Hvert år tilbringer de fleste studenter over halve desember på lesesalen. I kjent stil tenderer stress til å samvariere negativt med antall dager til eksamen. Ikke dess mindre frustrerende er det at dagene blir kortere og at dagens første solstråle, som ofte inntreffer på vei inn i lesesalen, også blir dagens siste.
Lange, men neppe late, dager på lesesalen utvikler seg for mange som en kamp mot sosiale behov. I så måte gjør både eksamen og mørket at adventstiden kan oppleves som vanskelig. Jeg vil her forsøke å formidle hvordan eksamen og mørketid i seg selv er en dårlig kombinasjon; og at pandemien på toppen av dette setter nye betingelser for sosialiteten. Kanskje vi kan tilpasse oss, kanskje se ting på en litt annen måte og ta i bruk ulike hjelpemidler for å hjelpe oss selv og de rundt oss.
For til tross for at mye er likt, er det i år noe som ikke stemmer. Adventstiden er annerledes, og det på grunn av en pandemi. En kan si at vi er utvist fra den sosiale banen. Ikke bare studentene, men vi alle er utvist fra den sosiale banen, våre tribuner er tomme og tilsynelatende er det få som interesserer seg eller har et ønske om å involvere seg i våre liv. Det er derfor jeg skriver denne teksten; for å få frem hvordan pandemi og nedstengning gjør en allerede slitsom eksamenstid enda tyngre. For eksamen og korona kan være en farlig miks der ensomhet er et mulig utfall. Vi kan vel ikke gjøre annet enn å følge de råd som er gitt, og i så måte unngå en allmennings juletragedie, unngå å slukke julelyset i enden av tunnelen. Vi må derfor forsøke å tilpasse oss etter forholdene. Vi behøver kanskje ikke godta situasjonen slik den er, men forsøke å utnytte de mulighetene vi har.
Oskar er sosiologistudent ved Universitetet i Sørøst Norge, og blogger for Sosiologen.no (foto: privat).
Vi kan vel ikke gjøre annet enn å følge de råd som er gitt, og i så måte unngå en allmennings juletragedie, unngå å slukke julelyset i enden av tunnelen.
Jeg tror i alle fall at dette kan være de umiddelbare tanker og følelser mange sitter med i dag. Men som det så fint ble nevnt i Eilerts Salong om ensomhet, så er dette en tilstand vi alle antagelig føler mer eller mindre på. Det virket som om både Haldar, Tjora og Barstad var enige i at det var fantes gode grunner for å relativisere en slik ensomhetsfølelse. Og det blir vist til nettopp det faktum at ensomhet er ‘søstera’ til fellesskapet, og at disse gjerne bør ses i sammenheng. Det vil kanskje si at dersom man føler at andre i større grad deltar i et fellesskap som man selv er utenfor, så er følelsen av ensomhet ikke særlig langt unna. I alle fall ikke om deltakelse i fellesskapet er en ønsket tilstand. Det kan virke som om dette er et tilfelle der teorien om relativ deprivasjon er særlig anvendelig. En opplever, og sosiale medier har nok mye av skylden her, at en selv i mye mindre grad enn andre er sosial, og at dette sågar føles urettmessig på en måte eller annen. Det er imidlertid ikke gitt at denne følelsen, en av Runcimans forutsetninger for relativ deprivasjon, nødvendigvis bunner i noe virkelig. Altså, til tross for at andre tilsynelatende er mer sosiale enn en selv, kan dette bare være resultatet av en øyeblikksillusjon.
…det blir vist til nettopp det faktum at ensomhet er ‘søstera’ til fellesskapet, og at disse gjerne bør ses i sammenheng.
Ikke dess mindre rolle spiller tidsaspektet inn her. Det å vite at dette av høyeste sannsynlighet er en forbigående og midlertidig tilstand bør hjelpe oss å se frem og forbi det som ikke alltid oppleves som «gøy». Det å kunne forestille seg en fremtidig tilstand som er bedre enn dagens vil antageligvis gjøre oss mer optimistiske og lette sinnsstemningen. I et sosialt perspektiv i situasjoner som dette, er antagelig det mest rasjonelle å anta at de fleste andre også opplever det samme som du. Dette betyr ikke imidlertid nødvendigvis å ‘godta’ situasjonen slik den er. Vi vet at Durkheim, slik hans tese om batterieffekten taler, anså fysisk nærvær som en nødvendig forutsetning for sosialitet. Verden har imidlertid endret seg drastisk siden den gang, og vet i dag at et fysisk nærvær strengt tatt ikke er en nødvendig forutsetning i et mer generelt perspektiv. En hører stadig om mennesker som deltar i sterke fellesskap hvis all interaksjon foregår gjennom digitale verktøy. Fysisk nærvær er vel heller ikke alltid tilstrekkelig av det faktum at en kan føle seg alene blant andre.
Jeg mener uansett i dette henseende at en bør gi en innsats for å sosialisere seg og forsøke å tilfredsstille de behovene en kjenner på. Enten det er å strekke ut en hjelpende hånd til noen som virkelig trenger det, eller om det er å reise hjem til familien sin. Merkverdig er det slik at det å gi til andre ofte innebærer en følelse av godhet. Det vil i så fall bety at det å hjelpe andre handler om en slags gjensidig bekreftelse. Noe jeg forstår som nødvendig i en tid der mulighetene for den slags er få, eller i alle fall ukjente.
