Frihetens rammer

Tekst: Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Det er påfallende hvor store valgmuligheter samtiden byr på. Vi har alt ved fingertuppene, mye og med en gang; tilgjengelig, og det umiddelbart. Valgfriheten er i stor grad muliggjort av teknologi og kommer kanskje tydeligst til uttrykk i underholdningskonsumet vårt. Strømming av musikk og levende bilder gjør at vi ikke trenger å kjøpe verken dvd-er, cd-er eller aviser for å sjekke når favorittprogrammet vårt blir sendt.

Vi er ikke bare frie til å velge hvordan vi vil underholdes. Vi kan også i stor grad velge hva vi vil gjøre med livene våre: Hva vi vil studere, hva vi vil jobbe med, hvem vi vil henge med, hva vi vil spise. Kort sagt: Hvem vi vil være.

La oss nå slå noen sprekker i den denne tilsynelatende rosenrøde valgfriheten: Det er i virkeligheten ganske begrensete valgmuligheter vi benytter oss av. Vi har kun muligheten til å velge innenfor de rammene som er satt for oss, mellom de produktene som finnes fordi tilbys på det såkalte “frie” markedet. Netflix og HBO har ikke alle TV-serier og filmer tilgjengelig for strømming, noe som har resultert i oppblomstringen av ulovlige strømmingstjenester som for eksempel Popcorn Time. Vil jeg for eksempel se Tarkovskijs Speil må jeg ty til Piratebay eller undersøke høstprogrammet på mitt lokale (og forhåpentligvis fremdeles eksisterende) cinematek.

Rammene for valgmulighetene regulerer også mer generelle aspekter ved livene våre. Materielle og strukturelle begrensinger legger tydelige føringer for hva vi kan foreta oss. Du kan for eksempel bare ta de sosiologifagene som tilbys på ditt lærested. Du må huske å melde deg opp til rett antall fag for å få studielån og stipend, før du bare kan abonnere på det antallet strømmetjenster som lommeboka di tillater.

Men disse begrensningene er ikke alltid like lette å oppdage. I de fleste tilfeller er det vi som konsumenter som ønsker oss en såvidt modifisert versjon av noe som allerede eksisterer. Det kan være en ny – og bra! – sesong av Arrested Development, flere og litt kulere venner, bedre orgasmer eller ferdigpizza, men sjeldent et nytt økonomisk system eller en ny organisering av nasjonalstatene.

Rammene for vårt konsum påvirker også rammene for hva vi klarer å forestille oss og dermed også hva vi ønsker oss. De fleste har mer enn nok med å ta gode valg innenfor de rammene som er lagt for oss, at vi sjeldent klarer å tenke på alt det vi ikke kan gjøre. Den regulerte verden vi til daglig ferdes i tas for gitt, og nettopp fordi valgmulighetene våre er så tilsynelatende store, internaliserer vi idéen om at vi er frie til å velge hva vi vil. Påvirket av den nyliberale frimarkedslogikken har vi fått en tendens til å vurdere personlige suksesser så vel som nederlag utifra individuelle ferdigheter og iboende egenskaper.

Vårt bilde av verden er et resultat av hvordan den fremstår for oss i det daglige: Full av muligheter. I hverdagen kan vi ta små og store valg og, tilpasse oss selv og livene våre slik vi selv ønsker det. Det er i og for seg vell og bra, men ikke hele sannheten.

Den syriske flyktningen som klarer å komme seg inn i Europa er ikke sin egen lykkes smed, men underlagt juridiske reguleringer som Dublin-konvensjonen, som kreves at hun søker asyl i det landet hun først kommer til. Kanskje ville vi sett annerledes på vår egen frihet hvis vi kun kunne høre på den ene sangen Spotify hadde bestemt for oss?