Fascismens røtter
Historikeren Elisabetta Cassina Wolffs bok er en innføring i høyreradikalismens historie fra den franske revolusjon og frem til vår tid. Hun leder oss med stødig hånd gjennom ulike faser av historien, men hele tiden med et sylskarpt blikk for hvilke trekk som går igjen til ulike tider. Dette er interessant lesning, og en viktig påminnelse om at fascismen dessverre ikke er et forbigått stadium. Statsviteren Francis Fukuyama spådde sluttpunktet for menneskets ideologiske utvikling og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati med liberalismens seier etter den kalde krigen, og historikeren Dilthelm Prowes erklæring at bestefar (fascismen) var død i 1994. Disse spådommene har vist seg å være feil, noe Wolff ettertrykkelig dokumenterer. Wolff lener seg på velkjente teorier i boken – historikeren Georg Mosse, filosofen Norberto Bobbio, statsviterne Jan Werner Müller og Ronald Inglehart for å nevne noen, men hun gjengir ikke bare deres synspunkter, men har også en selvstendig framstilling. Hun framstår rett og slett som en klok og kunnskapsrik historiker.
Særlig interessant er hennes mange påpekninger av fascismens røtter ikke bare på høyresiden, men også på den politiske venstresiden. Det kan nesten ses som bokens hovedtese – at for å spore fascismens (men også populismens) røtter, må vi tilbake til den franske revolusjon og de motreaksjoner den ble møtt med. Hun beskriver jakobinerne som den ledende og best organiserte gruppen på venstresiden – i opposisjon til både rojalister og liberale republikanere. Under ledelse av Maximilien Robespierre ledet de revolusjonen over i en ekstrem fase – og førte både aristokratiske rojalister og liberale republikanere til giljotinen. Robespierre sto for en radikal tolkning av revolusjonens prinsipper, basert på en forestilling om allmennviljen. Han bidro til å oppheve slaveriet og føydallovene, satte i gang store offentlige prosjekter mot fattigdom, innførte fri og obligatorisk folkeskole, men samtidig sto han for internering av mistenkte på ubestemt tid og henrettelse av politiske opponenter.
Særlig interessant er hennes mange påpekninger av fascismens røtter ikke bare på høyresiden, men også på den politiske venstresiden
Som historikeren George Mosse påpeker var den radikale fasen av den franske revolusjonen en generalprøve for en moderne politikk som siktet mot mobilisering av massene. Folkets deltagelse i politikken under Robespierre var en illusjon, skriver Wolff. Det var mer et totalitært demokrati, et regjeringssystem der lovlig valgte folkerepresentanter styrer en nasjonalstat hvis borgere har liten eller ingen deltagelse i beslutningsprosessen til tross for at de har stemmerett. Dette står i sterk kontrast til et liberalt demokrati som garanterer mindretallets rettigheter.
Fascismens ingredienser
De trekkene fra denne fasen som Wolff særlig vektlegger som forløpere til fascismen, er påberopelsen av å representere folket, forakt for deler av befolkningen (hos Robespierre var det særlig forakt for de høyere klassene), sakralisering av politikken og legitimering av voldsbruk. Forakten for de øverste og «parasittiske» klassene ser Wolff som de første eksempler på populisme i betydning antielitisme og demagogi. Plebisitter er folkeavstemninger der den franske befolkningen ble tilkalt til å godkjenne et vedtak som allerede var blitt fattet av de overordnede myndighetene. Selv om fascistiske regimer ikke lot folket ta del i statsstyringen har likevel forestillingen om folket, folkefellesskapet og allmennviljen også en sentral del av fascistisk ideologi. I likhet med Robespierre mente fascistene at de representerte folket og var de rettmessige fortolkere av allmennviljen.
Robespierre mente at vold var nødvendig for å oppnå et bedre samfunn. Motstandere (rojalister eller liberale) ble definert som folkefiender. Legitimering av voldsbruk ble senere gjentatt av fascistene, men det er også et annet trekk som Wolff mener gjør det nærliggende å regne jakobinerne som forløpere til fascismen, nemlig vekten på gjenskapelse. Det franske mennesket skulle gjenfødes som medborger – denne tankegangen fikk under fascismen form som palingenese, som betyr å fødes igjen. Jakobinerne ønsket (i motsetning til fascistene) et fritt menneske i et samfunn med like rettigheter, men det endte i blodbad.
Boken er skrevet av Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis i historie ved Universitet i Oslo, og tilknyttet C-REX, Senter for forskning på ekstremisme. Wolff er opprinnelig italiensk, og hun er også forfatter av Italias politiske historie 476-1945 (2016).
Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa
1789-2019 ble utgitt på Cappelen Damm i 2022.
Antall sider: 310
ISBN: 9788202731366
Wolff lener seg på historikeren Georg Mosse i beskrivelsen av dette som det første totalitære demokratiet i moderne tid. Andre aspekter ved den jakobinske fasen som kom ble videreført med fascismen etter første verdenskrig, var utopien om det nye mennesket og et nytt samfunn, utopien om gjenfødelsen av nasjonen, kulten av martyrer og fascinasjon for døden samt tilbedelsen av ungdom og krig.
Jakobinerne ønsket (i motsetning til fascistene) et fritt menneske i et samfunn med like rettigheter, men det endte i blodbad
Sakralisering av politikken innebar at politikken skulle oppleves på samme måte som en religiøs tro, gjennom ritualer, myter, dogmer, symboler, liturgier og helter, skriver Wolff. Man velger seg en jordisk enhet som blir forgudet og tilbedt på samme måte som en guddom – og er villig til å ofre livet for denne jordiske enheten. Om en handling er god eller ond blir vurdert ut fra om den tjener det større målet, altså revolusjonen eller nasjonen. Senere ble staten og rasen gjenstand for forgudelse i den italienske fascismen og den tyske nazismen. I den sovjetiske kommunismen fikk arbeiderklassen en slik status, påpeker hun.
Wolff beskriver to former for sakralisering av politikk: demokratisk, sivil religion – her går tilbedelsen ikke på bekostning av individets autonomi og rettigheter. Man bruker propaganda, men kun på fredelig vis. Et eksempel er USA i nyere tid, der politikken har mange sider som kan minne om religion, herunder de omstendelige innsettelsesseremoniene og den sakrale måten man omtaler grunnloven på, samt feiring av nasjonaldagen. Også norsk grunnlovsdagsfeiring ser Wolff som et eksempel på en demokratisk variant av politisk sakralisering.
Den andre varianten er totalitær politisk religion. Her er individet fullstendig oppslukt i kollektivet. I et slikt samfunn anses det som legitimt å krenke individets rettigheter dersom det styrker fellesskapet. Det blir derfor legitimt å benytte seg av undertrykkelse, sensur og vold mot troens fiender. Eksempler på dette er altså Frankrike under Robespierre, samt det fascistiske Italia og nazistiske Tyskland.
Det radikale høyre var en motreaksjon til opplysningstidens idealer
Wolff påpeker også de særegne røttene til fascismen fra høyresiden av politikken. Det radikale høyre var en motreaksjon til opplysningstidens idealer: De ville reversere den politiske trenden fra 1789. De reagerte mot den moderne verden og dens (angivelige) hedonisme, liberalisme, materialisme og individualisme, og var særlig imot egalitarismen.
Det er altså mange grunner til at den franske revolusjon er et naturlig sted å begynne i studiet av fascismens røtter. Men Wolff trekker også fram likhetstrekk med dagens høyrepopulister, især det at de gjør krav på å være bærere av det ekte folkets vilje.
Det radikale høyre i etterkrigstiden
Wolff går videre i beskrivelsen av det radikale høyre i etterkrigstiden, og trekker fram franske Nouvelle Droite som en av de første nye høyreradikale bevegelsene på denne tiden. De tok avstand fra fascisme, støttet ikke voldsbruk, var ikke rasister eller antisemitter, de var imot kolonialisering, men hadde samme kulturpessimisme som fascistiske bevegelser og delte ønsket om nasjonal gjenfødelse: elementer som faller innenfor Roger Griffins definisjon av fascisme som en palingenesisk (troen på gjenfødelse) form for populistisk ultranasjonalisme. På den annen side fremhever også her Wolff at deler av det radikale høyre tok opp i seg flere elementer fra det radikale venstre: miljøengasjement, feminisme og motstand mot global kapitalisme. Her må understrekes at klimaskepsis og antifeminisme også har vært svært viktige ingredienser i det radikale høyre i etterkrigstiden.
Wolff er imidlertid god på å få fram viktige nyanser. Hun påpeker at samtidig som det liberale demokratiet fikk stadig større plass gjorde nye aktører på ytterste høyrefløy sitt inntog. De var systemkritiske og i opposisjon både til partier på høyre- og venstresiden, samtidig som de tok klar avstand fra nyfascistiske opposisjonspartier som hadde dukket opp siden 1945. De nye aktørene ville være demokratiske og moderne med dagsaktuelle politiske agendaer, og engasjerte seg aktivt i politikken.
For sosiologer er det også interessant at Wolff analyserer samfunnsstrukturer og klasseforskjeller som forklaring på hvem som sluttet opp om de ulike retningene
Wolff viser til Ronald Ingleharts beskrivelse av den stille revolusjon: Samfunnet åpnet seg i stadig større grad og inkluderte stadig flere samfunnsgrupper: kvinner, studenter og arbeidere. Den stille revolusjon handlet om skifte av verdier hos befolkningen i høyt industrialiserte land etter 1968. Synet på abort og homofili, feminisme, miljøvern og den tredje verdens sjanser til økonomisk utvikling ble sentrale politiske temaer. Protestene i 1968 førte til venstredreining i politikken i flere land. Wolff ser effektene av 68-opprøret som mulig årsak til oppslutning om nye partier på høyresiden. Piero Ignazi skriver om den stille kontrarevolusjon: veksten av nye partier på høyresiden som DVU i Tyskland, Front National i Frankrike og FrP i Norge.
Wolff har også detaljerte beskrivelser fra de senere tiår, og tar for seg utviklingen i en lang rekke europeiske land. Hun fremhever betydningen av slutten på den kalde krigen, europeisk integrasjon, slutt på diktaturer i Spania, Portugal, Hellas, demokratisering i Øst-Europa, men fremhever også at med den kommunistiske verdens sammenbrudd ble «det nasjonalistiske spøkelset» sluppet løs.
Wolff beskriver også i detalj hvordan høyrepopulismen vokste fram, og de ulike varianter den fikk i ulike land. Populister omfavner folkesuverenitet og flertallsstyre, men enkelte av dem er skeptiske til politisk representasjon og heller i stedet mot direkte demokrati i form av folkeavstemninger. Også her ser vi parallellene tilbake til det direkte demokratiet til jakobinerne.
Konklusjon
Det vil ta for mye plass å gå gjennom alle de ulike fasene og retningene Wolff tar for seg, boken er imponerende detaljrik, samtidig som den har en rød tråd i diskusjonen av likhetstrekk (men også forskjeller) mellom de ulike fasene og retningene. For sosiologer er det også interessant at Wolff analyserer samfunnsstrukturer og klasseforskjeller som forklaring på hvem som sluttet opp om de ulike retningene. Hvis det er noe jeg skulle framheve som mangler, er det kanskje en grundigere behandling av andre verdenskrig.
Wolffs bok er ment som en lærebok, og jeg synes den fungerer godt som det. Den er lettfattelig, godt skrevet og oversiktlig. Rent pedagogisk kunne den eventuelt ha avsluttet hvert kapittel med noen spørsmål eller oppgaver til ettertanke. Jeg kan anbefale å lese boken fra perm til perm, slik jeg gjorde, eller bruke den som et oppslagsverk der man kun leser om den epoken man ønsker å vite mer om. Med andre ord kan jeg anbefale boken på det varmeste!
