Rune Slagstad og Jan Messel (red.) Profesjonshistorier, 2014, Pax Forlag.
Nylig var jeg på en presentasjon av en artikkel 1 av Ove Skarpenes, som en del av Klasse- og eliteseminaret ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. I spørsmålsrunden ble det kommentert at fremstillingen bar preg av å være noe skolemester-aktig. Skarpenes sin presentasjon av middelklassens fremvekst og kultur i Norge minnet spørsmålsstilleren om historieundervisningen fra skolen, «den offisielle historien om Norge», som på mange måter hadde vekket den kritiske sosiologen i ham: Er Norges historie så rosenrød som den fremstår? Kan det hende at det er noe «forløyet» i materialet?
Sosiologiens opphav i Norge kan også beskrives utifra lignende spørsmål, og er en del av grunnen til Slagstads beskrivelse av dem som opposisjonsvitenskaper. Når Slagstad er redaktør for boken Profesjonshistorier, sammen med Jan Messel, er dermed et kritisk perspektiv noe man som leser forventer seg. Så, hva er det vi får?
Er Norges historie så rosenrød som den fremstår? Kan det hende at det er noe «forløyet» i materialet? Sosiologiens opphav i Norge kan også beskrives utifra lignende spørsmål, og er en del av grunnen til Slagstads beskrivelse av dem som opposisjonsvitenskaper.
Likheten mellom både Skarpenes‘ artikkel, Det norske samfunn og Profesjonshistorier er at tidsrommet de beskriver er det samme: Norges moderniseringsprosess fra attenhundretallet til tett opp til våre dager. Der hvor Det norske samfunn er inndelt etter tema som forbruk, klasse og kjønn, deles Profesjonshistorier inn etter nettopp profesjoner. Profesjoner tett knyttet til velferdsstatens fremvekst er sterkt representert, slik som ingenører, sykepleiere, sosialøkonomer og siviløkonomer, men også yrker med svakere tilknytning til staten, som journalister og revisorer, tas med.
Boka er et resultat av et arbeidsseminar ved Senter for profesjonsstudier (SPS), Høgskolen i Oslo og Akershus, og ambisjonen er «å gi et fyldig og mest mulig representativt bilde av innslaget av yrkesgrupper med vitenskapelig forankring i det norske system siden 1800-tallet», men også å gi et bilde av det moderne Norges historie (s. 10). Kapitlene er skrevet av akademikere med ulik fagbakgrunn. De fleste er ansatt ved historie-institutter, sosiologi og andre samfunnsvitenskaper.
Profesjonshistorier er dermed et prosjekt som holder fast i «gullaldersosiologiens» ambisjoner om å skrive med utgangspunkt i vanlige folks vokabular (…)
Det profesjonsmessige ved yrkene som behandles beskrives som oftest med bakgrunn i Andrew Abbotts The System of Professions fra 1988. Selv om de fleste kapittelforfatterne forholder seg til hans definisjoner, følger det med et utall egne, mer åpne anvendelser, slik som Jan Messel i kapittelet om sosialarbeiderne: «(…) profesjonsbegrepet (…) er primært knyttet til den samtidige bruken av begrepet og forutsetter derfor på et vis ingen definisjon av begrepet. Under ligger det likevel en omtrentlig forståelse av hva en profesjon er: et yrke der en viss utdannig er knyttet til en rett – formell eller uformell – til å utføre visse arbeidsoppgaver» (s. 526).
Profesjonshistorier er dermed et prosjekt som holder fast i «gullaldersosiologiens» ambisjoner om å skrive med utgangspunkt i vanlige folks vokabular, og følger opp Rune Slagstad introduksjonskapittel der forbindelsen til norsk samfunnsforsknings gründerfase erklæres i første setning.
Antologien er lang og med en rekke gode bidrag, men jeg sitter likevel igjen med en viss undring over hvem den er publisert for.
I en rekke av bidragene er det gjennomgående at retten til å utføre visse arbeidsoppgaver er et kjennetegn for profesjoner, og altså hvilken kvalifisering eller sertifisering man må gjennom for å ta del i gruppen som innehar denne retten. Mange kapitler handler om striden over yrkestitler. Skal de være beskyttet eller ikke, og hva skal den medføre? For eksempel striden om mellomteknikere og sivilingeniører, og hvem som skulle ha tilgang til ingeniørstillinger i de statlige etatene, da «arbeidsoppgavene (…) i liten grad samsvarte med en avansert naturvitenskapelig utdanning.» (Nygaard, s. 198).
Også her forlates et strengt forhold til Abbott, der Abbotts teori fokuserer på striden mellom de to yrkesgruppene, mens Nygaard viser til at staten avgjorde striden uten å ta særlig hensyn til profesjonsorganisasjonene[2]. Staten fungerer dermed som en aktiv profesjonspolitisk aktør utenfor profesjonene og de profesjonelle. Dette åpner bidragene og forteller oss mer om den samfunnsmessige konteksten profesjonene har vokst frem i.
Antologien er lang og med en rekke gode bidrag, men jeg sitter likevel igjen med en viss undring over hvem den er publisert for. Og til hvilken bruk? Det må være å kunne bla frem og tilbake, lese om noen profesjoner man er særlig interessert i, eventuelt fungere som pensumbidrag. Likefullt kan den også leses i sin helhet, og da som et slags alternativ til Det norske samfunn.
Det går også an å spørre om profesjoner av nyere art og som kan sies å kjennetegne vår tid er med. Kapittelet om journalistene av Magne Lindholm er kanskje det eneste som treffer veldig godt i så måte. I møte med innholdsfortegnelsens opplisting av 22 profesjoner er veien kort til vurderingen av hva man skal bli når man blir stor, men det er ikke noen særlige eksempler på nye profesjoner eller yrker som befinner seg i grenseland for hva man kan kalle en profesjon. Hvor er alle mediearbeiderne, for eksempel? Eller konsulentene, og alle de som jobber i eventbransjen[3]? Kanskje er de veid og funnet for lette, og det kanskje med rette, men det hadde likevel vært på plass med et mer syntetiserende etterord som sa noe om det norske profesjonslandskapet i dag.
Jeg vil likevel anbefale boken, rett og slett på grunn av dens tema. Den tar for seg dannelsen av profesjoner og bruk av kunnskap i praksis, og utgjør dermed praktiske dannelseshistorier for leseren.
Når savnet av yrker som kan regnes som «moderne» er meldt, er det også på sin plass å påpeke at yrkesutøverne som driver håndverk og industri i Norge også glimrer med sitt fravær. Kanskje er det nettopp slike yrker og yrkesutøvere som må studeres for å kunne si noe om den egalitære kulturen? Kanskje hadde det bøtet på Profesjonshistoriers lite/mindre klasseobservante beskrivelser? Det er altså rom for mer kritiske profesjonsstudier.
Boken skjemmes av en del trykkfeil (vi får blant annet en henvisning til 19760-tallet på side 273), som med fordel kunne vært ryddet opp i. Når det er sagt, anbefales boken rett og slett på grunn av temaet. Den tar for seg dannelsen av profesjoner og bruk av kunnskap i praksis, og utgjør dermed praktiske dannelseshistorier for leseren. Den er også en vellykket illustrasjon på hvordan historisk bevissthet beriker samfunnsvitenskapelige studier.
[1] “Morality and the Middle Class. The European pattern and the Norwegian singularity”, Sakslind, Rune & Skarpenes, Ove. Journal of Social History, 48:2
[2] I dette tilfellet NITO og forløperen til TEKNA.
[3] Bachelorutddanning som de nå har ved linjen «Experience av Event Design» på Westerdals School of Communication: http://www.westerdals.no/studieprogram/experience-event-design/
