Det er ikke hverdagskost at to filmer fra Sørlandets hovedstad lanseres på samme tid. Men i høst skjedde det: I september ble både Perleporten, regissert av kristiansanderen Jonas Matzow Gulbrandsen, og K-town, regissert av kristiansanderen Kristian Landmark satt opp på norske kinoer. Begge utspiller seg (hovedsakelig) i Kristiansand. Man kan kanskje, på bibelbeltelig vis, kalle det et «under». Men noen større vekkelse resulterte nok ingen av dem i. Unntatt kanskje på Sørlandet da.
Skal vi skrive om disse filmene kan vi ikke unngå å nevne at vi er berørt, i likhet med de fleste andre som vokste opp i Kristiansand på 80 og 90-tallet. Det var i en tid da de aller fleste av oss måtte ta noen avgjørende sosiale valg. I Kristiansand stod det for eksempel mellom om hvorvidt man skulle gå på gospelnight i Misjonshuset eller på disco på Caledonien, om man skulle være credoruss eller drikkeruss, eller om man tilhørte røykegjengen og/eller om man syntes sex var «verdt å vente på». Noen lærte å synge (med myke konsonanter og en sjarmerende knekk på slutten av hver strofe) at «det er så mye man kan ta-be, på å ha sex før ekteska-bet». Lørdagskveldene tilbragte mange på «Halleluja-hjørnet», ved bensinstasjonen i krysset mellom Frikirka, Betania og Filadelfia. Det er med dette som bakteppe filmene må sees. I likhet med oss, tilhører begge regissørene av filmene 90-tallets ungdomsgenerasjon – slik også flere av skuespillerne og de som portretteres gjør. Filmene rendyrker på mange måter denne stereotypien av Sørlandet. Det er den besteborgerlige religiøse væremåten som karikeres og kritiseres. Slik sett er filmene kjærkomne.
Vi så begge to filmene sammen med andre lokalfolk fra 90-tallets ungdomsgenerasjon. Noen ville nok kalt oss for «fiffen». På lokalspråket har nemlig et gammelt begrepspar som gjenspeiler sosiale skillelinjer gjenoppstått i kjølvannet av debatten om etableringen av en Kunstsilo. Holdningen til kunstsilo kan sies å være en univariat operasjonalisering av kristiansanderes kulturelle kapital. Svarene utgjør en dikotomi: De som er mot siloen er «folk», mens de som er for er «fiff». Bildet er selvsagt mer variert, men «folket» og «fiffen» ble godt etablert i lokal mediedebatt.
Lørdagskveldene tilbragte mange på «Halleluja-hjørnet», ved bensinstasjonen i krysset mellom Frikirka, Betania og Filadelfia. Det er med dette som bakteppe filmene må sees.
Perleporten er åpenbart den mest omdiskuterte av filmene. Før den i det hele tatt hadde blitt vist ble den foreslått kansellert av Kristiansands nye varaordfører, Charlotte Beckmann Finnestad (KrF). Bakgrunnen var at den angivelig bidro til mobbing. Da traileren til filmen ble lansert kom det tydelig frem at hovedpersonen var modellert etter Netthandelen og Bli Vakker grunder Einar Øgrey Brandsdal. Brandsdal har mildt sagt markert seg i nyhetsbildet lokalt, både som klimaskeptiker og ivrig kritiker av den omdiskuterte Kunstsiloen. (Ja, milliardæren Brandsdal, er «folk».)
Men mest kjent er han som grunnleggeren av de kontroversielle Sørlandsnyhetene, som ved hjelp av konspirasjonsteorier, personangrep, hatefulle ytringer og en meget lemfeldig og «kreativ» omgang med kildekritikk – godt hjulpet av den lokale tidligere bystyrerepresentanten Nils Nilsen – lyktes med å føre Sørlandets hovedstad inn i et politisk kaos ved forrige lokalvalg. Interesserte kan finne en interessant artikkel og podkast om Sørlandsnyhetene her.
I filmen starter hovedpersonen Trond, i likhet med Brandsdal, både netthandel og en nyhetskanal. Her skildres i tillegg spillegalskap, onani, impotens og selvmordsforsøk i (u)skjønn forening – som er en av grunnene til at filmen har blitt oppfattet å bidra til mobbing. Det er slett ikke vakkert, og for ordens skyld: det er heller ikke en nøyaktig portrettering av Brandsdal.
Det som i våre øyne gjør filmen interessant er at den lykkes med å beskrive den religiøse småby-borgerligheten som vi (dessverre) kjenner så altfor godt igjen. Her er det stive smil, en tilsynelatende god vilje (med vekt på det tilsynelatende), skulende naboer, falske venner og uendelige rader av kakefat. Det er noe ubehagelig overflate-glatt ved det hele, som understrekes av robotgressklippernes enfoldige utholdenhet i det pene nabolaget. I filmen tas vi også med til Romania, der Trond, sammen med blant annet varaordføreren, prøver å finne bevis på at tiggerne bygger flotte hus for pengene de får i Norge og altså slett ikke er så fattige som de utgir seg for å være. I filmen er denne sekvensen ganske malplassert. Men som et bilde på den absurditeten Kristiansand har vært utsatt for de siste årene hører den på sett og vis hjemme. Riktignok har ikke Brandsdal noen plass i den opprinnelige fortellingen, men det har derimot Kristiansands tidligere varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF).
K-town er en morsommere film. Her treffer vi Gordon, gestaltet av den lokale skuespilleren Jakob Berg, som driver en sex-butikk sammen med makkeren Roger. Sex-butikken ligger rett ovenfor Filadelfia menighet (ja, vi befinner oss altså rett ved Halleluja-hjørnet). Fra butikken sin ser Gordon slektningene som går til «menighedsmøde», men som unnlater å hilse på ham. Men Gordon virker ikke særlig tynget av dette. Tvert om motiveres han til å befri dem.
Sammen med Roger er han en «skambefrier», som i det skjulte jobber med å utvikle et serum med feromoner som skal gjøre Sørlendingene kåte og gale når det slippes ut over byen. Filmen er full av komplikasjoner og morsomme innslag i ekte svart-komedie stil. Den er befriende fri fra et moraliserende budskap, og selv om den neppe vil bli noen klassiker, gav den oss en god latter. Lokalkjent, som vi i Kristiansandsfiffen er, kunne vi for øvrig ikke unngå å legge merke til at hvert dronebilde inneholdt en kirke eller et menighetshus.
Så hva slags sosiologisk interesse har disse filmene? Blant ingrediensene finner vi åpenbart børs og katedral. Det er fristende å identifisere en nærmest pervertert versjon av Webers kapitalistiske ånd, som særlig kommer til uttrykk i Perleporten. Den er «pervertert» fordi i motsetning til kalvinistene som levde asketisk og re-investere sin formue, viser filmen til en tydelig dobbeltmoral der den kommersielle vellykketheten legitimerer – ja, nærmest krever – overdreven materialisme. Filmen setter dermed fingeren på en religiøs-kulturell etos som innebærer en dreining fra memento mori (husk at vi skal dø) til carpe diem (grip dagen). Livet er kort, så i stedet for å leve sparsommelig, bør vi nyte det vi har – fordi vi fortjener det, tross alt.
Så hva slags sosiologisk interesse har disse filmene? Blant ingrediensene finner vi åpenbart børs og katedral
Skam
Denne materialismen er ikke like fremtredende i K-town, selv om det også her handler om penger. Det filmene derimot har til felles er at de på ulike måter handler om skam. I et interaksjonistisk perspektiv forstås skam som noe grunnleggende sosialt. Ingen er født med skamfølelse. Skam er noe vi tilegner oss over tid, gjennom oppveksten og i møte med andre mennesker. Gjennom tidene har religiøse institusjoner hatt et slags monopol på å forvalte skam. Som en konsekvens av å spise den forbudne frukt, ble Eva og Adam skamfullt fordrevet ut av Edens hage, og det er skam som ødelegger liv (særlig kvinners liv) i mange religiøse samfunn ulike steder i verden.
Men ifølge Norbert Elias, forfatter av The Civilizing Process, er skam også en viktig mekanisme bak utviklingen av moderne siviliserte samfunn. Her erstattes statens voldsmakt av disiplinerte mennesker, som gjennom selvbeherskelse evner å regulere både seg selv og andre. For er det noe det moderne mennesket frykter, så er det nettopp andre menneskers fordømmelse. Som psykologisk og sosial mekanisme er skam effektivt: den virker både integrerende og ekskluderende. Når vi slutter oss til noen felles sosiale spilleregler, virker skammen integrerende. Vi opplever et felleskap med de som følger de samme spillereglene som oss. Dette fellesskapet gjør at vi også kan peke ut de som ikke følger spillereglene, de som «burde skamme seg». På den måten virker skam ekskluderende. Elias studerte blant annet hvordan manerer – og skammen ved å ikke beherske gode manerer – bidro til å skape distinksjon mellom ulike sosiale klasser.
Gordons prosjekt i K-town er å befri tilkneppede kristiansanderne fra skam. For oss som vokste opp med at «det er så mye man kan ta-be, på å ha sex før ekteska-bet» føles skambefrielsen – ja, nettopp befriende. Selv fremstår Gordon som ganske skamløs, i motsetning til Trond i Perleporten, som er gjennomsyret av skam. Han er blakk og må be svigerfaren om lån til å opprette netthandel-selskapet, han klarer ikke ligge med kona og de klarer ikke få barn – og hans ampre forsøk på å få respekt ved å donere penger til tiggere i et reality-program, ender med en håpløs reise til Romania. Skammen ligger også tykt utenpå de stive familieselskapene, der to glade barn utfolder seg med kjønnsdivergent bekledning under bordet, til de voksnes forferdelse.
Gordons prosjekt i K-town er å befri tilkneppede kristiansanderne fra skam
Begge filmene kan beskrives som tragikomiske, dog på ulikt vis, og begge er nok mest interessante å se for en som vokste opp i Kristiansand på 80-90-tallet og har fulgt med på lokale nyheter og debatter de siste ti årene. Slik sett er målgruppen for filmene ganske begrenset. Men som et innblikk i den sørlandske skammen har de en verdi. At vi, nesten kroppslig, gjenkjenner besteborgerligheten som kommer så tydelig til uttrykk i Perleporten, men også i Gordons betraktninger av sine slektninger som er på vei til «menighedsmøde» i Filadelfia, handler om en tilegnelse av skam som vi har ervervet gjennom ungdomstiden i Kristiansand på 90-tallet. Vi vet godt hva de (ofte subtile) spillereglene er og på hvilken måte de virker distingverende.
Men det er også en annen skam i spill: Skammen over at denne stereotypien – eller stigmaet – om Sørlandet står så sterkt. Kunne man forestilt seg en film fra Kristiansand uten religion, besteborgerlighet og penger? Kunne man laget alternative narrativer? Ja, det kunne man, for det finnes faktisk andre virkeligheter også på Sørlandet. Men, så lenge vi har politikere som vil kansellere kunst og som skriver falske, personhetsende nyheter, så lenge skillet går skarpt mellom «folk» og «fiff», og så lenge en konservativ forretningsmann som har tatt til orde for å reise en Jesus-statue ved innseilingen til Kristiansand (ja, du leste riktig!) setter premissene for politikken, har handlingen som foregår i virkeligheten så mange likheter med farsen at det bare er å finne frem popcornet og følge med på hvordan handlingen utfolder seg i sanntid. Denne versjonen av Sørlandet fortjener å bli gjort til skamme.
