152).

Det er bare å si takk for opplevelsen, selv om den er mer for fansen enn for den middels fotballinteresserte.