Hvordan består kapitalismen, med all sin ulikhet og ujevne maktforhold? Med The Class Matrix forsøker den amerikanske sosiologen Vivek Chibber å redde klasseteori fra kulturalisme og gi et mer materialistisk svar på spørsmålet [1]. Han foregir seg å hente tilbake det materialistiske fokuset uten å forsake innsiktene fra den kulturelle vendingen, som går ut på at sosial handling er meningsfull og formet av symbolske systemer, ideologier og diskurser. Men dette lykkes han ikke i, for han henfaller til noe som minner mistenkelig mye om den diskrediterte basis-overbygning-ideen. I tillegg ender Chibber opp med en tese om hvorfor kapitalismen består som er så lite plausibel at han til slutt motsier den selv.
Klassisk marxisme tenkte seg at kapitalismens kombinasjon av krisetendenser og klasseskiller ville bli dens endelikt. Det Chibber kaller kulturalistiske teorier prøver å forklare det at det ikke har gått slik ved å peke på ideologi og falsk bevissthet. Grunntanken er noe i retning av at arbeiderne ikke forstår sine egne interesser på grunn av påvirkning fra kulturindustrien, reklame og skolevesenet. De suggerer arbeiderne til å tro at de kan realisere ønskene sine gjennom forbruk og innbiller dem at de også kan bli rike bare de jobber hardt nok. Chibber avviser slikt. Det er ikke det at arbeiderne ikke forstår interessene sine; det er snarere at de gjør realistiske vurderinger av mulighetene for å kjempe dem gjennom. For hver arbeider er det mer rasjonelt å forsøke å forbedre sin egen situasjon individuelt enn å hengi seg til krevende og risikable kamper for sosialisme.
Hovedproblemet med boka er knyttet til en utilfredsstillende forståelse av handling, struktur og kultur. Det er en uttalt tendens til dualistisk tenkning hos Chibber: Han tenker seg struktur og kultur som veldig klart atskilte dimensjoner. Chibber mener at selv om sosial handling nødvendigvis involverer intensjonalitet, mening og en mestring av ymse normer og kulturelle kompetanser, er klasseforholdene spesielle fordi noe han kaller «strukturen» i praksis bestemmer disse meningsorienteringene. Dette leder Chibber til å argumentere som om praksisene knyttet til klasse på en eller annen måte ikke er normativt og kulturelt betingede, slik at han kan anvende en slags rasjonell valgteori for å forstå dem.
|
The Class Matrix - Social Theory after the Cultural Turn
|
|---|
|
Av Vivek Chibber
|
|
203 sider
|
Dette impliserer en uholdbar adskillelse av struktur fra kultur, hvor det føles som om tradisjonen fra den marxistiske basis og overbygnings-modellen hviler som en mare på hjernen hans [3].
Den riktige kjernen
Det er en riktig kjerne av et poeng i denne boka. Klassestrukturen opprettholdes i vesentlig grad gjennom sine egne maktforhold. Kjernen i dem er at de mange som ikke har betydelig eiendom, i praksis er nødt til å selge arbeidskraften sin for å overleve. Det betyr at de har et sterkt insentiv til å gå på jobb hver dag og til å avfinne seg med betingelsene som tilbys dem. Opprør og oppvigleri er forbundet med fare: den som gjør seg vanskelig overfor sjefen kan oppdage at hen ikke lenger får solgt arbeidskraften sin. Under kapitalismen er det eneste som er verre enn å bli utbyttet å ikke bli utbyttet. Dette gjør at kapitalens makt kan håndheves i all hovedsak uten våpen i hånd. Klasseforholdene håndheves isteden av det Max Weber (1950: 277) kalte «sultens pisk» og som Marx (2005: 208) omtalte som en «taus tvang».
Dette er et veldig viktig poeng [4], men ikke nytt. John Scott (1996) har argumentert for at klasseforholdene kan forstås med Webers begrep om herredømme i kraft av interessekonstellasjon (Weber, 1971: 75). Klassemakten hviler ikke primært på legitim autoritet, være seg tradisjonell, karismatisk eller rasjonell-legal: arbeideren adlyder ikke kapitalisten/sjefen fordi det oppleves som en tradisjonell dyd, eller at kapitalisten er en karismatisk lederskikkelse; ikke en gang primært at kapitalistens autoritet er forankret i rasjonelle lover og regler (som den jo også er). Herredømme i kraft av interessekonstellasjon virker ved at den ene parten har noe den andre trenger, slik at det i en forstand er i den andres egeninteresse å innordne seg. Arbeiderne trenger pengene.
Kultur og struktur
Den tause tvangen, eller sultens pisk, kan forstås som ryggmargen i disiplin og orden på arbeidsplassen i kapitalistiske ansettelsesforhold. Arbeiderne må verken tvinges med voldsmakt eller suggereres med ideologi for å komme på jobb, gjøre som de får beskjed om og slik yte sin skjerv til reproduksjonen av klassestrukturen. Chibber vil aktualisere denne ideen på måter som ser ut til å anerkjenne sentrale innsikter fra «den kulturelle vendingen», men som egentlig har et mye bredere fundament i sosiologi: nemlig at all sosial handling er meningsfull og muliggjort av symbolske systemer og den typen taus bakgrunnskunnskap som fenomenologer gjerne kaller livsverden. Mens Chibber ynder å skape et inntrykk av at han reiser kjerringa for mer strukturell analyse uten å gi avkall på slike innsikter, er det han i realiteten gjør å prøve å snike seg rundt dem. Han argumenterer for at i praksisene som knytter seg til lønnsarbeid er kultur kanskje viktig, men egentlig bare en effekt av strukturen, som jo i praksis må bety at kultur ikke egentlig er så viktig likevel. I forlengelsen av det lager han et, etter min mening, problematisk skille mellom struktur og kultur, mest uttalt når han omtaler struktur og kultur som ulike momenter i årsakskjeder. La meg prøve å utdype.
Både Chibber og de «kulturmarxistiske» teoriene han er ute etter mener at dersom klassestrukturen skal forandres, er arbeiderklassen nødt å organisere seg og kjempe mot den. Klassisk marxisme mente at en slik showdown ville forårsakes av kapitalismens indre spenninger: Den ubønnhørlige jakten på profitt ville dytte stadig større deler av arbeiderklassen ut i nød og elendighet, samtidig som den destabiliserte selve systemet ved å utløse den ene krisen voldsommere enn den andre. Men dette fordret noe revolusjonær praksis fra arbeiderklassens side. Kulturalistene mente, litt sjablongaktig sagt, at showdownen ble forhindret, blant annet av kulturindustrien, reklamebransjen og kirka som tutet arbeidernes ører fulle av hollywoodsk eskapisme, konsumerisme og at etterlivet ville være bedre enn sosialisme.
Han lager et, etter min mening, problematisk skille mellom struktur og kultur, mest uttalt når han omtaler struktur og kultur som ulike momenter i årsakskjeder
Chibbers argument mot kulturalistene er besnærende enkelt: For hver arbeider lønner det seg ikke å krangle på lønna, starte fagforening og agitere, men snarere å tilpasse seg, jobbe hardt og kanskje få lønnsforhøyelse. En trenger ikke noe begrep om falsk bevissthet for å forklare dette. Kapitalismens stabile reproduksjon over tid skapes ikke av kultur eller ideologi, men selve klassestrukturen. Arbeiderklassen er tilbakeholdne med kollektiv kamp, ikke fordi de ikke forstår sine egne interesser, men fordi de «oppfatter risiko-kostnadsmatrisen som er forbundet med» slik kamp (s. 155).
Chibber vil unngå at dette framstår som tradisjonell marxisme med dens adskillelse av kultur fra struktur — basis og overbygning eller Althussers økonomiske og kulturelle nivå. Chibber avviser slik oppdeling: arbeideren legger ikke fra seg verdiene, moralen og lengslene sine når hen går på jobb og plukker dem opp på vei hjem, som han skriver (s. 43). Men dette er tomme ord.
Når alt kommer til alt framstiller Chibber klassestrukturen som et spesielt område av samfunnslivet hvor aktørers meningsorientering ikke egentlig har noen selvstendig rolle, men er helt og holdent en effekt av struktur (s. 30, 37). Men da er jo ikke meningsorienteringen lenger av noen egen betydning og Chibbers videre argumenter gir heller ikke noe plass til slikt. At arbeiderne innordner seg, eventuelt velger individuelle strategier for å bedre sin egen situasjon, forklares i praksis kun ut fra deres strukturelle posisjon. Chibber sier han vil ivareta kulturalismens innsikter, men i praksis er vi tilbake til den analytiske marxismens rasjonelle valg-resonnementer. Arbeidernes verdier, moral eller lengsler spiller ingen rolle; de handler rasjonelt i forhold til arbeidsgiveren (s. 20).
Men som Durkheim viste er selv tilsynelatende rasjonelle handlinger formet av normative rammeverk. I de angivelige rasjonelle valgene av midler for å nå mål må en forholde seg til normative føringer for hvordan disse målene kan realiseres. Selv hva en kan sikte mot, hvilke mål en kan sette seg, hva slags ambisjonsnivå en kan legge seg på, er sosialt bestemt, slik også Mertons spenningsteori (strain theory) legger til grunn (Merton, 1938: 672-673). Men Durkheim understreker at aspirasjoner også er sosialt differensiert. Han skriver at det
eksister faktisk en dunkel følelse i den allmenne opinionen av verdien av forskjellig tjenester i samfunnet, dvs., av hvilke belønninger som de respektive tjenester fortjener, og derfor også av den levestandarden som anses passende for gjennomsnittet av personer i de ulike yrkeskategoriene. I opinionen er disse ordnet i et slags hierarki, og en viss velstandskoeffisient er tildelt hver og en av dem, alt etter den plassen de har i hierarkiet […] På grunn av dette sosiale presset har hvert individ i det minste en vag oppfatning om hvor den tillate grensen går for dets ambisjoner, og det streber ikke etter noe utover denne grensen. […] Ethvert individ har da stort sett godtatt sine livskår, og det streber bare etter det som det anser som den normale belønningen for sin aktivitet (Durkheim 2001: 133-134).
Helland og Ljunggren har vist at slikt hierarki – riktignok målt som status – eksisterer også i Norge, som i mange andre land (Helland og Ljunggren, 2021: 306). Det virker i lys av det rimelig å tenke at arbeidernes individuelle – altså, ikke-mobiliserte – forhold til egen lønn og arbeidsbetingelser formes av denne dunkle følelsen: «Det finnes aksepterte vurderinger for hvor høyt f.eks. en arbeider kan stile [sette kursen]» (Durkheim 2001: 133). Slike normative forestillinger begrenser hva en spontant sikter mot eller ønsker seg. I vurderingen av hva slags lønnsvilkår og arbeidsbetingelser en tar til takke med, kan en altså regne med at folk ikke bare tenker på kostnadene ved å stille krav, men også hva det er normativt rimelig av dem å forvente seg. Å stille ublu krav er ikke bare bortkastet eller risikabelt, men kan også være normativt uakseptabelt, slik at det sanksjoneres sosialt på måter som ikke trenger ha noe spesielt med taus tvang å gjøre. Den dunkle følelsen av hvilke posisjoner som fortjener hvilke belønninger kan sees som ideologisk: den understøtter i vesentlig grad den gjeldende sosiomaterielle fordelingen.
Chibber sier han vil ivareta kulturalismens innsikter, men i praksis er vi tilbake til den analytiske marxismens rasjonelle valg-resonnementer
Dermed påkaller argumentasjonen i The Class Matrix noen nokså kompliserte og omstridte spørsmål i sosiologisk teori, om forholdet mellom struktur og handling, det materielle og det symbolske og kultur og økonomi. Chibber understreker at han på ingen måte avviser viktige innsikter fra kulturalistisk forståelse av sosial handling: all sosial handling er orientert mot mening. Folks forståelse av situasjonen sin kan ikke studeres isolert, men må forstås ut fra de ideologiske og symbolske universene de er sosialisert inn i. Han anerkjenner også at dette ser ut til å komplisere den typen resonnement han vil framføre. Men dette omgår han helt, ved hjelp av et litt merkelig og ikke spesielt overbevisende argument.
I drøftingen sin av kulturalistiske perspektiver på handling, antar Chibber at kulturalistenes argument må være at kulturelle faktorer har en slags forrang i forklaring av sosial handling. Men det må det jo ikke og Chibber underbygger det heller ei, men det kan vi la ligge. For at kulturelle faktorer skal ha forklaringsmessig forrang, i følge Chibber, må samfunnsstrukturer forutsette aktører som har noen bestemte oppfatninger, målsetninger og handlingskompetanser. Eksempelvis kan ikke et universitet virke uten at det eksisterer aktører som vil og kan bekle rollene som studenter og undervisere.
Dessuten er det, mener han – i en litt kryptisk vending – en viss fare for at den nødvendige formasjonen av mening bryter sammen. Dette forklarer han med et eksempel om en hypotetisk menighet: strukturen i menigheten vil «forbli inert» – uvirksom, inaktiv, livløs – med mindre både presten og de menige aksepterer og forstår rollene sine. Men dette kan kollapse, enten fordi de involverte ikke forstår rollene sine, eller avviser dem, hevder Chibber. Følgelig er det «en mulighet for at aktørene ikke tar til seg den meningsorienteringen som strukturen krever. Og hvis dette er tilfelle, vil strukturen bryte sammen eller aldri få forankring i samfunnet» (s. 27-28). Slik er det imidlertid ikke med lønnsarbeid, hevder Chibber: den tause tvangen hindrer arbeideren i å avvise rollen sin, uansett hvor mye hen måtte forakte den (s. 29-34).
Leseren kan være tilfreds med at jeg har kondensert disse passasjene hos Chibber, for de er utrolig irriterende lesning. Omtrent alt med argumentasjonen er galt og preget av Chibbers karakteristiske hang til stråmannsargumentasjon: han argumenterer ikke her mot noe spesifikt eller navngitt argument eller posisjon. Argumenter om at sosial handling er kulturelt betinget trenger ikke forstås som at kulturelle forklaringer er primære, en trenger bare fastholde at de er nødvendige.
Omtrent alt med argumentasjonen er galt og preget av Chibbers karakteristiske hang til stråmannsargumentasjon: han argumenterer ikke her mot noe spesifikt eller navngitt argument eller posisjon
Chibber argumenterer som om kultur kan forstås om et distinkt ledd i en årsakskjede, som når han skriver slik om kulturalistiske argumenter: «Kulturens betydning som det avgjørende leddet i kjeden økes hvis det skjer at den nødvendige sosialiseringen ikke materialiserer seg – hvis aktørene ikke forstår sine roller eller hvis de avviser den nødvendige verdiorienteringen […] Når dette er tilfelle, kan all ‘action’ forstås som å foregå på punktet for meningskonstruksjons og internalisering, ikke på det forutgående strukturpunktet» (s.29).
Men kultur kan ikke forstås som et distinkt ledd i en årsakssammenheng, men er en grunnleggende del av det sosiale. Problemet med denne tankemåten vaker rett under overflaten i argumentasjonen hans om menigheten. Den aktuelle strukturen – eksemplifisert ved forholdet mellom prest og lekfolk – er i vesentlig grad normativ og kulturell. Menigheten har ikke noe struktur «før» den fortolkes og forstås av partene, slik Chibber legger til grunn når han snakker om at fortolkningen aktiverer strukturen. Sosiale strukturer må forstås som bestemte konfigurasjoner av idémessige og materielle faktorer, som bare kan skilles analytisk [5]. Klassestrukturen er ikke rent økonomisk eller materiell struktur i et slags separat moment, som så er gjenstand for fortolkning og forståelse. Det er ikke et meningsvakuum i produksjonsprosessen som fylles i en distinkt prosess. Her aner en at den gamle basis og overbygnings-modellen spøker i kulissene.
Til grunn for de «kulturalistiske» klasseteoriene Chibber avfeier ligger en fundamental innsikt: det er ikke noe automatikk i at arbeidere fortolker situasjonen slik den (ifølge marxistisk teori) egentlig er. I Det kommunistiske partis manifest omtaler Marx og Engels kapitalismens utbytting som mindre tilslørt og mer naken enn førmoderne former for utbytting. Samtidig er det klart at utbyttingsforholdene i kapitalismen er mer obskure og vanskelige å få øye på. Når en gjennom å gå på arbeid for å tjene til livets opphold samtidig beriker og bemektiger kapitalistene, er det ikke så lett å forstå hvordan dette virker.
I lys av dette er det mange kjelker i veien for organisering på klassegrunnlag. Engels bekymret seg for at arbeidernes falske bevissthet ville føre til at de aksepterte de rådende samfunnsforholdene. Lenin tenkte sin tid at arbeiderne ikke på egen hånd kunne komme til noen erkjennelse av utbyttingsforholdet og deres egne interesser i å gripe kontrollen over produksjonsmidlene: overlatt til seg selv ville de bare kunne utvikle «fagforeningsbevissthet». Gramsci videreutviklet dette til å betone at kampen om ideene er en sentral del av den politiske kampen. Dette er noe av grunnlaget for de mange studiene av, og teoriene om, hvordan ideologi – det vil si, forestillinger som virker til å legitimere og naturalisere eksisterende samfunnsforhold – spres gjennom reklame, filmer, musikk og mye annet.
Ingenting av dette går Chibber inn på og i møte med dette framstår argumentasjonen hans som lettvint. Det er selvfølgelig en viktig kjerne av sannhet i at politisk organisering er krevende og kostbart. Men nettopp av den grunn er både virkelighetsbeskrivelsen og overbevisning om muligheten for vellykket politisk kamp avgjørende. Om folk mangler tro på seg selv, om de føler det ikke nytter å stå imot, om de føler ingen politiske prosjekt kan målbære ønskene og drømmene deres – da ville det selvfølgelig ikke gi noe mening å risikere å komme på kant med sjefen, eller myndighetene.
Sosialteoretisk selvmål
Dette forstår Chibber i noen grad også: arbeiderklassens kollektive handling blir mer sannsynlig når «arbeidere kjenner en følelse av tillit til sin kapasitet, og når de utvikler en følelse av felles mål og gjensidig forpliktelse som er dyp nok til å gjøre de ofrene som er uunngåelige i enhver arbeidskamp» (s. 156). Det leder ham inn i noen selvmotsigelser og innrømmelser som til slutt spenner bein for hele prosjektet. Chibber anerkjenner at klassemobilisering forutsetter at det kommer på plass en kultur som inspirerer til å stå sammen og bidrar til å se det større bildet.
Han burde også anerkjent at politisk handling forutsetter en bestemt forståelse av samfunnsforholdene og situasjonen. En slik forståelse er naturligvis kulturell og kulturelle faktorer kan også motvirke den, slik de såkalte kulturalistene argumenterte for. Men Chibber aksepterer altså betydningen av kultur for klassemobilisering, det er bare ikke-mobiliseringen han avviser kulturelle forklaringer for! Men dette går ikke i hop: Hvis «riktig» kultur er en viktig del av forklaringen på klassemobilisering, må vel «feil» kultur kunne være en del av forklaringen på fravær av klassemobilisering?
Når Chibber mot slutten av boka omtaler den lille motstanden nyliberalismen møtte, skriver han at «arbeiderne så ut til å ha forstått Margaret Thatchers TINA [There Is No Alternative]-diktum» (s. 168). Med andre ord sier han her at en grunn til at nyliberalismen ikke er blitt utfordret mer, er at arbeiderne har akseptert en fortelling eller fortolkning av samfunnsforholdene og menneskenaturen som sier at det ikke finnes noe gangbart og ønskelig alternativ til den politikken Thatcher tok til orde for. Dette er, selvfølgelig, kulturelt.
Slik løser Chibber selvmotsigelsen jeg pekte på over, for her trekker han inn kultur ikke bare som faktor i mobilisering, men også for å forklare fraværet av politisk motstand. Sagt litt annerledes: han ender med å gi kulturelle faktorer en viktig rolle i kapitalismens reproduksjon, nettopp de prosessene han prøvde å kjeppjage dem fra. Det som startet som et forsøk på å «redde klasseteorien fra den kulturelle vendingen» [1] ender, etter noen krumspring, opp i en forkrøplet og forpint versjon av den samme posisjonen som skulle angripes.
[1] «Å redde klasse fra den kulturelle vendingen» var tittelen på en artikkel som så ble videreutviklet til denne boka. Se Chibber 2017.
[2] Det er litt snevert å betrakte dette som innsikter fra den kulturelle vendingen, for essensen her har vært sentralt i sosiologi siden Webers vektlegging av Verstehen. I denne teksten følger jeg Chibbers måte å omtale dette på.
[3] «Tradisjonen fra alle døde slektsledd hviler som en mare på de levendes hjerne,» skrev Marx (1934: 10).
[4] Jeg har selv trukket fram dette som vesentlig i Flemmen 2022.
[5] Se for eksempel Giddens 1979: 106-107.
Referanser
Chibber V (2017) Rescuing class from the cultural turn. Catalyst 1(1).
Durkheim E (2001) Selvmordet. Oslo: Gyldendal
Flemmen M (2022) Klasse og strukturasjonen av klasseforhold. I: Frønes I og Kjølsrød L (red) Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal, s.365-382.
Giddens A (1979) Central problems in social theory: action, structure and contradiction in social analysis. London: Macmillan.
Helland H og Ljunggren J (2021) Arbeidere og yrkesstatus i Likhets-Norge. I: Hansen Marianne N og Ljunggren J (red) Arbeiderklassen. Oslo: Cappelen Damm akademisk, s.293-312.
Marx K (1934) Louis Bonapartes attende brumaire. Moskva-Leningrad: Forlagskooperativ av utenlandske arbeidere i SSSR.
Marx K (2005) Kapitalen: kritikk av den politiske økonomien, Første bok, Kapitalens produksjonsprosess. Oslo: Forlaget Oktober.
Merton RK (1938) Social Structure and Anomie. American Sociological Review 3(5): 672-682.
Scott J (1996) Stratification and power: structures of class, status and command. Cambridge: Polity Press.
Weber M (1950) General economic history. Glencoe, Ill: Glencoe, Ill: Free Press.
Weber M (1971) Makt og byråkrati: essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal.
