En bedre nøkkel til å forstå Bourdieus «Måter å bruke ‘folket’ på»

Jeg har en begrenset sympati for den sosiologen Pierre Bourdieu er, fordi han, som, altfor mange andre, har pretensjoner om å fortelle oss hvordan sosiologi må praktiseres, samtidig som han selv virker å ha et veldig løst forhold til sine egne bud. Likevel, når jeg leser på Sosiologen at hans tekst Måter å bruke «folket» på «viser ham som noe helt annet enn en forsvarer av folkelig kultur» [1], føler jeg at leserne blir gitt en feil nøkkel til å forstå denne teksten, og at antydningen om at Bourdieu forakter populærkultur på linje med Theodor Adorno bør ugyldiggjøres.

Det jeg ønsker å formidle er at Måter å bruke «folket» på kan ses på som en tekst der Bourdieu generaliserer ut ifra sin egen erfaring, eller, for å være mer presist, ut ifra de problemene han har med å definere seg selv sosialt.

Min hensikt er verken å kommentere eller kritisere denne teksten, men heller å vise at en nøkkel til å forstå denne teksten kan ligge i tekster der Bourdieu anvender sin såkalte refleksivitet, som, for eksempel, i Viten om viten og refleksivitet, når han skriver: 

[…] min vei, som forener det motsetningsfylte mellom valget om å gå inn i det akademiske aristokrati med et mer folkelig og provinsielt utgangspunkt (jeg har hatt lyst til å si: spesielt provinsielt), har i prinsippet blitt til i tråd med konstitusjonen til en splittet habitus, som avstedkommer alle former for motsetninger og spenninger. […] Denne ambivalensen tar form av et prinsipp om å holde dobbelt distanse i forhold til de motstående posisjonene, både til de dominante og dominerte i feltet. Jeg tenker for eksempel på mine politiske holdninger, som verken kan kategoriseres som elitære eller populistiske […] [2]. 

I sitt refleksive arbeid prøver Bourdieu å forklare sine faglige posisjoner, ved hjelp av sin sosiale opprinnelse og sin individuelle løpebane. Men når man leser dette arbeidet, kan man også få inntrykk av at Bourdieu maler et heroisk bilde av seg selv, slik at hans selvanalyse også kan leses som en selv-hagiografi. Å oppleve det, å si det, og å ta det i betraktning i sitt eget arbeid, er ikke å hengi seg til noen form for konspirasjonsteori, ikke engang én som eufemistisk skulle kalles mistankens hermeneutikk. Det er ikke mer enn å lese noen selvbiografiske sosiologiske tekster som finnes i biblioteker og bokhandler, og å dele, og å tenke med, det man leser.  

Ut ifra en lesning der Bourdieus selvanalyse ikke virker å være klart atskilt fra selvros, kan det fremstå som at det Bourdieu kaller «dobbelt distanse» i det sitatet ovenfor, kunne like godt ses på som en dobbel nærhet, eller, snarere, en dobbel tilhørighet, til en elite og til et folk. Det kan se ut som at Bourdieu, av sin tilhørighet til en elite, drar en intellektuell overlegenhet han kan ta for gitt i den utdannelsen han fullførte. Og det kan også se ut som at Bourdieu, av sin tilhørighet til et folk, aktivt forsøker å dra en moralsk overlegenhet, særlig ved å tilegne seg beskjedenhet som en dyd som kjennetegner folket, som, for eksempel, når han skriver: 

[…] i min forskning er det utvilsomt den eiendommelige stil når det gjelder valg av forskningsobjekter som interesserer meg, og min egen måte å nærme meg dem på, som viser den klareste manifestasjonen på en splittet, vitenskapelig habitus, slik den er frembrakt av en «forening av motsetninger» på en måte som kanskje tenderer mot en «gjenforening av motsetninger». Jeg tenker på det at jeg har investert store teoretiske ambisjoner i empiriske forskningsobjekter som ofte anses som svært trivielle […] alle bekreftelser på en ambisiøs, men på samme tid «beskjeden» måte å gjøre forskning på. Kanskje er det fordi jeg selv kom fra «klasser» som man til tider kaller «beskjedne», noe som i visse tilfeller frembringer dyder som metodebøkene ikke lærer en; slik som fraværet av all forakt for tålmodighet i utforskning av empiriens detaljrikdom; for sansen for de trivielle forskningsobjektene (jeg tenker på en kunstner som Saytour som rehabiliterer avdankede materialer, slik som linoleum) […] [3].

Beskjedenheten, som i Norge sannsynligvis like godt kan knyttes til en protestantisk arbeidsetikk som til en provinsiell opprinnelse, er en dyd som ble gitt en hovedrolle i profesjonaliseringen/demokratiseringen av sosiologi. I presentasjonen av sin nye bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme på Sosiologen, synliggjør Svein Hammer viktigheten av denne dyden i og for norsk sosiologi når han skriver: «Når jeg leser mine egne ord over her, går tankene til noe vi veiledere gjerne møter overambisiøse studenter med: Ikke sikt for høyt, ikke forsøk å favne alt mulig inn i ett skriveprosjekt, det går som regel galt» [4]. Hammer presenterer sin nye bok som veldig ambisiøs: en bok som kan omtales som «En historie om nåtiden» [5]. Og når han skriver setningen jeg nettopp har sitert, høres det ut som at han viser at han er bevisst på å ha brutt normen beskjedenhet er i dagens norske sosiologi, for å komme kritikerne i forkjøpet.

På samme måte som man kunne lese et ønske om høyere høyder i Hammers forsøk på å skape det han kaller «en stor fortelling» [6], ellers stigmatisert som grand narrative, eller i betydningen Aksel Tjora gir til konsepter i hans metodebok Kvalitative forskningsmetoder i praksis [7], for å ta et eksempel som mange norske sosiologer kjenner, kunne man lese Bourdieus «refleksive arbeid» [8], eller såkalte «selvanalyse» [9], som Bourdieus forsøk på å produsere seg selv som en profetskikkelse, i den grad noen profeter kan beskrives som aristokrater som kom fra folket og gikk tilbake til folket.

Alle kan ha lest at Bourdieu kom fra et bondesamfunn i Béarn. Men det er antakelig ikke alle som leser dette, som tar tiden til å se på et kart at Béarn er en region som ligger langs Frankrikes grense med Spania, noe som, symbolsk sett, ikke er ubetydelig i den grad Frankrike er et land der den politiske og kulturelle makten er konsentrert i Paris. Frankrikes grense med Spania er veldig langt unna Paris. Likevel er det i Paris, i den franske intellektuelle Olymp, le quartier latin, og, for å være mer presis, ved L’École Normale Supérieure, rue d’Ulm, at Bourdieu forlot folket for å bli vigslet til medlem av den globale intellektuelle eliten.

Hans tilbakekomst til folket tok «uventede former» [10]. Han gjorde mer enn å innta en refleksiv holdning. Han gjorde mer enn å fortelle om det som gjorde ham en del av folket. Han gjorde mer enn «å konvertere sitt stigma til et adelsmerke ved stolt å påberope seg sitt opphav […]» [11]. Han gjennomførte det som «et kultivert blikk» [12] er lite tilbøyelig til å se på som en motstand, men som, for Bourdieu, tydeligvis var en motstand og til og med en ofring, nemlig det han selv beskriver som:

[…] den farefulle overgangen fra en suveren disiplin (filosofien) til en stigmatisert disiplin som sosiologien, ved å importere til denne mindreverdige disiplinen både ambisjoner som assosieres med toppen av den opprinnelige disiplinen, og vitenskapelige dyder som gjorde det mulig å gjennomføre dem […] [13]. 

Vi tenderer mot å se Bourdieu som en betydelig aktør i et sosialt felt som vi kaller sosiologi. Men det kan argumenteres for at sosiologi, for Bourdieu, var en posisjon i et sosialt felt som man kan kalle filosofi. Det ser ut som at Bourdieu skiller mellom sosiologi og filosofi som to ulike sosiale felt, og at han plasserer seg selv i det første [14]. Likevel forblir han veldig opptatt av å definere sin faglige posisjon i forhold til det andre, som om sosiologi var en dominert og folkelig posisjon i det filosofiske feltet, det vil si en posisjon der filosofer, de vi kaller sosiologer, til forskjell fra Michel Foucault, som Bourdieu sammenligner seg med over flere sider i sitt Utkast til en selvanalyse [15], er beskjedne nok til «å betale prisen som […] tjenestegjøring innen den empiriske forskningen […] medføre[r]» [16]. 

Bourdieu kan sies å ha gjort beskjedenhet til en dyd der det folkelige og det vitenskapelige overlapper hverandre. Han valgte å innta det han så som en dominert posisjon – når han, ifølge ham [17], kunne ha hatt en dominerende posisjon – i et felt, som det, til syvende og sist, kan være vanskelig å kalle på en annen måte enn filosofi, fordi det er navnet Bourdieu gir til den dominerende posisjonen han setter opp mot den dominerte posisjonen han gjør krav på. Dette valget gjorde kanskje ikke ham til «en forsvarer av folkelig kultur». Men dette gjorde ham til en filosof som snakker «om “folket”» [18] og «for (i dobbelt forstand) “folket”» [19] i vitenskapens navn, og ved å aktualisere i hans skrivemåte det aristokratiske prinsippet som består i det å gjøre seg selv vanskelig å følge. På denne måten forteller Bourdieu også noe sosiologisk om hva en profetskikkelse er.

Etter min mening, er det Bourdieus sosialt determinerte eksistensielle vansker som er nøkkelen til å forstå Måter å bruke «folket» på. I denne teksten, skriver han: 

Hvilken stilling man inntar til «folket» eller det «populære», avhenger både i form og innhold av spesifikke interesser. Det gjelder først og fremst interesser knyttet til det å tilhøre et kulturelt produksjonsfelt, og deretter til hvilken posisjon man har i dette feltet [20].

Som jeg ser den, er Måter å bruke «folket» på en tekst der Bourdieu reflekterer over den stillingen han selv inntok til «folket» eller det «populære», i termer som er så generelle at man kan få inntrykk av at han ikke snakker om seg selv. Men tar man hensyn til det kulturelle produksjonsfeltet Bourdieu selv plasserer seg i, kan Måter å bruke «folket» på fortelle mye om hvordan Bourdieu både oppfattet og opplevde sin tvetydige posisjon i dette feltet.

Fotnoter:

[1] Bourdieu, Pierre 2020, 29. august. «Måter å bruke “folket” på». Sosiologen.no, https://sosiologen.no/essay/oversatt/mater-a-bruke-folket-pa/.

[2] Sitatet er fra: Bourdieu, Pierre 2007. Viten om viten og refleksivitet. Forelesninger holdt ved Collège de France 2000-2001. Oslo: Pax, s.172-173. Det å skrive en ingress over én av Bourdieus tekster høres ikke ut som en lett oppgave. Jeg vet ikke hvor godt jeg skulle klare det. Så det at jeg tar utgangspunkt i Sosiologens ingress for å tilby en annen mulig nøkkel til å forstå Bourdieus tekst Måter å bruke «folket» på bør ses på som et retorisk grep mer enn som en dom. Dessuten, vekket Sosiologens ingress min nysgjerrighet og sannsynligvis andres. Jeg skulle kanskje ikke ha lest teksten uten den. Så i den grad hensikten med en ingress er å fange en potensiell lesers oppmerksomhet, er det ikke en dårlig ingress. Det er lett å si at den åpenbart er feil, etter å ha sett at teksten kan leses på en mer konvensjonell måte. Jeg er én av de som tror at de er godt kjent med Bourdieus verk. Men jeg har ikke lest alt Bourdieu har skrevet, og jeg utelukker ikke at han fortsatt kan overraske meg.

[3] Sitatet er fra: Bourdieu 2007, op. cit., s.174.

[4] Sitatet er fra: Hammer, Svein 2020, 28. september. «Sosialdemokrati og nyliberalisme – to samfunnsformende prosjekter», Sosiologen.no, https://sosiologen.no/essay/essay/sosialdemokrati-og-nyliberalisme-to-samfunnsformende-prosjekter/.

[5]  Sitatet er fra: Ibid.

[6]  Sitatet er fra: Ibid.

[7]  Tjora, Aksel 2017. Kvalitative forskningsmetoder i praksis, 3. utgave., Oslo: Gyldendal.

[8] Sitatet er fra: Bourdieu 2007, op. cit., s.172 

[9] Bourdieu, Pierre 2008. Utkast til en selvanalyse, Oslo: Pax. 

[10] Sitatet er fra: Bourdieu 2020, op. cit.

[11] Sitatet er fra: Ibid.

[12] Sitatet er fra: Ibid.

[13] Sitatet er fra: Bourdieu 2007, op. cit., s.175.

[14] Som, for eksempel, i Bourdieu 2008, op. cit., s.90-91; eller Bourdieu 2007, op. cit., s.166.

[15] Bourdieu 2008, op. cit., s.87-91.

[16] Sitatet er fra: Bourdieu 2007, op. cit., s.166.

[17] Ibid.

[18] Bourdieu 2020, op. cit.

[19]  Ibid.

[20] Ibid.