Sosiologen bemerker: Dette intervjuet ble først publisert i Sosiologisk tidsskrift vol. 22 utg. 1 i 2014, og har blitt oversatt av redaksjonen. Dette er en forkortet versjon av det opprinnelige intervjuet, og vi oppfordrer alle som interesserer seg for tematikken til å lese den fullstendige versjonen her.
I løpet av de siste tiårene har Jeffrey C. Alexander vært opptatt av å studere sosialt liv fra et kulturelt perspektiv, og utviklet en kultursosiologi som handler om den formende eller konstituerende virkningen kulturelle former og diskursive praksiser har på ulike aspekter ved sosialt liv. I 2003 publiserte han den svært innflytelsesrike boken “The Meanings of Social Life”, som er en samling av betydningsfulle artikler om ulike emner analysert fra et kultursosiologisk perspektiv, der den programmatiske teksten “The Strong Program in Cultural Sociology” (Alexander og Smith, 2003) leder an. Da Alexander var i Oslo i mai 2013 for å holde Vilhelm Aubert minneforelesningen, møtte jeg ham ved Institutt for samfunnsforskning for å diskutere institusjonaliseringen av kultursosiologi.
Kulturen i kultursosiolgi
HL: I kultursosiologien argumenterer du for å bruke perspektiver fra humaniora for å studere samfunnet. Du sa nylig i et intervju at da du var student ved Harvard på 1960-tallet, satte du mer pris på kursene i drama og litteratur enn de i samfunnsvitenskap, og at dette kanskje var grunnlaget for din interesse for kultursosiologi (Lynch og Sheldon, 2013). Hva er de viktigste begrepene og strømningene kultursosiologien har hentet fra humaniora?
JA: Jeg vil si at nesten alle ideene man finner i kultursosiologien er konsepter eller teorier hentet fra humaniora, som deretter er tatt i bruk i studier av samfunnet. Jeg mener at sosiologer er for orientert mot naturvitenskapene, både når det gjelder metoder og ambisjoner. Vi må finne tilbake til ideen om Geisteswissenschaften og Diltheys ideer og tenke på oss selv som en del av humaniorafagene.
Hva gjelder spesifikke ideer finnes det mange eksempler, og en er ideen om diskurs. Ideen om diskurs kommer fra lingvistikk, den franske diskusjonen om le discours, semiotikk og post-strukturalisme, men går tilbake til ideene om sosiolingvistikk, strukturlingvistikk og Praha-skolen. Med andre ord, “diskurs” i de humanistiske vitenskapene antyder at det finnes et meta-språk, og at det er viktig å studere langue, og ikke bare parole (tale). En av de største feilene i konvensjonell sosiologi er å studere tale og ikke språk (Saussure, 1986).
Diskurs lar oss ha en annen oppfatning av kultur enn det gammeldagse sosiologiske begrepet “verdier”. Tidligere, spesielt i årene da jeg begynte å konseptualisere “det sterke programmet”, har jeg skrevet om problemet med verdianalyser sammenlignet med diskursanalyser.
Jeg mener at sosiologer er for orientert mot naturvitenskapene, både når det gjelder metoder og ambisjoner.
Min tilnærming til kultursosiologi tar i bruk en relasjonell teori om mening, noe som betyr at mening, som enhver diskurs, har en binær struktur. Det er grunnleggende for semiotikk, slik den ble utviklet i Roman Jakobsons arbeid i Praha-skolen, som igjen bygget på Saussure. Den binære strukturen påvirket arbeidet til Roland Barthes. Barthes, sammen med Levi-Strauss, var sentral i overgangen fra lingvistikk til sosial semiotikk. Barthes var en nøkkelfigur i humaniora på midten av 1900-tallet, like mye en disippel av Levi-Strauss som Levi-Strauss var en disippel av Jakobson (som han jobbet med i New York City under andre verdenskrig). Det jeg har understreket i mitt eget arbeid er hvordan det binære i semiotiske koder kan gi oss en ny kobling til Durkheim. Semiotisk binaritet er isomorf med det Durkheim kalte det hellige og det profane, og denne overlappingen mellom semiotikk og klassisk sosiologi gir oss enda mer tillit til at moderne mennesker ikke er radikalt forskjellige fra primitive. Det hjelper oss å overvinne det store skillet som grunnleggerne av sosiologien etablerte, og det forskerne på midten av 1900-tallet utarbeidet, nemlig at alt som er moderne bryter med det tradisjonelle.
Et annet viktig begrep fra humaniora er narrativ, som i litterære studier ofte kalles sjanger. Det går tilbake til Aristoteles, og har blitt utviklet til å kunne tas i bruk i litterær analyse av folk som Northrop Frye, Haydn White, Geoffrey Hartman og mange flere. Grunnleggende sett er narrativ det samme som plot, ideen om en begynnelse, en hoveddel og en slutt. Når man tenker på hvordan sosiale diskurser er strukturert, kan narrativ knyttes til ideen om binær koding; man kan se hvordan diskursive binariteter overføres til karakterer, protagonister og antagonister i sosiale narrativ.
Når det gjelder ditt opprinnelige spørsmål, burde jeg også peke på det åpenbare: teorier om selvpresentasjon kommer også fra humaniora. De ble brakt inn i sosiologien av Goffman, men etter min oppfatning har ikke sosiologer i Goffmans tradisjon avansert de symbolske elementene av selvpresentasjon. Og de har sjeldent beveget seg utover mikrososiologi og forsøkt å konseptualisere begrepet på en mer makrososiologisk måte. Det er det jeg har forsøkt å gjøre.
(…)
Bruddet med kritisk sosiologi
HL: Bourdieu har hatt en massiv innvirkning på norsk sosiologi, og har fortsatt en høy status, spesielt innen studier av lagdeling og hva man konsumerer av kultur. Ved flere anledninger har du kritisert Bourdieus kultursosiologi. Hva anser du som de mest fremtredende svakhetene og styrkene i Bourdieus teorier om kultur?
JA: La oss først ta for oss styrkene. Bourdieu kombinerte et briljant teoretisk sinn med store empiriske evner, en kombinasjon som er uvanlig i alle fagdisipliner. Han var også en radikal sosial kritiker, og engasjerte seg for det Ricoeur (1981) kalte mistankens hermeneutikk. Arbeidet hans er fylt med indignasjon over samfunnets forvrengte rettferdighet, og noen ganger også av ironi og sarkasme, selv om det kanskje ikke har like mye «estetisk nåde» som arbeidet til en annen kritiker av kapitalismen, Thorstein Veblen, og hans “The Theory of the Leisure Class” (1899).
Bourdieus evne til å veve sammen teori, empirisk forskning, og bitende ideologisk kritikk gjør ham dypt tiltalende for mange samfunnsvitere som ofte også er radikalt forpliktet, og også for lekfolk som er like opprørt over det de anser for å være et hyklersk samfunn.
Vi må erkjenne at mening har sin egen indre logikk, sin egen kulturelle logikk, som vi igjen må ha verktøy for å analysere.
Det Bourdieu gjør feil, etter min mening, er at han ikke erkjenner at kultur har en autonomi fra sosiale strukturer. Bourdieus poeng er å binde sammen mening og struktur, og å demonstrere at mening er konstruert på en instrumentell måte for å forsvare en posisjon i et felt, eller for å oppnå makt innenfor et felt. For meg er dette misvisende. (…) Vi må erkjenne at mening har sin egen indre logikk, sin egen kulturelle logikk, som vi igjen må ha verktøy for å analysere. Det betyr ikke at vi ignorerer institusjoner, men vi må kunne isolere meningens interne logikk, om så bare for å kunne se hvor ofte de står i spenning med strukturelle posisjoner heller enn, slik Bourdieu påstår, kun supplerer dem.
HL: En tidligere student av Bourdieu, Luc Boltanski, har i samarbeid med Laurent Thévenot utviklet en pragmatisk sosiologi som har fått merkelappen «Sociology of critique», i motsetning til Bourdieus kritiske sosiologi. Ser du deres arbeid som en del av den samme tradisjonen som ditt eget?
JA: Ja og nei. Jeg tror at Boltanski og Thévenots “De la justification” (1991), oversatt til “On Justification” (2006), er et viktig arbeid. Det var viktig at de brøt med Bourdieu ved å erkjenne flertydigheten i sosiale sfærer, uten å privilegere en over en annen. (…) Det jeg anser for å være et problem i programmet deres er at de ikke eksplisitt engasjerer seg i hermeneutisk arbeid av induktiv art. (…) Med andre ord, jeg ser dette som “pragmatisk sosiologi”, men ikke “kulturell pragmatikk”.
HL: Jeg tror denne grenen av sosiologi har mye til felles med den amerikanske repertoarteori i kultursosiologi. Jeg tenker selvfølgelig på Ann Swidler, men også Michéle Lamont, som har arbeidet sammen med Thévenot om komparativ kultursosiologi (Lamont og Thévenot, 2000). Hvordan ser du ditt arbeid sammenlignet med denne repertoarteorien?
JA: Swidler og jeg har vært (ganske vennlige) intellektuelle motstandere av hverandre siden vi studerte sammen på Berkeley. Jeg synes hennes artikkel om kulturell handling (Swidler, 1986) var dypt misvisende, og ikke riktig sted å skulle begynne å lage en kultursosiologi.
Jeg oppfattet at dette tidlige arbeidet, og arbeidet som fulgte det frem til nå nylig, utgjorde en stråmann av sterke kulturteorier, og at det antydet at hvis man vektlegger makten kultur kan ha, så gjør man det på bekostning av teorier som tar høyde for tilfeldigheter, kreativitet, og pragmatisk handling.
Swidlers tilnærming virket å antyde at dersom kultursosiologi skulle anerkjenne aktøren som kreativ, måtte man avstå fra ideen om begrensende repertoarer, til fordel for ideen om at aktører konstruerer sine egne betydninger. Med en slik tankegangen stiller Swidler sine synspunkter i skarp kontrast til strukturalisme og semiotikk, og insisterer på at mening genereres fra, la oss si, grasrota og oppover, snarere enn fra strukturer av mening og nedover.
(…)
I hennes nyere arbeider finner man det jeg mener er et stort gjennombrudd. Uten å erkjenne det, inverterer Swidler insisteringen på at mening skapes av handlingers pragmatikk. I den forstand innrømmer jeg at jeg opplever at det har vært en konvergens mellom hennes senere arbeid og mitt eget. (…) Jeg bør legge til at selv om jeg ser Ann Swidler som en pragmatiker, er hun neppe den eneste. Den amerikanske skolen kalt neoinstitusjonalismen med John Meyer m.fl. har vært innflytelsesrik. (…) For min del har det blitt lagt for mye vekt på pragmatikk og ikke nok på kultur.
Referanser
Alexander, J. C., and Smith, P. (2003) ‘The Strong Program in Cultural Sociology. Elements of a Structural Hermeneutics’, i Alexander, J. C. (ed.) The Meanings of Social Life. A Cultural Sociology (11-26). Oxford: Oxford University Press.
Boltanski, L., and Thévenot, L. (1991) De la justification. Les économies de la grandeur. Paris: Gallimard.
Boltanski, L., and Thévenot, L. (2006) On Justification. Economies of Worth. Princeton, N.J: Princeton University Press.
Durkheim, É. (1912) Les formes elementaires de la vie religieuse. Le systeme totemique en Australie. Paris: Felix Alcan.
Lamont, M, and Thévenot, L. (2000) Rethinking Comparative Cultural Sociology:
Repertoires of Evaluation in France and the United States. Cambridge: Cambridge
University Press.
Lynch, G., and Sheldon, R. (2013) ‘The Sociology of the Sacred: A Conversation with Jeffrey Alexander’, Culture and Religion: An Interdisiplinary Journal, 14: 253-267.
Ricoeur, P. (1981) Hermeneutics and the Human Sciences. Essays on Language, Action and Interpretation. Cambridge: Cambridge University Press.
Saussure, F. d. (1986) Course in General Linguistics. Chicago, Ill: Open Court.
Veblen, T. (1899) The Theory of the Leisure Class. An Economic Study of Institutions. New York, NY: Macmillan.
