Det usynlige blodet

I denne teksten tar Julia Røsås et dypdykk ned i det tabubelagte landskapet av menstruasjonens kulturelle kompleksitet.

Av: Julia Røsås

Masterstudent ved UiO og redaksjonsmedlem i Sosiologen

Likestilling, kvinnehelse, feminisme, syklus og mensen er temaer som i økende grad debatteres og diskuteres som en trend i media. De siste tiårene har det skjedd en vekst i kvinner som deler sine historier om mensen, skriver bøker, forsker, lager kunst av menstruasjon og blør igjennom i idrett uten å beklage seg. Samtidig er det ikke særlig attraktivt i akademia å forske på mensen som kulturelt fenomen. Til tross for åpenheten, preges diskursen i media av et «ekko» fra fortidens menstruasjonstabu. En kan tenkte at vi er inne i gullalderen for åpenhet rundt menstruasjon, men dersom en tar et dykk under overflaten viser det seg faktisk at 1900-tallets tabuer fortsatt er godt internalisert i samfunnet. Svært tydelig er det i diverse reklamekampanjer, samt at kvinner selv oppgir at de føler på skam rundt mensen.

En undersøkelse gjort av CARE Norge i 2021 anslår at 69% av kvinnene skjuler bind/tamponger når de skal ta det med på toalettet for å skifte

De fleste kvinner (og menn) har observert jenter i omgangskretsen «smugle» med seg bind og tamponger på mest mulig diskré måte. Enten det er å gjemme pakkene med bind under andre matvarer på kassebåndet i butikken, eller om det er å ta med seg hele veska på do for å skifte bind. Som om det som snart kommer til å foregå er vår kollektiv største hemmelighet. En undersøkelse gjort av CARE Norge i 2021 anslår at 69% av kvinnene skjuler bind/tamponger når de skal ta det med på toalettet for å skifte. Det kommer også frem av undersøkelsen at 82% av jentene mellom 15-19 år opplever seg selv som mer skitten under mensen, samtidig som det er kvinnene i alderen 30-49 år som slår ut på høyest prosentandel når det kommer til hvor flaut de synes det er å snakke om mensen med venner (CARE, 2021). Hvorfor holder vi fortsatt på sånn, til tross for at det hevdes at mensen er normalisert?

Metaforens makt

Norge har en lang patriarkalsk forhistorie som både bevisst og ubevisst har internalisert kvinnen som det svakere og underlagte kjønn. Innbakt i dette finnes en historisk retorikk som fremstilte menstruasjon som en sykdom og et problem innenfor den medisinske diskursen. Det var nemlig ikke før på 1920-tallet at det ble formulert en relativ klar teori om hva menstruasjon var og hvordan hormoner regulerte kvinners syklus. Før den tid ble menstruasjon omtalt som et anatomisk fenomen som skapte hysteri og galskap og gjorde at kvinner ble utsatt for å utvikle sinnslidelser. En viktig forsker på feltet er Camilla Røstvik. Hun brukte etnografisk materiale for å undersøke hvordan menstruasjonskulturen faktisk var på 1900-tallet, og fant at mensen ble møtt med taushet og ignoranse. Det skulle ikke snakkes om, og ble i beste fall kamuflert i metaforbruk. Kvinnene forklarte at de innad i vennegrupper kunne snakke om mensen, men at de ofte brukte kamuflerende ord som «Pettersen» som kodeord for mensen, eller at det ble dysset ned til å bare være «vondt i magen» (Røstvik, 2018).

En slik metaforisk språkbruk finner vi også igjen i svarene til mannfolkene, som generelt svarer at de selv hadde lite eller ingen kunnskap om temaet da de vokste opp – og at de fleste ikke så på dette som særlig tabubelagt. Til tross for dette, oppgir flere forvirring rundt tema fordi eldre menn ofte snakket om dette på en hånlig måte som eksempelvis at de ikke kan ha sex med kona fordi hun har «regla», «det månedlige» eller «styggveko» (Røstvik, 2018). Resultatet blir derfor at diskursen rundt fenomenet blir holdt innenfor den underlegne part, fordi det ikke oppfattes at det angår den dominerende samfunnsaktøren.

Kun eventuelle problemer ved fenomenet som går utover patriarkatet, virker ønskelig å adressere. I og med at de aller fleste individer ønsker å følge normen for hva som er normalt i samfunnet, blir det derfor normalt for majoriteten å «underkaste» seg de mektigste samfunnsdiskursene i form av internalisering av denne sosiale kontrollen ved en «hysj-hysj»-kultur. Selv om folk i media ikke aktivt går ut og forteller at mensen ikke skal snakkes høyt om, så er det en underliggende tone som antyder dette. Dette skjer gjennom patriarkatets innbakte diskurs som assosierer mensen med noe skambelagt og skittent som burde skjules fra offentligheten – noe som opprettholder den symbolske volden til patriarkatet ved at kvinner aksepterer dette «kravet» om taushet og kamuflering for å opprettholde en konformitet innenfor en kjønnet habitus (Bourdieu, 2001).

En ildsprutende drages besvær

Endringen i måten menstruasjon har blitt fremstilt på over tid henger tett sammen med hvordan feminisme har fremmet kvinnelige perspektiv i samfunnet gjennom tilgang til maktposisjoner og en viss oppløsning av stigmatisering. Når jeg insinuerer at deler av reklamebransjens retorikk er problematisk i form av at den preges av gammeldags taburetorikk, sikter jeg først og fremst til et eksempel hos Coop Pris. På kvinnedagen i 2021 lanserte de nemlig en ny kampanje med navn «Mens Club», hvor hensikten var å bryte med tabu rundt mensen – samtidig som de skulle gi 25% rabatt på eksempelvis bind og tamponger. Reklamen de brukte for å lansere kampanjen slo derimot feil. Kjeden formulerte seg først med denne setningen: «En gang i måneden minner kanskje partneren din mer om en ildsprutende drage enn den sprudlende personen du forelska deg i? Ikke fortvil, her er rådene du trenger, og svar på det du lurer på» (Khorami, 2021). Videre skriver de: «En triviell samtale kan plutselig ende opp i heftig diskusjon der det brått føles som å prate fornuft med et sta esel» (Khorami, 2021).

Å vise mensen gjennom slike billedlige formuleringer som har tydelige negative assosiasjoner, legger til rette for et vedvarende «hemmelighold». Metaforer som: «Sta esel» og «ildsprutende drage» er med på å fremstille kvinnen som uhåndterlig, uten kontroll, vanskelig og emosjonelt ustabil. På samme måte blir mannen tilegnet en slags offerrolle ved at denne markedsgiganten tilegner han en «guide» for å klare forholde seg til kjæresten når hun har mensen. Etter massiv kritikk om reklamen, har kjeden lagt seg flate og sagt unnskyld (Lorvik & Persson, 2021).

Metaforer som: «Sta esel» og «ildsprutende drage» er med på å fremstille kvinnen som uhåndterlig, uten kontroll, vanskelig og emosjonelt ustabil

Dette vitner om at en slik metaforisk ordbruk ikke nødvendigvis menes negativt bevisst, men at denne sosiale normen om å ikke snakke for høyt om mensen er internalisert. For å jobbe mot fjerning av tabuet, er det viktig å trekke frem de underliggende maktstrukturene i diskursen – istedenfor å ukritisk fortsette med de normative forventningene om at mensen er tabu og skamfullt. Siden diskurser er meningsskapende, vil en slik vedvarende negativ omtale av temaet føre til at det blir vanskeligere å normalisere.

Legemiddelgigantens dualistiske budskap

En lignende retorikk ble brukt da legemiddelgiganten Weifa, I 2015 lanserte to reklamebilder i forbindelse med deres nye smertestillende produkt, Proxan, som er spesifikt laget for å takle mensensmerter. På det ene bildet har de skrevet: «Proxan hjelper deg mot smerten neste gang jordbæruka kommer», og på det andre har de skrevet samme setning, bare med «Tante rød» istedenfor «jordbæruka» (Knapstad, 2015). Dette har de illustrert med bilde av en sur, gammel tante og et innbydende jordbær. Denne ordbruken gjør nok en gang at mensen fremstilles som noe annet enn det egentlig er, noe som skaper en distanse fra ordet mensen. Noe som i denne sammenhengen nesten blir komisk, fordi produktet som er utviklet for å hjelpe med mensensmerter lanseres som en nedverdigende kampanje – som en (mest sannsynlig) ubevisst handling. Dette hemmeligholdet og kamufleringen insinuerer at mensen er noe ekkelt som må skjules. Maktgruppene i samfunnet som dominerer, fremstiller mensen som noe så problematisk å snakke om at det må kamufleres i symbolbruk for å kunne snakke om det. Slike maktgrupper kan også være media, som er med på å konstituere den konforme samfunnsmeningen (Bourdieu, 2001).

Diskursen kan også forankres i den kulturelle, patriarkalske ideen om at kvinner skal oppfattes som innbydende, rene og føyelige. Media er med på å videreføre slike normer når de sier at mensen er som et jordbær; delikat og søtt, når det egentlig bare er en helt naturlig kroppsfunksjon som rundt halvparten av jordens befolkning har. Samfunnet har åpenbart kommet et godt stykke på vei til normalisering, men deler av reklamebransjens språkbruk i form av gammeldagse metaforer vitner om at vi har en vei å gå for å endre diskursen. Diskurser former hva folk flest ser på som legitimt og normalt, og er med på å opprettholde en selvsensur innenfor en konform oppfatning om hva som kan snakkes åpent om og hva som helst burde kamufleres ved metaforbruk. Det vises altså relativt tydelig at et slikt gammeldags retorisk «ekko» henger igjen fra tidligere tause og sensurerte diskurser, som bidrar til å opprettholde mensen som et stigmatisert kulturelt fenomen.