Faren for kjepphøye samfunnsvitere

Tekst: Stian Aleksander Uvaag

Litteratur holder på å bli stemplet som overflødig. Når skjønnlitteraturen skal skildre samfunnet kommer den visst ofte til kort, for eksempel trekker Arve Hjelseth det mot at «Sosiologien gir bedre samtidsdiagnoser enn litteraturen kan yte, og litteraturen beveger seg derfor i andre retninger».  I dette blogginnlegget ønsker jeg å tenke videre rundt hva litteratur kan være for samfunnsvitere.

En aktiv samfunnsdebattant uttalte nylig at «Skal vi få løst vår tids store utfordringer, nytter det ikke med et skråblikk på verden. Vi må ha løsninger forankret i det beste vitenskapen kan gi oss.»

Det er vanskelig å benekte at samfunnet står overfor utfordringer som trenger løsninger forankret i vitenskap på høyt nivå. Men vi trenger flere måter å orientere oss i samfunnet enn forskning. Det finnes alltid et mangfold av utfordringer folk møter, og forskningen har blindsoner. Sosiologien, med sine metodiske og teoretiske verktøyer, kan gi oss «fakta» om samfunnet, gjennom systematiske analyser. Litteraturen kan tillate seg å være mer løssluppen. Gi oss skråblikket. Antydninger, henvisninger, anekdoter – spor som kan leses i sammenheng eller trigge den sosiologiske fantasi.

Ta Aftenpostens litteraturanmelder Ingunn Økland for eksempel. Nylig leste hun bøkene fra de tre nominerte debutantene til Tarjei Vesaas inn i en større sammenheng: Unge, norske forfatterdebutanter speiler samfunnet med sin skildring av destruktive jenter, der «Selvkritikken har erstattet samfunnskritikken.»

Hva gjør Økland her? Hun leser tålelig god sosiologi ut av norsk litteratur, riktignok ved å se mønstre i bøkene, fremfor å lete etter en analyse i den enkelte bok. Mange samtidsromaner speiler trekk i samtiden, og kan være god input for en sosiolog – også uten å måtte leses opp mot andre bøker. Ta Vigdis Hjorths Leve posthornet, som rommer hva en kunne kalt en dypsindig analyse av samtiden, med Ellinor, en kommunikasjonsrågiver i tredveårene, som kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. Eller Niviaq Korneliussen (Grønlands kandidat til nordisk råds litteraturpris 2015) sin debutbok HOMO sapienne, som med rått trøkk skildrer fem unge menneskers trøbbel med identitet, seksualitet, kjærlighet og oppbrudd i Nuuk, blant alkohol og oppkast. Hvordan er det å være seksuell minoritet i lille Grønland i dag?

Å lete litt aktivt uten å forvente å finne årsaksforklaringer: Motståndets melankoli

Hvor viktig det er å komme med samfunnsdiagnoser, både med tanke på sosiologer og forfattere, er et spørsmål for seg. Jeg skal gjøre et forsøk på å legge for dagen en bok som delvis realistisk, delvis som et vrengebilde, ga konturer av et samfunn jeg ikke klarer å bestemme på hvilken måte sier noe om samfunnet utenfor fiksjonen.

Jeg er fortsatt forundret etter for noen måneder siden å ha lest, den potensielle nobelprisvinneren, László Krasznahorkais Motståndets melankoli. Boken er ungarsk, første gang utgitt i 1989. I karaktergalleriet finner vi blant annet Valuska som er opptatt av verdensaltet og hvordan universet henger sammen (han blir oppfattet som gal og frekventerer byens puber, noe som forarger hans mor fru Pflaum). Det kommer et sirkus med en stor hval til byen, folk samles på torget, det råder forvirring om hva som er på ferde. Det dannes en mobb. Fru Eszter har flyttet ut fra sin mann herr Eszter, en revmatisk musiker nå opptatt (utelukkende) av musikalske spørsmål, som han fordyper seg i forskanset fra omverdenens (etter hans syn tåpelige) tro menneskelig progresjon. Fru Eszter har politiske ambisjoner hun sikter gjennom sin posisjon i kvinnekomiteen, og er under deler av boken samlet med andre borgere for å finne ut hva som er på ferde. Under mobbens herjinger blir fru Pflaum drept.

Etter herjingen er over, flytter fru Eszter inn igjen hos herr Eszter som hun henviser til en egen del av boligen. Etter to ukers intensivt organisasjonsarbeid koser hun seg med kirsebær i rom, fraktet over fra avdøde fru Pflaums leilighet, mens hun gledes over å ha fått gjennomført kampanjen «FINT PÅ GÅRDEN, RENT INOMHUS» i byen og endelig ha fått Valuska sendt til en psykiatrisk avdeling. Fru Eszter gir en ganske storslagen tale i begravelsen til fru Pflaum, hvor fru Pflaum blir opphøyd som det lille mennesket som stod opp mot ondskapen, et bilde som står i grell kontrast til hvordan fru Eszter egentlig oppfattet fru Pflaum.

Etter dette ender boken med en tre siders detaljert kjemisk beskrivelse av forråtnelse.

Hva får en ut av dette ved siden av forvirring? Er det ikke noe en kjenner igjen? Typene? Posisjonene disse tar overfor hverandre?

Jeg dveler fortsatt ved om det er noe å hente ut fra denne historien som kan vise til sosiale prosesser som finnes utenfor boken. Den merkeligste overgangen i boken var til fru Eszter på slutten, til hennes syn på hendelsene forut i boken. Etter å ha pløyd seg gjennom de avsnittløse sidene med setninger som vrir og vender seg med karakterenes innfall, blitt med på Valuskas intense indre liv og få kjenne fru Pflaums til tider angstfulle vesen, med en følelse at det som skjer i staden har nærmest overnaturlige dimensjoner, hendelser fru Eszter tidligere var like usikker på hva var, kommer fru Eszter til slutt (etter to ukers intensivt organisasjonsarbeid!) med en sømløs forklaring på hva som har skjedd. (I Krasznahorkai debut, Satantango, møter vi på slutten byråkrater og skal kortfattet beskrive menneskene som tidligere i boken har vært intenst tilstede. De leter etter beskrivelser som er profesjonelle, men likevel karakterfylte. (De er svært fornøyde med arbeidet sitt og skjønner ikke at de ikke får mer skryt av sitt slit)).

Hva slags språk kan fange opp hendelsene vi er en del av? Hva slags perspektiver er det som ikke når oss? Innen den litterære tradisjonen har det vært en stor vilje til å gi stemme og å heve frem de stemmene som ikke like lett kan nå oss. En motstand mot forenklingen.

For meg er både litteratur og sosiologi veier til å forstå samfunnet, og de kommuniserer med hverandre nå og da. Jeg klarer sjelden å legge sosiologien helt fra meg som litteraturleser. Når jeg tenker over Motståndets melankoli, klarer jeg for eksempel ikke legge fra meg hva Jan Frode Haugseth har skrevet om forenkling. Og leser jeg ikke Krasznahorkai i dialog med Webers tanker om byråkratiets jernbur? Men om disse parallellene i boken til sosiologien ikke kan leses som eksempler på sosiologiske begreper; kanskje kan de etterprøve begrepene, vise sider av sosiale fenomener som ikke like mye blir plukket opp?

Det er mange måter å få inn en god dose samfunn, og det er ingen absolutt nødvendighet at sosiologer leser bøker som på en eller annen måte kan knyttes til samfunnsanalyse. Men jeg oppfatter det som kjepphøyt dersom sosiologer og andre samfunnsvitere ikke lenger lytter etter andre stemmer enn dem en vanligvis hører, eller blant andre begrepsliggjøringer av verden enn den sosiologiske.