Sosialdemokrati og nyliberalisme – to samfunnsformende prosjekter

Her utforsker jeg framveksten av og innretningen på det jeg omtaler som styringsteknologier med formende effekter på både samfunn og mennesker. Med litt store ord spør jeg om den norske samfunnsformasjonen var borgerlig-liberal fram til 1930-tallet, sosialdemokratisk de påfølgende tiårene, for så å gjennomgå en nyliberal transformasjon fra 1980-tallet og framover? 

I den grad slike begrep er treffende: Hva ledet til overgangen mellom formasjonene? Kan vi si at sporene inn i den sosialdemokratiske og deretter nyliberale orden gikk via varierte styringsteknikker, innrettet mot å forme både staten, politikken, økonomien, samfunnslivet og menneskene langs distinkte spor? Hvilke effekter fikk i så fall dette for samfunnsutviklingen, for innretningen av framvoksende velferds- og praksisfelt, for hva det ville si å være handlende subjekter i et norsk samfunn?

Bokas grunnleggende tese er at formingsprosjektene i hver sin fase klarte å sette preg på alle nivå og sektorer av samfunnet. Det er derfor nærliggende å bruke begrepene den sosialdemokratiske orden og deretter den nyliberale orden til å beskrive de formasjonene som oppsto. Samtidig legger jeg til grunn at det handler om lange linjer fra 1800-tallet og framover, med den effekt at hver orden bærer med seg viktige aspekter fra den ordenen som forlates.

Merk stikkordet «det norske» her. Valget om å bli sosiolog (i 1992, året før jeg startet på hovedfag), var samtidig et valg om å la det norske samfunnet, politikken og kulturen bli min case. Denne linjen har jeg siden holdt fast ved: Min introduksjonsbok til Michel Foucault er forankret i et norsk velferds- og profesjonsfelt (barnehagen). Mine to bøker om grønn politikk og grønn samfunnsutvikling har en norsk innramming. Doktoravhandlingen handlet om det sosialdemokratiske Norge. I et senere post doc-prosjekt forsket jeg på nyliberale styringsteknikker i norsk offentlig sektor. Både før og etter dette samlet jeg også varierte erfaringer i det norske praksisfeltet: Seks år i Hemnes kommunestyre, fire år som vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune, tre-fire år som FoU-ansvarlig i Husbanken, og tre år som førsteamanuensis ved barnehagelærerutdanningen. Pluss grønn politiker, som ledet videre til de nevnte grønne bøkene. 

Disse ulike sekvensene må nevnes, fordi de alle er virksomme i min nye bok. Jeg har samlet elementer fra både doktorgrad, senere forskning, yrkesliv og politisk erfaring. Ut av dette har jeg skrevet det jeg vil anta vil forbli et hovedverk i mitt forfatterskap.

Diskursive strømninger og formasjoner

Når boka forankres i to store begreper som «sosialdemokrati» og «nyliberalisme», er det med faglig forbehold. Det er lett å omgjøre slike begrep til en endimensjonal, kontinuerlig, total makt. Realiteten er vel snarere at samfunnsutviklingen over tid preges av at varierte, tidvis omskiftelige strømninger brynes mot hverandre, med den effekt at selv det mest dominerende byggverk aldri står på helt fast grunn. Før eller senere løser den etablerte orden seg opp, og bevegelser i nye retninger vinner fram.

Slike tanker om veksling mellom ordningsprosesser, motstrømninger og transformasjoner ligger til grunn for bokas forsøk på å strekke seg over et tidsspenn på mer enn 200 år. Likevel er det ingen historievitenskaplig avhandling jeg har skrevet. Snarere kan vi se det som en gjenfortelling fra et bestemt utkikkspunkt – med sikte på å bidra til forståelsen av hendelser og koblinger av relevans i dagens norske samfunn. En historie om nåtiden kan vi omtale dette som, med referanse til filosofen, idéhistorikeren og samfunnsforskeren Michel Foucault.

Jeg har definert meg som diskursanalytiker siden sommeren 1995 (den gang perspektivet enda var nytt, ukjent og kontroversielt). Denne posisjoneringen er viktig, for det betyr at jeg ikke betrakter sosialdemokratiet og nyliberalismen som ideologier, som to idépakker som beskriver hvordan verden er og bør bli. Minuset med ideologianalysen er at den søker etter noe enhetlig og konsistent. Jeg vil heller belyse omskiftelige strømninger – der varierte ideer, begreper og talemåter midlertidig samspiller med hverandre, preget av sin tid og sin materielle kontekst. Dette er diskursperspektivets fordel. Det blir enklere å forstå den dynamiske, sammensatte virkeligheten som sosialdemokratiet og nyliberalismen både inngår i og bidrar til å forme. 

Governmentality-analyse

I tillegg til diskursbegrepet henter jeg inn et annet begrep fra Michel Foucault: governmentalité, eller på engelsk governmentality. Dette er egentlig et ordspill, som på både fransk og engelsk vever to ord inn i hverandre, på et vis som ikke kan oversettes til norsk på noen god måte. Tilbake i 2008, i artikkelen «Statistikk, styring, subjektivitet» (Tidsskrift for samfunnsforskning), operasjonaliserte jeg begrepet langs to dimensjoner:

1. Den første dimensjonen favner det pågående samspillet mellom konkrete styringsteknikker (f.eks planinstrumenter, anbudsordninger, resultatmålinger) og mer abstrakte refleksjoner og vitensdannelser rundt samfunnsformingen. Samspillet mellom disse to elementene kan forstås som en videreføring av Foucaults makt/viten- eller viten/makt-analyse, der grunnpoenget er at vi må forstå disse som gjensidig konstituerende.

2. Den andre dimensjonen strekker seg mellom myndighetenes styringsambisjoner, og ulike aktørers styring av seg selv. Det moderne samfunnet formes ifølge Foucault via varierte «møtepunkt» mellom ovenfra og nedenfra, evt. mellom vertikale og horisontale prosesser.

Dersom vi krysser disse to dimensjonene, ser vi konturene av et flerfoldig rom der faktorene hele tiden spilles ut mot og preger hverandre. Den vedvarende bevegelsen vil her framtre som et premiss, hvorpå det analytiske spørsmålet blir hvordan mer faste konfigurasjoner oppstår, samt hvordan disse midlertidig leder samfunnet i distinkt retning. 

I Foucaults forelesninger om styringskunstens framvekst og funksjonsmåte trekkes linjene helt tilbake til gamle østlige tanker om hyrdens makt. Derfra følges spor framover, via Jesus og den katolske kirkens intrikate apparat for ledelse av mennesker, fram til den moderne styringskunsten. Denne preges først av en rasjonalistisk, totaliserende fase, for deretter å bevege seg i mer liberal retning. På dette viset får vi innblikk i hvordan varierende styringsteknikker har blitt koblet på distinkte måter, på et vis som gjør at vi på gitte tidspunkt står overfor helhetlige «styringsteknologier» med samfunnsformende kraft.

I boka bruker jeg denne tolkningsnøkkelen til å belyse hvordan det norske samfunnet føres inn i en sosialdemokratisk orden, for deretter å endres i retning av en nyliberal orden. Slik skaper jeg en stor fortelling. Tesen om den moderne styringskunstens framvekst og spredning utgjør fortellingens rammeverk, hvorpå det utledes hvordan denne har blitt operasjonalisert, utøvd og tidvis gitt særpreg i norsk kontekst.

Sosialdemokratisk samfunnsforming

Jeg håper alle fortsatt henger med. I boka er presentasjonen av styringskunstens historie fordelt på to kapitler, som innledning til bolkene om henholdsvis det sosialdemokratiske og det nyliberale Norge. Ambisjonen har vært å gi en rettferdig framstilling av dem begge – belyse hvordan de oppsto, og få fram hvordan de på hver sin måte preges av sterke ambisjoner om å forme samfunnet og menneskene.

I den første bolken viser jeg hvordan det gjennom 1800-tallet etableres linjer som den framvoksende arbeiderbevegelsen bryner seg mot. I en fase med sterk vilje til å tenke utenfor den nasjonale boksen. Etter hvert mer orientert mot det nasjonale som ressurs, kombinert med pragmatisk bruk av den framvoksende samfunnsvitenskapen. I veven mellom nasjonale, sosiale og vitenskapelige impulser, etableres en egenartet diskurs – som med kraft transformerer norsk virkelighet, med spor gjennom helsefeltet, skolefeltet, boligfeltet og så videre.

Den sosialdemokratiske orden ble innrettet mot å favne og ivareta alle og enhver, fra vugge til grav. Det lå et «paternalistisk» anslag der, en flerfoldig vilje til å gripe inn og forme samfunnslivet – fra nasjonale velferdssystemer til hvordan folk brukte kjøkkenet sitt. Min ambisjon er å gi et fortolket bilde av hvordan denne sosialdemokratiske styringsteknologien virket, samt hva slags effekter den ledet i retning av.

Nyliberal samfunnsforming

Til forskjell fra den sosialdemokratiske diskursen, som ble båret fram av Arbeiderpartiet og konstituert gjennom prosesser i Norge, etablerte den nyliberale diskursen seg i omverdenen – for så å flyte inn i det sosialdemokratiske Norge fra 1970-tallet og framover. De justeringen som ble iverksatt ble ikke betraktet som nyliberale av de fagfolkene og politikerne som bar dem fram, snarere som en teknisk tilpasning til en ny tid. 

Den nyliberale transformasjonen, dens styringsteknikker og effekter, belyses og framstilles derfor på annet vis enn i bokens første hoveddel. For å forstå de nyliberale tankenes særpreg, bør vi ta en tur tilbake til den tidlige liberalismen, som etablerte seg gjennom en kritikk av troen på at total oversikt, kontroll og rasjonell planlegging av samfunnslivet var mulig. En burde holde fingrene av fatet, og la samfunnets og økonomiens dynamikk få utfolde seg i henhold til dens natur. 

Den nyliberale diskursen (som tok form i mellomkrigstiden) avviste dette som naivt. Isteden vektla en at den økonomiske dynamikken ikke oppstår av seg selv. Den må aktiv skapes gjennom juridisk regulering, og understøttes av styringsgrep som utøves indirekte, på avstand og via-via. En overraskende sterk styringsvilje med andre ord. Dette må ikke overtolkes, nyliberalismen rommet fortsatt en markant selvbegrensning. En søkte etter å identifisere mekanismer i det økonomiske spillet, som ved å få fungere i henhold til deres egenlogikk kunne gi nyttig, korrigerende informasjon til samfunnsutviklingen. Spesielt viktig her er prismekanismen, der det ble lagt til grunn at denne ikke kunne fungere uten reell konkurranse. Fra dette utgangspunktet ble det utviklet en styringsteknologi som søkte å føye mest mulig av samfunnslivet inn i konkurransemekanismens logikk.

Tenk her på anbudsordninger, eller på resultatmålinger med premiering av gode resultater. Der sosialdemokratiet bar fram en ambisjon om å etablere en nasjonal-sosial enhet som favnet mennesket i alle dets fasetter, nøyer de nyliberale styringsteknikkene seg med å berøre mennesket som økonomisk aktør. Hvilke resultater vi oppnår, mest av alt de resultatene som kan telles, sammenlignes, rangeres og premieres, er det eneste som betyr noe her. Siktemålet blir å skape en konkurranseorden, innrettet mot å stimulere våre nyttemaksimerende vurderinger og valg. Steg for steg spres konkurransemekanismen inn i alle kriker og kroker av samfunnslivet, med den effekt at stadig flere situasjoner (enten vi befinner oss i bolig-, miljø-, skole-, barnehage- eller helsefeltet) vil favnes inn av en resultatorientert logikk.

Slik utvikles det vi kan omtale som en stat/marked-vev, der statsmakten former rommet markedsmekanismene fungerer innenfor – samtidig som disse mekanismene representerer en kontinuerlig impuls til endring av statsmaktens funksjonsmåte. Det er en kompleks, mangefasettert samfunnsforming vi står overfor her.

Grønn transformasjon?

Det å omgjøre ei lang og nyansert bok til et kompakt konsentrat, er aldri noen enkel øvelse. Jeg har forsøkt å gi en smakebit av hva det innebærer å betrakte sosialdemokratiet og nyliberalismen som to ulike styringsteknologier, med kraft til å forme samfunnslivet i sitt bilde. Denne framstillingen kan nyanseres. Det finnes selvsagt også andre strømninger – venstreradikale, liberalkonservative, nasjonalt konservative, sosialliberale, laissez faire-liberalister og så videre. Formingen av den norske virkeligheten har blitt preget av en rekke ulike impulser. Likevel mener jeg det er god grunn til å si at de to prosjektene for samfunnsforming jeg har belyst, trer fram som de mest kraftfulle.

Det er ikke gitt at det vil fortsette slik, ikke minst fordi miljøutfordringene i stadig større grad berører oss. Alt på 1970-tallet forløste dette en strømning med økologisk, grønt anslag, i Norge båret fram av markante aktører som Arne Næss og Erik Dammann. Med årene møter vi denne grønne impulsen i ulike varianter, fra det radikale til det moderate – men; ligger det ikke et potensiale her for å utvikle et samfunnsformende prosjekt som bryter med både sosialdemokratiet og nyliberalismen? Jeg åpner for en slik refleksjon i bokas avsluttende essay: Kan vi skape en grønn transformasjon via de etablerte styringsteknologiene, eller er tiden inne for å tenke nytt og annerledes?