Foto: Daniel Kalinikov
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
På 2010-tallet prøvde den norske ungdomssosiologien å gjøre rede for atferd blant ungdommer med begrepet generasjon. Resultatet viste seg å være reduktivt og i et tilfelle også åpenbart normativt, samt en ansvarsfraskrivelse. I denne teksten vil jeg belyse hvordan begrepet generasjon blir sosiologisk misbrukt, med hensikt om å skape en bevissthet rundt forhold som kan gjøre et begrep mystifiserende snarere enn forklarende. Spørsmålet jeg forsøker å gi et svar på er derfor: Hvordan kan den norske ungdomssosiologiens anvendelse av begrepet generasjon på 2010-tallet sies å være kritikkverdig? Jeg tar for meg hovedsakelig to generasjonsperspektiver: den ene av professoren i sosiologi ved Universitetet i Tromsø, Gunnar C. Aakvaag; den andre av den nåværende instituttdirektøren ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet, Guro Ødegård (se i litteraturlisten for referanser).
Skreddersydd determinisme
Så vidt jeg vet, er Aakvaag ikke akkurat en ungdomssosiolog. Likevel tillot han seg å tilnærme seg spørsmålet om ungdomsopprør ved hjelp av et hjemmelaget generasjonsperspektiv som består av fire generasjoner «Gerhardsengenerasjonen (født 1910-1940)», «68’erne (født 1940-1960)»; «Ironigenerasjonen (født 1960-1980)», og en siste som han kaller «Generasjon Lydig» som er de som er født mellom 1980 og 2000 (Aakvaag 2019). Aakvaag (2013) gjorde narr av den sistnevnte generasjonen ved å beskrive den som en generasjon «som lojalt vedlikeholder tidligere generasjoners byggverk. Generasjonen som gjør som mamma og pappa – og beste- og oldeforeldre – sier. Uten å opponere. Uten å tilføre noe nytt.» Med andre ord, bebreidet Aakvaag denne ungdomsgenerasjonen for ikke å gjøre opprør mot voksenverdenen.
Til forskjell fra Aakvaag, kan Ødegård sies å være en ungdomssosiolog. I en tekst som heter Ungdom, opprør og tilpasning. Et essay om generasjonsdannelser, skiller hun også mellom fire generasjoner: «Den pliktoppfyllende generasjonen (født mellom 1925 og 1945)», «The Baby boomers (født mellom 1946 og 1964)», «Generasjon X (født mellom 1965 og 1980)» og «Millenniumsgenerasjonen (født mellom 1980 og 2000)» (Ødegård, 2016).
Reduksjonismen ved den sosiologiske bruken av generasjonsperspektiver ligger nettopp i dette: det å dømme mennesker som er født i visse år til å leve etter en reduktiv determinisme, som først og fremst eksisterer i generasjonsteoretikeren sitt hode.
Noe man kan observere ved å sammenligne Aakvaags og Ødegårds respektive generasjonsperspektiv er at generasjonene, i begge tilfeller, er definert på en lite systematisk og veldig arbitrær måte. Hos Aakvaag består en generasjon av 30 fødselsår, mens de tre andre kun av 20. Hos Ødegård, består to generasjoner av 20 fødselsår, mens en tredje av 18 år og en fjerde av 15 år. Dessuten, til tross for at de fire generasjonene i hvert perspektiv til sammen dekker omtrent den samme perioden, fra 1910 til 2000 på den ene siden, fra 1925 til 2000 på den andre siden, har ingen av disse generasjonene det samme navnet. Aakvaag og Ødegård kaller til og med en generasjon som de knytter til de samme fødselsårene, 1980-2000, Generasjon Ulydig i det ene tilfellet, og Millenniumsgenerasjonen i det andre tilfellet. Dette tyder på at valget av disse navnene er lite objektivt til tross for å være veldig viktig.
Hvis generasjonenes navn er sentralt i en sosiologisk bruk av et generasjonsperspektiv, er det fordi det er en generasjons identitet som trekkes fram som forklaring på hvordan alle de menneskene som hører til denne generasjonen oppfører seg og oppfatter verden. Reduksjonismen ved den sosiologiske bruken av generasjonsperspektiver ligger nettopp i dette: det å dømme mennesker som er født i visse år til å leve etter en reduktiv determinisme, som først og fremst eksisterer i generasjonsteoretikeren sitt hode. Det er en slik dom som Aakvaag feller når han, i 2015, skriver:
«Generasjon Lydig oppfører seg som en gjeng satte 50-åringer selv om de færreste av dem har rukket å bli 30 ennå. Jeg tør ikke tenke på hvor streit og skikkelig både det norske samfunnet og norsk sosiologi blir om 20-30 år, når Generasjon Lydig overtar styringen.»
Savnede opprør og frosne forestillinger
Mens Aakvaag (2015) skriver at han «etterlyser et kritisk generasjonsprosjekt – et kollektivt ungdomsopprør» hos generasjonen han kaller lydig, skriver Ødegård (2016, s. 32) om det hun kaller millenniumsgenerasjonen: «Mange foreldre er bekymret over de unges ”skikkelighet”, pålagte prestasjonskrav og egendisiplinering. Mer opprør etterlyses.»
Assosiasjoner mellom ungdom og opprør kan spores tilbake til framveksten av en global ungdomskultur med filmer som Vill ungdom (1953) og Rotløs ungdom (1955) (Morin, 1975), noe som tyder på at ungdom som ikke opprører seg sannsynligvis ikke er et problem utover det at de motsier godt internalisert forestillinger, for å ikke å si fordommer, om ungdom. Antydningen om at ungdommer i opprør skulle ha en sunnere psykisk helse enn de som er i fred med verden, kan fremstå som paradoksalt og tvilsomt. Og når det gjelder virkningen som generasjon lydig kan ha på norsk sosiologi, burde det bli sagt at norsk sosiologi aldri har vært spesielt skeiv og rampete, og at banebrytende sosiologiske tekster, hvis slike tekster faktisk finnes, utgjør unntak snarere enn regelen.
Når Ødegård (2016, s. 30; Hegna et al., 2013) prøver å forklare hvorfor millenniumsgenerasjonen fremstår som «skikkeligere og mer hardtarbeidende og pliktoppfyllende» enn tidligere ungdomsgenerasjoner, hevder hun at generasjonskløften er borte, at «generasjonsharmonien har gjenoppstått». Det innebærer at foreldre og barn langt på vei deler verdier, spillelister og klesstiler, og har derfor lite igjen å slåss over. Hun peker også på betydningen Internett har for millenniumsgenerasjonens atferd: «Ungdom henger ikke lenger på gatehjørner, […]. Store deler av fritiden leves på ungdomsrommet i et virtuelt fellesskap og med det sosiale livet på smarttelefonen. […] handlingsrommet for rusbruk, norm- og lovbrudd reduseres når man sitter hjemme» (Ødegård 2016, s. 30). Men Ødegård tematiserer ikke muligheten for at millenniumsgenerasjonens bruk av Internett i seg selv utgjør en generasjonskløft, som om det var vanskelig for henne å tenke en generasjonskløft som en sosial avstand som har å gjøre med kunnskap og levemåter snarere enn med smak.
Men Ødegård tematiserer ikke muligheten for at millenniumsgenerasjonens bruk av Internett i seg selv utgjør en generasjonskløft
På samme måte, satte ikke Aakvaag spørsmålstegn ved sine pseudovitenskapelige analytiske kategorier, da Greta Thunberg og hennes grønne ungdomsbevegelse i 2018 dukket opp og utfordret minst fem år sosiologisk diskurs, som gikk ut på å frata datidens ungdom evnen til å utøve en sosial kritikk. Han nøyet seg med å erklære ankomsten av en ny generasjon, som han, med sitt eget generasjonsforankrete forklaringssystem som referansepunkt, kalte «Generasjon Ulydig (født 2000-2020)» (Aakvaag 2019).
Riktig nok var Greta Thunberg født i 2003 ikke i 1999, ikke engang i det tvetydige 2000. Hun slapp så vidt å komme til verden da den var i en tilstand som skulle ha innesperret henne i en livslang sosial apati. Historien kunne også ha vært annerledes hvis Aakvaag hadde satt den øvre grensen til hans såkalte Generasjon Lydig bare tre eller fire år seinere.
Det forrige avsnittet kan ses som en bekreftelse på at jeg, som er født i 1978, tilhører Aakvaags ironigenerasjon. Men man kan også se på dette avsnittet som et eksempel på de absurde resonnementene man kan komme fram til, når man tvinger virkeligheten inn i forutdefinerte fordommer og fantasier, istedenfor å vurdere gyldigheten av slike forestillinger i lys av hvordan virkeligheten kommer eller ikke kommer i strid med dem.
Aakvaag satte ikke spørsmålstegn ved sine pseudovitenskapelige analytiske kategorier, da Greta Thunberg og hennes grønne ungdomsbevegelse i 2018 dukket opp og utfordret minst fem år sosiologisk diskurs, som gikk ut på å frata datidens ungdom evnen til å utøve en sosial kritikk
Forestillinger trenger ikke å være firkantede bokser. De kan heller brukes som bakgrunn til å fremheve særegenheter. For eksempel, istedenfor å bestemme og fastslå at Thunbergs Fridays for Future er et ungdomsopprør, kan man sammenligne denne sosiale bevegelsen med klisjéen om ungdomsopprør som skikkelser som Marlon Brandon, James Dean og Elvis Presley har legemliggjort.[1]
Foto: Pascal Bernardon via Unsplash
Da vil man kunne se at Greta Thunberg, til forskjell fra det Aakvaag (2019) antyder, ikke leder ungdommens tilbakekomst til noen form for normal tilstand. Tvert imot, mens den amerikanske kulturelle industrien bidro til å definere et ungdomsopprør som et opprør mot utsikten til å få en fremtid preget av arbeid, ansvar, pendling, daglige rutiner, byråkratiske kjedsomhet, kompromisser, frustrasjoner og inhibisjoner (Morin 1972; Morin et al., 2020), er Thunbergs grønne bevegelse et opprør mot utsikten til å ikke kunne få en slik fremtid. Med slagord som «We’re missing our lessons so we can teach you one.», eller «If you won’t act like adults we will!» (Great Big Story, 2019), kan denne bevegelsen til og med sies å tildele barn rollen som voksne, og voksne rollen som barn.
En normativ ansvarsfraskrivelse
Det at ungdommer kan handle som voksne ved å ta ansvar, fordi voksne handler som barn ved å handle ansvarsfritt, hvis ikke uansvarlig, er ikke blant de mulige forklaringene på hvorfor millenniumsgenerasjonen er «sykt seriøs» som Ødegård (2016; Hegna et al., 2013) lister. Denne muligheten kan dessuten synliggjøre at Aakvaag gjør sitt generasjonsperspektiv til en ansvarsfraskrivelse, da han i 2019 spør «Vil Generasjon Ulydig lykkes med sitt grønne generasjonsprosjekt?», og da han i 2015 skriver at det er oppgaven til den generasjonen han kaller lydig å «berge den friheten tidligere generasjoner har skaffet dem trygt gjennom det 21. århundret – i møte med global oppvarming, velferdsstatens utfordringer (eldrebølge, slutten på oljeøkonomien og innvandring) og en økonomisk elite som er i ferd med å dra fra oss andre.»
Det at ungdommer kan handle som voksne ved å ta ansvar, fordi voksne handler som barn ved å handle ansvarsfritt, hvis ikke uansvarlig, er ikke blant de mulige forklaringene på hvorfor millenniumsgenerasjonen er «sykt seriøs»
Likevel er sosiologer ikke helt ukjent med det å gi voksne rollen som barn, og barn rollen som voksne. Dette er nettopp det de gjør når de antyder at de farsfigurene som store sosialteoretikere er for dem aldri vokste ut av barnslige teoretiske og ideologiske kriger – som, for eksempel, mellom objektivisme og subjektivisme, materialisme og idealisme, universalisme og relativisme, osv. – mens de derimot er modne nok til å innse at sannheten ligger i nyanser. Men når sosiologer hever seg over store sosialteoretikere på denne måten, virker det å være i all hovedsak for å kunne leve med det at de selv har liten sjanse til å bli store sosialteoretikere, snarere enn fordi menneskers belastning på miljøet kan ta deres framtid fra dem.
Forskjellen mellom et ungdomsopprør mot altfor mye sosial rigiditet, det vil si faste daglige rutiner og begrensede livsformer, og et ungdomsopprør mot naturens plastisitet, det vil si naturens evne til å bli flytende som smeltende is på grunn av global oppvarming, er ikke en forskjell mellom generasjoner. Det er heller en forskjell mellom en, per definisjon, gammel klisjé som oppsto på 1950-tallet, og en relativt ny observasjon fra 2018-19.
Vitenskapen ligger i sammenligning, ikke dom og påbud
Sosiologer kan bruke klisjéen som en idealtype, det vil si som et sammenligningspunkt som guider deres observasjon. Men å bruke denne klisjéen som et normativt ideal, som Aakvaag (2019) gjør når han tillegger ungdommen det han kaller en «opprørsplikt», er ikke vitenskapelig. Vitenskapen ligger i sammenligning, ikke dom og påbud. Forresten, er idéen om en «opprørsplikt» paradoksalt når opprøret man vil innesperre ungdommen i, kan antas å være et opprør mot alle plikter.
Begreper som relasjoner
Den norske ungdomssosiologiens bruk av begrepet generasjon på 2010-tallet kan sies å være kritikkverdig, i den grad den består av arbitrære generasjoner; antydninger om at fødselsår er forklaringer; forestillinger man ikke stiller seg kritisk til; og i den grad den, i Aakvaags tilfelle, også utgjør en tydelig normativ ansvarsfraskrivelse, som hviler på påstanden om at ungdomsopprøret er en plikt ungdommer må oppfylle. Sosiologer kan holdes ansvarlige for dette.
Men man bør heller ikke glemme at generasjonsbegrepet, som mange andre begreper, bærer sine mulige misbruk i seg. For eksempel, illustrerer Aakvaags generasjonsperspektiv hvordan det å definere grupper på grunnlag av alder kan sette sosiologens selvbilde på spill. Fristelsen til å definere seg selv i motsetning til, og på bekostning av, aldersgrupper man ikke tilhører, kan undergrave problematiseringen av de forestillingene man mobiliserer til å beskrive og formidlingen av det man observerer, det vil si undergrave problematiseringen som kan gjøre en sosiologisk analyse tidløs.
Fristelsen til å definere seg selv i motsetning til, og på bekostning av, aldersgrupper man ikke tilhører, kan undergrave problematiseringen av de forestillingene man mobiliserer til å beskrive og formidlingen av det man observerer
Sosiologer bør derfor være varsomme når de bruker slike begreper. De bør huske at begreper, i tillegg til å være ord, verktøyer og abstrakte totempåler, også er relasjoner mellom forskeren og hans eller hennes studieobjekt, og at forskeren lett kan investere personlige interesser – som har lite med vitenskap å gjøre – i disse relasjonene. Det at begreper også er relasjoner er spesielt synlig i generasjonsbegrepets tilfelle og hvordan norsk ungdomssosiologi har brukt dette begrepet på 2010-tallet. Denne delen av den norske sosiologiens historie kan derfor huskes som mer lærerik enn den, ved første blikk, kan fremstå som.
[1] I sin bok Les stars skildrer den franske sosiologen Edgar Morin (1972, s. 137-147) et sosiologisk portrett av den amerikanske skuespilleren James Dean, der han beskriver Dean som «det typiske (både gjennomsnittlige og rene) uttrykket for ungdom generelt, for den amerikanske ungdommen spesielt», og som «ungdommens rene helt», som uttrykker ungdommens behov og opprør i én og samme bevegelse.
Referanser
Aakvaag, G. C. (2019, 20. september) Generasjon Ulydig bruker mindre tid på lekser, kjeder seg mer på skolen, er mer kriminelle og røyker mer cannabis, skriver Gunnar C. Aakvaag. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/kommentar/2019/09/20/generasjon-ulydig-bruker-mindre-tid-pa-lekser-kjeder-seg-mer-pa-skolen-er-mer-kriminelle-og-royker-mer-cannabis-skriver-gunnar-c-aakvaag/
Aakvaag, G. C. (2015, 14. mai). «Ironigenerasjonen» slår tilbake. Sosiologen.no. https://sosiologen.no/debatt-og-kronikk/debatt/ironigenerasjonen-slar-tilbake/
Aakvaag, G. C. (2013, 9. september). Generasjon søker prosjekt. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/kaqzj/generasjon-soeker-prosjekt
Great Big Story. (2019, 15. April). Greta Thunberg is leading a Global Climate Movement [Video]. YouTube. https://www.youtube.com/watch?v=uRgJ-22S_Rs
Hegna, K., Ødegård, G. & Strandbu, A. (2013, 5. april). En «sykt seriøs» ungdomsgenerasjon? Psykologtidsskriftet. https://psykologtidsskriftet.no/oppsummert/2013/04/en-sykt-serios-ungdomsgenerasjon
Morin, E. (1975). L’esprit du temps 2. Nécrose (I samarbeid med Irène Nahoum). Grasset.
Morin, E. (1972). Les stars. Seuil.
Morin, E., Hawkins, P. & Lebrun, B. (2020). The Salut les copains generation. Popular Music. 39 (3-4) 393-400. https://doi.org/10.1017/S0261143020000598
Ødegård, G. (2016). Ungdom, opprør og tilpasning. Et essay om generasjonsdannelser. Sosiologi i dag, 46 (3-4) 9-37. http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/1297
