I Wangbergs bok får leseren innsikt i en kompleks skolesituasjon, med (u)fritt skolevalg, sosial ulikhet og segregering i praksis.
I snart 20 år har Oslo-skolen hatt fritt skolevalg, i grunnskolen og videregående skole, med stykkprisfinansiering, og et skolesystem styrt etter markedsprinsipper. Imidlertid har det også vært, og er, store forskjeller mellom Oslo øst og vest når det gjelder befolkningssammensetning og boligstruktur (Wessel, 2017). Tidligere forskning har påpekt at nivået av segregering i grunnskolen i Oslo er høyt, og økende (Hansen, 2017). Fritt skolevalg, hvor skolens inntaksområde kun er veiledende, skulle ifølge pådriverne bidra til økt konkurranse og bedre kvalitet i skolen. Inntaksordningen kan imidlertid synes å ha forsterket foreldres aktive valg av skole for sine barn, samt bidratt til økt segregering mellom skolene.
I lys av den komplekse skolesituasjonen med et system som kombinerer fritt skolevalg, sosial ulikhet og segregering, fremmer Wangberg en kritikk av den høyredominerte politikken. Perspektivet tilhører ikke en argumenterende politiker eller veltalende byråd, men derimot en nysgjerrig og rådløs småbarnsmor. Med sitt historiske og journalistiske rammeverk presenterer Wangberg et politisk innspill i form av en bok. I løpet av boken får leseren svar på det innledende spørsmålet om hvor lille Astrid, barnet til Wangberg, skal begynne på skole. Leseren får være vitne til at forfatteren velger den tilsynelatende ”dårlige” nærskolen med ressurssvake elever. Imidlertid hevder hun at dagens organisering av Oslo-skolen fører til at solidaritet er vanskelig å utøve i praksis. Wangberg avrunder boken med forslag til løsninger på denne komplekse skolesituasjonen. Leseren kan sitte igjen med et alvorstynget syn på skolesituasjonen, med såkalte fasadeskoler i et konkurransepreget skolemarked med (u)fritt skolevalg, sosial ulikhet og segregering.
En ”dårlig” skole, ifølge hva og hvem?
Wangbergs bok er inndelt i tre hoveddeler. Fra første stund får leseren følge forfatterens personlige reise for å finne ut hva som kjennetegner en ”god” skole og en ”dårlig” skole. Er det riktig å rangere skoler basert på skoleprestasjoner som er under snittet, eller ved å granske andelen minoritetsspråklige elever? Forfatteren uttrykker ærlige og rasjonelle spørsmål, som samfunnsvitere, og ikke minst ambisiøse foreldre, trolig kan kjenne seg igjen i: «Utsetter vi Astrid for et eksperiment ved å la henne gå på en skole med så mange elever med innvandrerbakgrunn, og skoleresultater under snittet?»(s. 22). I den andre delen, som utgjør majoriteten av boken, undersøker Wangberg hvordan forskjellene mellom skolene i Oslo ble så store. Hvilke konsekvenser har skolevalgene for de ”privilegerte” foreldrene og elevene som kan velge, og ikke minst elevene som velges bort? (s. 25). Etter analysen av fritt skolevalg presenteres leseren for del tre, hvor forfatteren formulerer forslag til løsninger for en mer likeverdig og integrerende skole.
Idealer om valgfrihet, forbrukervalg og reklamekampanjer
Fritt skolevalg i Oslo, i både grunnskole og videregående skole, ble fremmet av Høyre på tidlig 2000-tallet. Kultur- og utdanningskomiteen i bystyret antydet at konkurranse fremmer kvalitet. Elevene skulle kunne velge skole fritt og ved hjelp av stykkprisfinansieringen skulle ekstra midler følge elevene, og dermed de skolene som ble valgt. Tilhengerne av fritt skolevalg advokerte for kvalitet, informerte forbrukervalg og valgfrihet.
”Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever som velges bort” av Ida Søraunet Wangberg (Red.). Oslo: Forlaget Manifest, antall sider: 204.
Ida Søraunet Wangberg (f. 1985) er historiker og journalist, og har valgt å bosette seg i Groruddalen i Oslo. Wangberg har bakgrunn som journalist i Klassekampen og NRK, og som utreder i Manifest tankesmie. Hun har også produsert sju pamfletter om aktuelle politiske saker (Adlibris 2020).
Fritt skolevalg skulle også kunne motvirke sosial ulikhet i skolen, mens kritikerne mente at dette fører til ”overdreven vekt på testing og måling” (Hansen, 2017, s. 257, 274). Ifølge Wangbergs analyse gagner ikke fritt skolevalg og skolekonkurransen alle barn, slik tiltenkt ved starten av århundreskiftet. Følgende av fritt skolevalg er imidlertid tilsynelatende homogene skoler og voksende sosial ulikhet på tvers av skoler og bydeler i Oslo, allerede på barneskolenivå.
Hovedvekten av boken bevilges til del to om fritt skolevalg – i teori og praksis. Boken bærer preg av at Wangberg har gjort en inngående journalistisk gjennomgang av rapporter, statistikk, faglitteratur og medie- og intervjuuttalelser fra diverse aktører. Utvalgte kilder og fotnoter gjør at undertegnede, som vordende sosiolog, gledelig sjekker hver eneste fotnote for å anskaffe et enda mer helhetlig bilde av denne komplekse situasjonen. I tillegg iscenesetter Wangberg et bredt persongalleri innenfor et tverrfaglig rammeverk. Både politikere, forskere, samfunnsvitere, rektorer, naboer, foreldre, elever og diverse andre roller dukker opp i løpet av boken. På en balansert måte synes forfatteren å gi hver og en av informantene en tydelig stemme. Videre undersøker forfatteren ulike samfunnsmessige mønstre og forsøker å avdekke dets årsaker og konsekvenser. Forfatteren trekker linjer mellom ulike felt og drar veksler på temaer innenfor sosiologi, samfunnsgeografi og økonomi. Både mekanismer i bolig- og skolemarkedet, skolepolitikk og utdanning, segregering, innvandring og integrering får en verdig plass i boken.
Ifølge Wangbergs analyse gagner ikke fritt skolevalg og skolekonkurransen alle barn, slik tiltenkt ved starten av århundreskiftet.
Helhetlig gir Wangberg leseren en forståelse av at fritt skolevalg er omfattende og inkluderer mer enn kun preferanser om skole. Boligmarkedets differensierte boligpriser og bedrestilte boligområder har vært, og er, en viktig faktor i dette konkurransepregede skolemarkedet. Boligprisene er høyere i Oslo vest enn i øst og slik har situasjonen vært lenge. Med et kritisk blikk drøfter Wangberg også hvorvidt offentliggjøring av resultater, fasadeskoler, og forsøk på å tiltrekke seg flere elever via reklamekampanjer, er hensiktsmessig. Wangberg skriver: «For det er jo ikke slik at reklame alltid fører til at vi tar de beste og mest informerte valgene.»(s. 134).Hun understreker at fritt skolevalg også fører til at skolene tvinges til å konkurrerer om de ”riktige” elevene, basert på skolefasade og renommé. Både individets valgfrihet og solidaritet legges under lupen i det foreldre aktivt må ta stilling til hvilken skole de skal velge for sine barn, samt hvorvidt de ønsker å delta i et ufrivillig sosialt eksperiment på vegne av sine barn.
Detaljert gjennomgang og ”stemmeskiftet”
Den ideologiske og moralske analysen av fritt skolevalg er svært fremtredende i boken. Imidlertid går dette muligens på bekostning av den litterære formidlingen. På et tidspunkt opplever undertegnede at teksten fremstår som noe detaljert og repeterende. Argumentasjonen kan leseren følge lekent og lett, til tider nettopp fordi Wangberg presenterer gjentagende setninger og argumentasjonsrekker. Fra å iherdig lese side opp og side ned, inkludert å sjekke alle fotnoter, oppfatter jeg som leser at bokens andre del fremstår noe langtekkelig. Som leser geleides man inn i en et til dels kronglete politisk og historisk landskap. På den annen side er det merkbart at forfatteren både er journalist og historiker, ved måten hun fremmer oppriktige svar og skildringer hos sine informanter, som nok befrir leseren fra endeløse rapporter og statistiske resultater.
Bokens oppbygning og struktur tillater at leseren kan følge Wangbergs reise inn i feltet på en tilgjengelig måte. Forfatterstemmen i boken forvandles fra å innledningsvis tilhøre en nysgjerrig og rådløs småbarnsmor, til å eies av en argumenterende og engasjert forkjemper for en mer likeverdig og integrerende skole. Denne overgangen og ”stemmeskiftet” synes å fremstå symptomatisk for prosessen som forfatteren selv har måtte gjennomgå ved å forfatte boken – en systematisk jakt på informasjon og kunnskap.
Forfatterstemmen i boken forvandles fra å innledningsvis tilhøre en nysgjerrig og rådløs småbarnsmor, til å eies av en argumenterende og engasjert forkjemper for en mer likeverdig og integrerende skole.
Fra klimaks til antiklimaks
Mot slutten av boken er argumentasjonen til Wangberg mer normativ og pragmatisk enn innledningsvis og leseren presenteres for løsninger og svar. I boken skildres flukten fra utvalgte barneskoler i Oslo og utilsiktet segregering, samt hvordan den norske skolesituasjonen hverken er så ”ille” som i USA eller Sverige. Forfatteren hevder likevel at det må igangsettes politiske tiltak for å løse problemene i Oslo-skolen og at «[…] det er kun på denne måten vi kan gi barn som ikke selv har foreldre som er født i Norge, de beste forutsetningene for å lære seg norsk og integreres i det norske samfunnet» (s. 158).
Ifølge Wangberg er det problematisk med de økende forskjellene mellom skolene i Oslo og dette kommer blant annet til uttrykk via hennes politiske utsagn og forslag til løsninger. Dagens skolesituasjon resulterer i at handlekraftige foreldre må arbeide for å skape og opprettholde et samhold ved tilsynelatende ressurssvake skoler, nettopp for å forhindre ”elevflukt” fra disse skolene. I lys av dette understreker Wangberg at en mer rettferdig finansieringsmodell og inkluderende boligpolitikk inngår i løsningsforslagene. Midler må bevilges til skolene med ekstra utfordringer og ikke kun bindes til stykkprisfinansiering som skal følge hver elev. Wangberg hevder også at Oslo må planlegges slik at forskjellene mellom øst og vest i større grad bekjempes, fremfor å forsterkes, eksempelvis via mer sosialt sammensatte boligområder. Første skritt i retning av en mer likeverdig og integrerende skole er ifølge forfatteren «[…] å anerkjenne at dette er et felt som kan styres gjennom politiske løsninger framfor å overlate utviklingen til markedsmekanismer og individuelle valg» (s. 190).
Dagens skolesituasjon resulterer i at handlekraftige foreldre må arbeide for å skape og opprettholde et samhold ved tilsynelatende ressurssvake skoler, nettopp for å forhindre ”elevflukt” fra disse skolene.
Wangberg formidler tydelig at hennes alternativ om å velge bort nærskolen, til fordel for en tilsynelatende «bedre» skole, er med på å «forsterke forskjellene [hun] er så sterkt imot» (s. 161). Hun velger dermed å la lille Astrid begynne på nærskolen Rødtvet, som tilsynelatende er en ”dårligere” barneskole enn alternativet, Tonsenhagen skole. Wangberg tviler ikke på skolevalget og underbygger dette ved å vise til at klasse- og skolemiljøet er bra, selv med en stor andel minoritetsspråklig elever og varierende skoleprestasjoner. Hva medfører dette skolevalget, og hva med resten av elevmassen? Selv om en ressurssterk Wangberg har tatt et skolevalg for sin datter, er og forblir dette kun et enkelttilfelle. Imidlertid tjener denne situasjon som et godt eksempel på valgene mange foreldre i Oslo står ovenfor i dag. Strategiske handlinger fra aktører (foreldrepar) og/eller fravær av valgmuligheter hos andre aktører, kan utgjøre mekanismer som medvirker til reproduksjon av sosial ulikhet, samt sosial og etnisk segregering i skole- og nabolag. Fritt skolevalg og dets konsekvenser kan dermed være omfattende for enkeltindividet og samfunnet som helhet.
En særdeles aktuell analyse
Boken formidler et høyst aktuelt og komplekst tema, som basert på sitt nedslagsfelt vil kunne fortsette å engasjere både politikere, samfunnsvitere, lærere, foreldre og elever de kommende årene. Wangbergs kritikk av den høyredominerte politikken kan føre til at leseren sitter igjen med et kritisk syn på det usolidariske skolesystemet som synes å favorisere ”valgfriheten” til ressurssterke og engasjerte foreldre og deres barn. Et skolesystem som også forsterker de økende forskjellene mellom skolene i Oslo. Enhver leser av boken kan selv velge hvorvidt man er enig eller uenig i Wangbergs politiske innspill. Imidlertid anser undertegnende boken som en viktig bidragsyter i debatten rundt reproduksjon av sosial ulikhet i utdanningssystemet og segregering i skole- og nabolag, grunnet bokens detaljrike analyse og pragmatiske forslag til løsninger.
Litteraturliste
Adlibris. (2020, 14. september). Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever
som velges bort. Hentet fra https://www.adlibris.com/no/bok/skolevalget-9788283420982
Forlaget Manifest. (2020). Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever som
velges bort [Bilde]. Hentet frahttps://manifest.no/wangberg-skolevalget
Hansen, M. N. (2017). “Kapittel 11: Segregering og ulikhet i Oslo-skolen”. I J.
Ljunggren, Oslo: Ulikhetenes by (s. 257-275). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Wangberg, I. S. (2020). Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever som
velges bort. Oslo: Forlaget Manifest.
Wessel, T. (2017). ”Kapittel 4: Det todelte Oslo – etniske minoriteter i øst og vest”. I J. Ljunggren, Oslo : ulikhetenes by (s. 79-98). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
