(Foto: Unsplash/Nacho Domínguez Argenta)
Du har trukket frem Steven Shapins artikkel «A Taste of Science» som handler om historiske endringer i hvordan det er vanlig å beskrive og kommunisere egenskapene til vin.
Hva av interesse for sosiologer ligger i Shapins diskusjoner om vinverdenen?
– I denne artikkelen gjør Shapin det han gjør mange andre steder også, nemlig å stille store, teoretisk spreke og samfunnsrelevante spørsmål gjennom en grundig og empirisk-historisk undersøkelse av et nokså avgrenset fenomen. Det er derfor det er gøy å lese Shapin – han er alltid inspirerende grundig og alltid i en samtidig berøring med store og små spørsmål. I denne artikkelen belyser Shapin et lite spørsmål, nemlig hvordan det hadde seg at vinkjennere i store deler av verden på 1960-tallet begynte å utvikle et stadig mer raffinert og – i manges øyne – fjollete språk for å snakke om hva vin dufter og smaker. Og det er nok av vindrikkende sosiologer til at det lille spørsmålet kan fenge.
Ny serie: «Nytt fra feltet»:
Forskningsfronten er så mangfoldig at det for den gjengse sosiolog er vanskelig å holde tritt. Sosiologisk teori og forskning utvikles, skrives og publiseres å løpende bånd, i både brede og smale kanaler. Hva skjer egentlig i sosiologiens grener? I denne serien ber vi forskere trekke frem et nyere viktig, interessant eller nyskapende bidrag på et av deres fagfelt.
Men det store og sosialteoretisk spreke spørsmålet han stiller dreier seg om de sosiale og materielle mulighetsbetingelsene for objektive smaksdommer. Går det an å snakke om objektive beskrivelser av smak? Det er dette spørsmålet som driver artikkelen, og som gjør den langt større enn seg selv. Den sosialteoretiske klangbunnen gjør at man kan lese en drivende god artikkel om vin, og samtidig bli klokere på en rekke andre ting, som skjønnsutøvelse i profesjonene, domsavsigelse i rettsvesenet, eller tolkning av empiriske data i naturvitenskapelig forskning.
Hva er koblingen mellom vinspråket og skjønnsutøvelse i profesjonene?
– Nå er det ikke i utgangspunktet veldig klare koblinger mellom vinspråket og skjønnsutøvelse i profesjonene. Artikkelen forteller historien om hvordan et vinspråk som vi i dag anser som fjollete og subjektivt springer ut av forsøket på å erstatte et eldre vinspråk – som man da anså som fjollete og subjektivt – med et objektivt og beskrivende språk som skulle være rettet kun mot de sanseerfaringene som forårsakes direkte av vinens påviselige kjemiske bestanddeler.
Shapin viser hvordan ønologen Amerine og hans senere kollegaer jobbet med å utvikle dette nye objektive vinspråket, og diskuterer i den sammenheng ulike forståelser av skillet mellom objektivitet og subjektivitet; og han viser hvordan ønologenes objektiveringsprosjekt blir viklet inn i lokale og globale markedskrefter i vin- og matindustrien og i forskningsprogrammer i organisk kjemi, og hvordan prosjektet på den måten, gjennom en serie med utilsiktede konsekvenser, transformeres til det vinspråket vi kjenner i dag.
Leser man litt «mellom linjene», er de mulige koblingene til profesjoner og ekspertgrupperinger likevel der. Shapin viser for eksempel at en viktig motivasjon bak ønologenes objektiveringsprosjekt var å legitimere seg som eksperter innen sitt fagfelt. En hovedmotivasjon for Amerine, som satte i gang prosjektet, var å skape et objektivt fundament for vinsmaking for på den måten å befeste autoriteten til ønologene som vineksperter – og med det samme å skille dem fra andre «såkalte vineksperter». Dette er også et grunntrekk ved de ulike profesjonenes tilblivelse og historiske utvikling: de jobber for å vinne eierskap til bestemte virksomhetsområder, basert på et argument om ekspertise. (Tenk for eksempel på hvordan medisinerne lyktes med å skille seg fra «kvakksalverne» – en seier som ikke er garantert å vare, jamfør frammarsjen til «komplementær og alternativ medisin»).
Amerine var selv en velrennomert smaksdommer, og ville bort fra den gjengse oppfatningen om at smaken er som baken og at vinsmaking er synsing. Med andre ord ville han vise at vineksperter er eksperter fordi – og såfremt – de gjenkjenner ting i smaken som rent faktisk er tilstede som kjemiske komponenter i væsken. (Amarine hadde selvsagt andre ambisjoner i tillegg. Han mente for eksempel at kunnskap om vinens kjemiske bestanddeler ville styrke smaksopplevelsen og gleden ved å drikke vin, og også at et mer objektivt og vitenskapelig fundert vinspråk kunne bidra til å sikre kvaliteten i en ellers gryende men lite regulert vinmakerindustri i USA).
(Foto: OsloMet)
Erik Børve Rasmussen er faggruppeleder og postdoktor ved Institutt for sosialfag, OsloMet. Der er han del av forskergruppa WATT og arbeidspakkeleder i NFR-prosjektet VIRTUAL PRESENCE. Han forsker på utvikling, implementering og bruk av teknologi utviklet for å redusere ensomhet og sosial isolasjon. Hans doktorgrad utforsket forholdet mellom kunnskap og tvetydighet i forbindelse med såkalt «medisinsk uforklarte plager og sykdommer». Han er også styremedlem i Arbeidsutvalget i NSF.
En annen kobling, og kanskje den jeg først og fremst siktet til, er den at Shapin viser hvordan det nye vinspråket bredde om seg, ved hjelp av skolering, standardiserte smaksreferanser og standardiserte språklige hjelpemidler i form av klassifiseringsskjema, som forteller folk hva slags ord de skal sette på ulike og rimelig avgrensede sanseopplevelser – uavhengig av hva smakeren synes om smaken. Hvordan man utvikler felles måter å klassifisere ting på er et sentralt spørsmål i forbindelse med skjønnsutøvelse i profesjonene.
Tenk for eksempel på hvordan leger og psykologer læres opp i standardiserte måter å klassifisere lidelser på, ved bruk av omstendelig sosialisering i utdanningen og en rekke standardiserte verktøy (diagnosemanualer, klassifiseringsskjema, prosedyrebeskrivelser) som forteller hva man skal kalle slik og sånn, under hvilke forutsetninger. Og som alle som har forsket på profesjoner eller andre ekspertgrupper vet, så er disse prosessene langt ifra enkle, og langt ifra uproblematiske. Men de er utrolig viktige for å forstå bæret av hva det vil si å være en profesjon, eller en ekspert, i dag. For sosiologer er det utrolig mye å lære – om moderniteten, om samtiden, og om helt små ting som vinbedømming eller medisinsk diagnostikk – av å studere forsøk på å utvikle objektivitet.
Når du nevnte medisinsk diagnostikk fikk jeg en assosiasjon til når sykdomsavklaring skjer gjennom å kartlegge om pasientens smerter er «brennende», «trykkende» eller «stikkende» og så videre. Nå er vel at en smerte er «brennende» noe som i alle fall jeg har en intuitiv forestilling om at er lettere å definere enn de presise smakene og odørene i en vin, men slike bestemmelser av smerte er vel ikke akkurat en eksakt vitenskap.
– Det er nok lett å tenke at symptomer er greiere å klassifisere enn smak og odør. Men forskningen på hvordan leger fortolker de symptomene du sikter til, som ofte omtales som «diffuse», viser at det slett ikke trenger være enklere med sykdom enn med vin. Symptomer, på linje med alle andre fenomen, er fortolkningsmessig fleksible, og hvorvidt noe er enkelt eller vanskelig å definere avhenger av en rekke sosiale og materielle forhold. Det er med andre ord et empirisk spørsmål.
Dessuten tror jeg det er mer å tape enn å vinne på å la «eksakt viten» være hovedskillelinjen mellom for eksempel ønologi og medisin. Min erfaring, som både er en leser-erfaring og en forskererfaring, er at «det eksakte» fort blir noe mer omtrentlig når man kommer tett nok på. Eller, kanskje ikke omtrentlig, men flyktig, tvetydig, diffust. Man får øye på hvordan det eksakte ofte er noe man oppnår heller enn besitter.
Også her er Shapin nyttig å lese: Vinstudien inngår i et forsøk på å gjøre det han kaller «the sciences of subjectivity» til et empirisk felt; å undersøke de grenene av industri- og næringsdrevet forskning som forsøker å gjøre folks subjektive opplevelser av ting i verden til nettopp en eksakt vitenskap. Tenk på all den forskningsbaserte kunnskapen som finnes om hvordan folk reagerer på bestemte musikalske arrangement, på hylleplasseringen av varer, på hvordan de opplever syntetisk søtsmak, osv. Objektiveringen av det subjektive er både forskningsfront og milliardindustri.
Artikkelen forteller historien om hvordan et vinspråk som vi i dag anser som fjollete og subjektivt springer ut av forsøket på å erstatte et eldre vinspråk – som man da anså som fjollete og subjektivt – med et objektivt og beskrivende språk som skulle være rettet kun mot de sanseerfaringene som forårsakes direkte av vinens påviselige kjemiske bestanddeler.
Shapin nevner blant annet hvordan man med ny teknologi har forsøkt å analysere de kjemiske stoffene som gir ulike typer lukt og smak. Utfordres klassifiseringsmåter – og dermed også formene for skjønnsutøvelse blant eksperter – av teknologiske fremskritt?
– Det finnes en voksende litteratur som handler om hvordan profesjonenes skjønnsrom er truet, blant annet av digitalisering og maskinlæring. Men det er slett ikke sikkert at ny teknologi primært utfordrer ekspertenes klassifikasjonsmåter. Den kan også understøtte dem. Og i mange tilfeller vil den også være drevet av dem. Tenk for eksempel på lingvister som har jobb som «robot-trener» og lærer algoritmer å emulere god språkbruk; algoritmen finner mønstre, det klarer den fint, men den er avhengig av den trente (sosialiserte) lingvisten for å avgjøre hvilke mønstre som er «god språkbruk» og hvilke som er «dårlig språkbruk». Moralen er igjen at det er et empirisk spørsmål. Vi har mest å tjene på gjøre som Shapin, og gå grundig og undersøkende til verks.
Er det noen annet Shapin har skrevet du kan anbefale for de som får blod på tann av å lese «A Taste of Science»?
– Absolutt! Shapin har skrevet mye forskjellig, men jeg har selv hatt desidert størst glede av bøkene «Leviathan and the Air Pump» (skrevet med Simon Schaffer) og «A Social History of Truth». Begge er drivende god lesning, basert på detaljert empirisk forskning, og med store teoretiske ambisjoner. De omhandler fremveksten av empiriske naturvitenskaper på 1600-tallet, men som samtidig reiser store sosialteoretiske spørsmål, som for eksempel hvordan man skaper autoritative skiller mellom observatør og observasjon, eller hvordan tillit og gyldighet henger sammen med makt og tradisjon. For dem som er glad i klassikere nevner jeg avslutningvis at disse to bøkene av Shapin står som en videreutvikling av det prosjektet Robert K. Merton startet med doktorgradsavhandlingen sin «Science, Technology & Society in 17th Century England», publisert i 1938 (og på ny i 1970 og 2001) – en ekstremt viktig bok i vitenskapssosiologiens historie. God lesning!
A taste of science: Making the subjective objective in the California wine world
Steven Shapin, Department of the History of Science, Harvard University, Cambridge, MA, USA
https://doi.org/10.1177/0306312716651346
