Ontologiens kaos

Tekst: Mikael Lien Andersen

Å lese Jean Paul Sartre er en irettesettelse av eget ansvar i livet. Høsten 2011 hadde jeg dratt med meg boken hans Væren og Intet (1943) rundt hele kloden, helt til Vietnam. Regnet plasket lett i vannkanten mens jeg, under bambushytta, drakk billig pappvin og med stor entusiasme begynte å lese det filosofiske hovedverket hans.

Sartre fordyper seg i mange felt, men helt sentralt står individets konkrete eksistens i en verden som verken er skapt til oss eller for oss. Vi er, med hans egne ord, dømt til å være fri. Min lesning av Sartre førte til en overbevisning om verden som et slags ontologisk kaos. Et eksistensielt drama som mange ganger kan være vanskelig å forstå. Nettopp her, under bambushytta, tror jeg interessen min for menneskers livsverden og sosiale fenomen ble til en realitet.

Få måneder senere trasket jeg nervøs og spent rundt i Bodø. Jeg hadde fått studieplass på bachelorprogrammet i sosiologi ved universitetet i Nordland. Valget av sosiologi var en selvfølge etter å ha blitt fortalt av en venninne at sosiologi var vitenskapen som mistenkeliggjorde hele kosmos – i positiv forstand!

I Bodø var jeg raskt ute med å rote rundt på biblioteket på utkikk etter sosiologibøker. Jeg var tross alt ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på. Den første boken jeg fikk famlet til meg var Émile Durkheim og hans undersøkelse av selvmord i ulike samfunn. Boken gjorde sterkt inntrykk, ikke nødvendigvis på grunn av selve temaet, men hvordan han systematiserte og forklarte noe abstrakt ved hjelp av det sosiologiske begrepsapparatet. Han forklarte mønstre og sammenhenger ved samfunnsmessige forhold jeg aldri hadde forestilt meg. Dagene etter jeg hadde lest boken, var jeg overbevist om at jeg hadde funnet en av sannhetens forvaltere i denne franske funksjonalisten. Det var kanskje satt litt på spissen, men boken trigget hvert fall min nysgjerrighet til å lære mer om sosiologisk forståelse.

Etter tre år i Nordland hadde jeg lest utallige sosiologiske artikler, bøker og avhandlinger. Jeg hadde lest og lært om Karl Marx sitt utbrudd mot kapitalismen, Edmund Husserl sitt fenomenologiske ståsted og Bourdieus avdekning av skjulte maktforhold. Jeg hadde lært å stille meg kritisk til forskning og teorier. Jeg kan ikke gå helt god for at jeg tre år tidligere hadde omtalt Durkheim som sannhetens forvalter. Jeg hadde til og med lært meg å ha et kritisk ståsted når jeg skulle analysere samfunnet. Plutselig ble jeg sittende bakerst i bussen og tenke på Goffman og alle maskene vi daglig anvender, hva en pose med matvarer kan fortelle oss om kjøperens klassetilhørighet og spørsmål rundt Habermas sin modernitetskritikk. Man blir plutselig svært interessert i å kikke inn i mange nøkkelhull, man vil gjøre det ukjente kjent, man utvikler en sosiologisk nyfikenhet. Jeg fant raskt ut at sosiologi er et fag nesten uten grenser når det gjelder hva slags spørsmål om mennesker og samfunn en kan være opptatt av. Mange sosiologiske avhandlinger er fantastiske å lese, de stiller flere spørsmål enn de gir svar.  De maner frem en slags sosiologisk fantasi som aldri blir –helt- ferdig med å trenge inn i enkelte deler av samfunnets sirkus. Hvis verden virkelig er et ontologisk kaos, har sosiologien gitt meg mange forskjellige brillepar for å gjøre den mer forståelig og håndgripelig.

Sosiologi som disiplin er også, til tider, en ganske avansert og tung vitenskap. Det synes i hvert fall jeg. Jeg har ikke telling på hvor mange hårstrå jeg har mistet etter å ha prøvd å lese orginalverkene til den amerikanske sosiologen Robert Merton. Det er for så vidt ikke noe gærent med Merton, men mange sosiologer sjonglerer med et vanskelig ordforråd, uvant fagspråk og abstrakte begreper. I starten av utdannelsen ble vi studenter raskt enige om at de gamle teoretikerne må ha konkurrert om å produsere mest mulig uforståeligheter ved hjelp av ett svært vitenskapelig og akademisk språk! Det er selvfølgelig nødvendig at sosiologi har sin egen terminologi, men den kan virke rimelig bred ved første møte. Da en av foreleserne forventet at vi kunne definere rundt tjue forskjellige begreper på eksamen ble vi kjempe stressa. Med begrepsarket i sekken var det bare å løpe til nærmeste lesesal – kanskje var det ikke helt tilfeldig at begrepet selvoppfyllende profeti av Merton stod oppført.

Etter å ha levert hovedoppgaven etter tre år i Bodø dro jeg hjem på sommerferie i solfylte Sandefjord. Kaffekoppen hjemme hos mamma og pappa smakte unormalt godt etter måneder med intens skriving og grubling. Med en tidligere forelesning om kjønn som sosial konstruksjon i blodet spør jeg foreldrene mine: – Hvorfor vasker du alltid innendørs, mamma, mens pappa får ansvaret for å vaske grillen og vinduene utendørs? De ser på hverandre, skjenker en ny kopp kaffe og det tar ikke mange sekunder før diskusjonen er i gang. Diskusjonen var ikke så fryktelig ulik Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne i en debatt om oljekrana, de kom med andre ord aldri til enighet. Det er nettopp dette som er essensielt med sosiologien, det er svært vanskelig å sette to streker under svaret. Den sosiale virkeligheten er kompleks, innviklet og mangesidig. Etter tre år som sosiologistudent har jeg vel aldri følt meg særlig klokere, bare enda mer nysgjerrig og spørrende. Jeg har derimot hørt at den eneste sanne visdom er å vite at du selv ikke vet alt – et ganske passende sitat i henhold til mitt møte med sosiologi.

I kapittelet om Kierkegaard i Sofies Verden (1991) skriver Jostein Gaarder at «skogen ikke lenger var en skog, men at hver minste detalj står frem som en verden for seg. Hver minste lille kvist var som et lite eventyr det kunne fortelles tusen eventyr om.»

Jeg tror sitatet kan være passende for samfunnet også. Hvert individ er en enestående enhet  – en slags verden i seg selv. Historisk sett har mennesker utviklet svært viktige oppfinnelser. Vi har utviklet et skriftspråk, dampmaskiner og et pengesystem. Hva Sarte lærte meg under bambushytta i Vietnam, er at vi mennesker har en løsning på det meste, men spørsmålet om hvordan vi skal leve er en eksistensialistisk knute vi i enkelte sammenhenger sliter med å svare på. Mitt møte med sosiologi har gitt meg innsikt i noen av redskapene mennesker har utviklet for å mestre sine omgivelser, hvordan vi er handlende og problemløsende i ulike situasjoner og hvordan vi kan forstå det eviglange aktør/struktur-paradokset.

Kanskje er vi sosiologistudenter litt som filosofen Alberto Knox i Sofies Verden? Kanskje vi ikke helt klarer å venne oss til virkeligheten og verden uten å stille forvirrende spørsmål om samfunnet og menneskene som danner det? Vi kan hvert fall være enig i at vår egen tid og vårt eget samfunn på mange måter er mystisk og at sosiologi som vitenskap forsøker å trekke den litt lengre opp av tryllehatten.

Innlegget mitt har kanskje vært av det romantiske slaget. Peter Berger (1991) advarer mot å presentere sosiologen som en person som har utpekt seg selv til overmenneske som står utenfor den varme livskraften i vanlig, menneskelig eksistens. Det har aldri vært min intuisjon. Sosiologi handler om å oppfatte klart heller enn å dømme normativt, kontrollere egne oppfatninger og å ha interesse i menneskenes verden, deres institusjoner, deres historie, deres lidenskaper. Jeg har i dette blogginnlegget prøvd å vise litt av mitt eget møte med sosiologi som fag og hvilke flotte muligheter de ulike sosiologiske verktøykassene gir oss når vi ønsker å forstå samfunnet. Jeg synes en av foreleserne mine i Bodø satt gode ord på sitt møte med sosiologi, i ren Hamsun-stil: «Det var i den tid jeg leste sosiologi, den forunderlige vitenskap som ingen forlater før han eller hun har fått merker av den.»