STAFETT: Sosiologer om samtiden del IV
Hva kjennetegner vår samtid? Sosiologen.no utfordrer i 2015 norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet.
Utfordringen tar form av en stafettrunde, med månedlige bidrag.
Fjerdemann ut i stafetten er Thomas Ugelvik, førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Tromsø.
TEKST: Thomas Ugelvik ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen
Så skjedde det igjen. Søndag 19. april kantret en båt utenfor kysten av Libya. Båten var fylt til randen av mennesker som håpet å ta seg over den flytende grensen mot Europa. Rundt 800 menn, kvinner og barn druknet.
For den som har fulgt med på utviklingen av europeisk grensepolitikk er det intet nytt under Middelhavets sol. Med denne siste hendelsen stiger dødstallet til rundt 1.700 druknede hittil i år. Skal man tro en oversikt utarbeidet av NGO’en UNITED betyr det at over 20.000 mennesker nå har dødd på vei til Europa siden 1993.
I to nyoppførte cellebygg rett over veien fra den østlige rullebanen til Oslo lufthavn Gardermoen sitter noen av dem som var heldige og kom seg trygt over til Europa. Nå er de på vei ut. I Politiets utlendingsinternat på Trandum venter til enhver tid i underkant av 150 mennesker på å transporteres ut av landet. Rundt 7300 mennesker ble uttransportert av politiet i 2014, en økning på 22 % fra året før. Trandum er del av et omfattende system som kobler nasjonale, internasjonale og overnasjonale kontrollressurser.
Innenfor globaliseringsparadigmet er det ikke uvanlig å tolke grenseløsheten jeg opplever som et uttrykk for at nasjonalstaten svinner hen.
Grenseprodusert ulikhet
Kontrasten er stor til mitt eget personlige forhold til grensekryssing. For å bare ta utenlandsreisene, har jeg hittil i år vært i Storbritannia og Thailand. For resten av året har jeg planlagt reiser til Danmark, Portugal, Belgia og tilbake til Storbritannia. Noen av reisene krever at jeg må vise mitt norske pass til en uniformert grensekontrollør før jeg viftes videre. Men ofte foregår grensepasseringen helt motstandsløst; jeg går av flyet og spasere inn i landet som om jeg hørte hjemme der.
Innenfor globaliseringsparadigmet er det ikke uvanlig å tolke grenseløsheten jeg opplever som et uttrykk for at nasjonalstaten svinner hen. Statens rolle svekkes, vi lever i en post-statlig æra hvor andre enheter på andre nivåer har overtatt nasjonalstatens rolle. Ulrich Bech (2002) har for eksempel kalt nasjonalstaten en zombie; den ser ut som den lever, men er i virkeligheten allerede død.
Sett fra innsiden av utlendingsinternatet bommer slike diagnoser på målet. På Trandum skal politiet bygge 90 nye plasser i tillegg til et planlagt korttidssenter på Gardermoen for å kunne ta unna uttransporteringskøen raskere. Statens suverene kontrollutøvelse gir tydelige eksempler på at nasjonalstaten lever i beste velgående. Men det er riktig at stater utøver kontroll i samarbeid med hverandre og sammen med aktører på andre nivåer (som EU) i større grad enn før.
Krimmigrasjonskontroll
De som sitter på Trandum er der ikke som en straff. Trandum er ikke et fengsel, men institusjonen har i senere år på flere måter endret rutiner, utforming og karakter for å nærme seg fengslene. Dermed er Trandum et konkret eksempel på en utvikling som gjerne beskrives med begrepet krimmigrasjon. Meningen med begrepet er å gripe hvordan to atskilte kontrollsfærer – utlendingskontroll/grensekontroll på den ene siden og kriminalitetskontroll på den andre – nærmer seg og påvirker hverandre. Politiet bruker flere ressurser på ren territorie- og migrasjonskontroll, samtidig som grensekontrollørene blir mer og mer politiaktige. Krimmigrasjonsbegrepet peker på nye hybride former for myndighetsaktivitet.
Om jeg med utgangspunkt i krimmigrasjonsbegreper skal prøve meg på en oppsummerende samfunnsdiagnose, må det bli at vi lever i en tid hvor det er behov for å rette et analytisk blikk mot grenser. Nasjonalstatens grenser blir stadig mindre viktige for noen mennesker. Som medlem av en privilegert internasjonal mobilitetselite er gamle grenser i stor grad irrelevante for meg. Men like viktig er det at grensene har blitt mer viktige for andre. Statenes grensekontrollinnsats er totalt sett trappet opp betraktelig. Paradoksalt nok resulterer globaliseringsprosessene dermed – all sin fleksibilitet og mobilitet til tross – i viktige nye former for statskontrollert immobilitet (Shamir, 2005).
Grensene har også skiftet karakter. Grensekontrollen flyter utover, den teknologiseres og gjøres mer omfattende.
Grensene har også skiftet karakter. Grensekontrollen flyter utover, den teknologiseres og gjøres mer omfattende. For politiet er enhver rutinemessig trafikkontroll nå også en arena for identitetskontroll med tanke på å avdekke irregulære migranter; som David Lyon (2005) sa for ti år siden: Vi lever i en tid hvor grensene er overalt. Sosiologisk sett bringer dette nye utfordringer. Nye forskningsfelt og nye forskningsobjekter utkrystalliseres. Nye typer data gjøres tilgjengelige. Ikke minst fører det til at vi må tenke nytt rundt samfunnsvitenskapelige kjernefenomener som «stat», «borger» og «samfunn».
Thomas Ugelvik sender stafettpinnen videre til May-Len Skilbrei, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
Les tidligere bidrag i samtidsdiagnosestafetten her: «Forenklingens logikk som samtidsdiagnose», «Vi lever i historiens endepunkt» og «Kollektivt refleksjonsunderskudd«.
Litteratur
Beck, U. (2002). The terrorist threat: World risk society revisited. Theory, Culture & Society, 19 (4), 39-55.
Lyon, D. (2005). The border is everywhere: ID cards, surveillance, and the other. E. Zureik & M. Salter (red.), Global surveillance and policing: Borders, security, identity. Cullompton: Willan.
Shamir, R. (2005). Without borders? Notes on globalization as a mobility regime. Sociological Theory, 23 (2), 197-217.
