“Alcoholics or drug addicts feel wrong when they don’t feel right. Eventually they feel very wrong, and must feel right, and at that point their lives spiral down into some sort of final chapter–recovery if they’re lucky, hopelessness and death if they’re not”
Slik åpner den kjente amerikanske filmkritikeren og forfatteren Roger Ebert (1942-2013) sin filmanmeldelse av «Requiem for a Dream», en amerikansk dramafilm fra 2000 regissert av Darren Aronofsky (født 1969) og av mange regnet som en kultklassiker gjennom sine eksplisitte og sterke «nedenifra» skildringer av rusmidler, avhengighet og fortapelse. Eberts sitat understreker et gjennomgående poeng i filmen. Rusens tilstedeværelse og tiltrekkende kraft. Samt dets påvirkning på de avhengiges mentale tilstand. Visuelt eksemplifiseres dette i de mange nærgående scenene hvor det inntas ulike rusmidler. Etter skuddet er satt (bokstavelig talt) dras publikum sammen med hovedpersonene inn i en livsverden hvor alt «stemmer». Men øyeblikkets eufori og velvære hvor det meste kjennes «riktig» for hovedpersonene bringer kun en falsk følelse av ro og trygghet. Straks rusopplevelsen avtar er både publikum og hovedpersonene selv tilbake i den nådeløse virkeligheten, hvor det eneste som gjelder er jaken på den neste rusopplevelsen. Sjelden har rusmiddelavhengighet blitt gjenskapt med slik mørk visuell troverdighet og ført til det store lerretet.
I min kulturkommentar stiller jeg spørsmålet: Hva er det som gjør «Requiem for a Dream» sosiologisk relevant, og verdt å se, 24 år senere?
Spørsmålsformuleringen er med hensikt formulert åpent. Mer åpent enn hva denne kommentaren kan dekke inn. Men ved å ta på et par (avviks)sosiologiske briller så håper jeg å belyse noen samfunnsaktuelle problemstillinger som filmen tar for seg.
Tre årstider og en rød kjole
Filmen «Requiem for a Dream» bygger på romanen ved samme navn av Hubert Selbys Jr i 1978. Selby har også tidligere fungert som inspirasjonskilde for Aronofsky, som leste «Requiem» på College. I ettertid av filmatiseringen (hvor Selby også bidro aktivt på manussiden) har Aronofsky i intervjuer uttrykket stor fascinasjon for Selbys unike evne til historiefortelling.
I «Requiem for a Dream» utspiller handlingen seg i det urbane USA, nærmere bestemt Brighton Beach, Brooklyn New York. Plottet er sentrert rundt fire hovedpersoner, alminnelige folk viss liv er sammenflettede på flere måter enn én. Vi møter den bekymrede middelklasse enken Sara Goldfarb (spilt av Ellen Burstyn), hennes sønn Harry (spilt av Jared Leto) og kjæresten hans Marion (spilt av Jennifer Connelly).
De fire hovedpersonens eskalerende forverring knyttet til eget rusmiddelmisbruk brettes ut over tre perioder: Sommer (akt 1), høst (akt 2) og vinter (akt 3). De lyse og varme scenene på sommeren avløses av stadig kaldere scener hvor lyssettingen er mørk og ugjestmild. Visuelt en påminnelse for hvordan karakterene stadig nærmer seg bunnpunktet. Flere filmkritikere har her kommentert hvordan Aronofsky har utelatt vår («akt 4»). Som et slags bevisst grep ment å trigge seerens egen nysgjerrighet for hvordan det hele ender. Måten filmen er klippet på, bruken av ekstreme nærbilder av ansikt i smerte, kuttscener som involverer sterk hallusinasjon etterlater et inntrykk som både er forstyrrende og fascinerende på samme tid.
I løpet av de 102 minuttene filmen varer prosjekterer de fire hovedpersonene sine håp og ønsker (både individuelle og kollektive) for personlig og relasjonell endring. Men særlig er det enken Sara mange husker. Ikke minst fordi Burstyn her gjør en skuespillerprestasjon som løfter fjernsyns- og slankepilleavhengigheten til et nivå man sjelden ser på film.[1] Aronofosky har selv uttalt at det er særlig en scene i filmen som involverer Sara og sønnen Harry som ansees som filmens «nøkkeløyeblikk». Omtalt som «The red dress monologue». Forut for scenen har Sara fått invitasjon til å delta på favoritt TV-talkshowet (the Tabby Tibbons show). Hun blir besatt av tanken på at hun må passe inn i den røde kjolen, kjolen hun brukte under Harrys eksamensfest. Slankespising hjelper ikke, og i desperasjon tyr hun til slankepiller (metamfetamin) foreskrevet av en lege som fremstilles som totalt uinteressert i pasientens liv og leven. Harry, som selv er bevandret når det gjelder kunnskap om rusmiddelavhengighet er på visitt til sin mor, og oppdager misbruket. Han prøver å advare henne, og Sara tilstår. Uten å passe inn i kjolen er hun ingenting, hun har ingen nære relasjoner lenger. Mannen Seymour er gått bort, sønnen har flyttet ut. Vennene i nabolaget er ikke venner som virkelig bryr seg om henne, eller som trenger henne. Å delta TV-showet er nå alt hun har igjen. Det er et sørgelig, men samtidig dypt relasjonelt øyeblikk som forsterkes gjennom samspillet mellom Leto og Burstyn i sine respektive roller.
En opp-ned amerikansk drøm
Det er mange sosiologiske dimensjoner som kan trekkes ut av «Requiem». Forbruks- og konsumssamfunnet er ett av dem. Som Robert K. Merton diskuterer i Social Theory and Social Structure (1968 [1949]) eksisterer det en frakopling mellom mål og drømmer i et samfunn og individets måter å oppnå disse på. Definerte mål sammenlignes i mange samfunn med å oppnå rikdom eller former for materiell velstand. Dermed blir syn på suksess og status målt opp imot ens evne til å oppnå en slik tilværelse. Forfatteren Selby har selv uttalt hvordan de fire hovedpersonene strever for å oppnå en drøm om materiell og finansiell velstand gjennom å øke sitt forbruk. Men lysten til å forbruke mer (av rusmidler, mat, TV-titting og relasjoner) leder dem bare enda lenger ut på et selvdestruktivt skråplan. Et «omvendt» bilde på den «Amerikanske drømmen». Som viser Sara, Harry, Marion og Tyrone sine håp og drømmer for et lykkelig liv, men som på nærgående og eksplisitte måter viser hvor lett slike drømmer kan rives i stykker når rusmiddelavhengigheten kommer ut av kontroll.
Forfatteren Selby har selv uttalt hvordan de fire hovedpersonene strever for å oppnå en drøm om materiell og finansiell velstand gjennom å øke sitt forbruk. Men lysten til å forbruke mer leder dem bare enda lenger ut på et selvdestruktivt skråplan.
Det er også gjort andre analyser av filmens budskap. Moreno (2009) har påpekt den kroppslige transformasjonen, og kroppsforfallet som følger et akselererende rusmiddelmisbruk. I løpet av filmen brytes kroppene til de fire hovedpersonene sakte ned, både fysisk og emosjonelt. Dette kombinert med karakterens egne ønsker og overbevisning for hvordan de selv kan oppnå former for tilhørighet gjennom å belønne seg selv, drives de til egen selvutslettelse. Et eksempel i denne sammenhengen er Harry, viss rusmiddelmisbruk ender opp med tvangsamputasjon av den ene armen.
Avvikende og avhengige
Rustematikken i filmen kan også knyttes til det den amerikanske sosiologen Howard S. Becker (1928-2023) omtalte i sin bok Outsiders: Studies in the Sociology of Deviance (1963) som studier av sosialt avvik. Becker beskriver hvordan avvik i seg selv handler om atferd som bryter sosiale normer og forventinger samfunnet har til borgerne. Innenfor avvikssosiologien er det særlig i form av såkalt stemplingsteori («labeleing theory») at avvikende atferd og perspektiver analyseres. Rusmiddelavhengigheten viser seg eksempelvis i hvordan filmens hovedpersoner drives til aktiviteter og atferd som gjerne stemples som ‘avvikende’ av majoritetssamfunnet; prostitusjon, pillemisbruk, kjøp og salg av narkotiske stoffer og vold. Samtidig, er det ikke noe moraliserende over de skjebnene vi er vitne til. Men ei heller males det noe rosenrødt bilde av tilværelsen til Sara, Harry, Marion og Tyrone. Avhengigheten får direkte negative konsekvenser, men det er i den relasjonelle konteksten og i interaksjonene med omgivelsene rundt de fire hovedpersonene, vi blir i stand til å forstå desperasjonen og de fortvilede dilemmaene de står i.
Avslutningsvis er det viktig å understreke følgende: «Requiem for a Dream» er noe mer enn kun en film om rusmiddelmisbruk eller avhengighetsproblematikk. Underliggende er det et psykologisk drama. En film om menneskets psyke, om individuelle og sosiale «betingelser» og hvordan disse betingelsene strekkes til det umenneskelige som følger av selvdestruktiv atferd som forblir ukontrollert. På mange måter er Requiem for a Dream en form for kunstnerisk og kulturell filmskaping av en regissør som tørr gå sine egne veier.
Det er dermed film som er tankevekkende og provoserende på samme tid, hvor rusproblematikk i to generasjoner pakkes ut. Ledsaget av et imponerende lydspor komponert av Clint Mansell og fremført av Kronos Quartet sitter man igjen med inntrykk som varer lenge etter filmen er ferdig.
Fotnoter
[1] Etter å ha sett filmen på nytt stikker det fremdeles undertegnede litt i hjertet at Ellen Burstyn ikke fikk Oscar (nominert til beste kvinnelige hovedrolle) for sin tolkning av Sarah Goldfarb (den gikk i stedet til Julia Roberts for hennes tolkning av Erin Brockovich). Selv om Roberts gjorde en god prestasjon, så gjorde Burstyn her sin livs prestasjon.
Referanser
Becker, H. S. (1963). Outsiders. Studies in the Sociology of Deviance. New York: The Free Press.
Ebert, R. (2000). Review: Requiem for a Dream. Rogerebert.com. Hentet18.09.2024. Lenke: https://www.rogerebert.com/reviews/requiem-for-a-dream-2000
Moreno, C. M. (2009). Body politics and spaces of drug addiction in Darren Aronofsky’s Requiem for a Dream. GeoJournal, 74, 219-226.
Merton, R. K. (1968). Social theory and social structure. Free Press.
