Regjeringen har lagt fram sin krisepakke for studenter. Den består i tilbud om ekstra studielån. Ikke stipend – men lån. I en tid der vi hører om massearbeidsløshet, nært forestående konkurser og nedgang for oljefondet, skal dagens studenter altså gå ut i arbeidslivet med ekstra store regninger til Lånekassa.
Som studenter setter vi stor pris på den store innsatsen våre undervisere, og andre som jobber for å omlegge studiene, nå legger ned.
Den akademiske dugnaden for sosial distansering og opprettholdelse av viktige samfunnsfunksjoner er imponerende. Det er derfor ekstra skuffende at regjeringen ikke følger opp med gode tiltak som understøtter dette.
Nora Warholm Essahli, Studentrepresentant i instituttstyret ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO (Foto: Tormod Ytrehus).
Jeg har den siste tiden snakket med medstudenter som er permittert fra jobbene sine, og som er bekymra for om de har råd til å fortsette å studere til høsten.
Med forelesninger om sosial ulikhet og utdanning friskt i minne, vandrer tankene også fort over til de sosiale aspektene ved låneordningen. Det er nærliggende å tenke seg at dette tiltaket, eller kanskje snarere mangel på tiltak, vil ramme ulikt. Noen av oss har foreldre som kan betale oss ut av den økonomiske knipa, andre har ikke det.
Jeg håper at alle dere som er i lederposisjoner i våre utdanningsinstitusjoner nå legger press på regjeringen for å komme med mer omfattende tiltak som ikke innebærer lån. Dette er viktig både på kort sikt for å legge til rette for at så mange som mulig får fullført studiene, og for at de langsiktige konsekvensene ikke skal bli omfattende og ramme ulikt.
Vi trenger støtte til Norsk Studentorganisasjons krav om at de økonomiske tiltakene skal bestå i stipend, og ikke lån.
Jeg har den siste tiden snakket med medstudenter som er permittert fra jobbene sine, og som er bekymra for om de har råd til å fortsette å studere til høsten.
