Simmels eventyrlige arv

Da jeg som ung sosialantropolog fikk min første jobb, nærmere bestemt som forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), ble jeg raskt innkalt til møte med daværende styreformann, Erik Rinde. Han var det jeg oppfattet som en vennlig, korrekt og litt streng mann. Denne tweed-kledde juristen og næringslivslederen, som i sin ungdom hadde studert sosiologi ved London School of Economics og som i år ville fylt 100 år, foreslo jevnlige samtaler om antropologi. Å avslå var umulig.

Etter hvert skjønte jeg at jeg slett ikke var den eneste Rinde diskuterte fag med. Mine to gode kolleger, sosiologene Trygve Gulbrandsen og Geir Høgsnes, hadde tilsvarende opplegg. Rinde skaffet artikler og bøker og satte – på skolemesteraktig vis –  kryss ved de avtalte tekstene til hvert møte. Nåde den som ikke stilte opp til tiden, advarte mine kolleger. Og nåde den som ikke hadde lest – det ville Rinde oppfatte som respektløst.

Mitt første møte med Simmel

Poenget med denne innledningen, er at Rinde var den som introduserte meg for den tyske sosiologen Georg Simmel (1858–1918), en forsker som har fått fornyet interesse på grunn av et nylig utkommet storverk på dansk, Simmel – sociologiens eventyrer (Christensen, Hansen, Langkjær, Laugesen og Wiewiura, 2019). Nærmere bestemt leste Rinde og jeg Pengenes filosofi, som utkom i 1900. I denne skrev Simmel ikke bare om forutsetningene for at penger kan gi mening, men også om pengenes effekt på individer, kultur og samfunnsliv.

Rinde hadde spesielt stor glede av dette verket. Og vi samfunnsforskere skal glede oss over Rindes store interesse for – ja nettopp – penger. Han hadde en egen evne til å få dem til å yngle, og han lot dem drysse over norsk samfunnsforskning. Erik Rinde og hans far Sigurd bidro nemlig med det finansielle grunnlaget for opprettelsen av ISF i 1950, det som skulle bli min første arbeidsplass.

Selv om Rinde virket som en litt gammelmodig og formell industrileder, skapte han gjennom sine milde gaver det Simmel ville kalt et «eventyr», en hendelse som på drømmeaktig vis faller utenfor livets sammenheng, men som samtidig er tett forbundet med dets kjerne (Simmel [1911] sitert i Christensen et al. 2019b: 155). Nærmere bestemt manet Rinde til en forskningsvirksomhet som i dag preger de fleste deler av vårt gjennomsosiologiserte samfunn.

Lekker dansk bok om Simmels arv

I mitt hode er det som om Simmel, ved sin død i 1918, ga en stafettpinne videre til Rinde, som ble født noen måneder senere. Rindes pengegaver til norsk samfunnsforskning fra 1950-tallet og utover kan likevel, i likhet med Simmels intellektuelle arv, lett glemmes. Simmel hadde selv hadde noen tanker om arven sin:

«Hvad jeg efterlader mig, er som rede penge, der fordeles mellom mange arvinger, og hver enkelt bruger sin del til at erhverve sig noget, der svarer til hans natur; hvor det oprindeligt stammer fra, er ikke til at se.» (Simmel sitert i Christensen et al. 2019: 7).

En arvs opprinnelse kan altså være vrien å spore. I forbindelse med hundreårsmarkeringen av Simmels død har imidlertid en bredt sammensatt gruppe danske forskere nettopp forsøkt å synliggjøre – og diskutere – Simmels arv. Som den ovenfor nevnte tittelen indikerer, kaller de Simmel for en «sosiologiens eventyrer», en eventyrer som ville selvstendiggjøre faget sosiologi i forhold til andre fag. I tillegg til å vise hans mer generelle betydning, spør de hva han kan si oss i dag.

Boka rammes inn av et kort innledningskapittel der Simmel fremstilles som en av det 19. og 20. århundrets mest banebrytende og originale tenkere. Den byr deretter på 15 av Simmels tekster, mange av dem nyoversatt. I siste del av boka tilbys ti nye lesninger av Simmels verker. La meg med en gang si at det er godt at det nå finnes flere skandinaviske oversettelser av Simmels fascinerende verker, selv om en del av disse allerede finnes på norsk. La meg videre føye til at nylesningene er lekker lesning.

Innledningskapittelet er fyndig, men ti sider er kort – gitt det totale omfanget på 447 store sider og gitt fraværet av en samlende konklusjon. Redaktørene nøyer seg innledningsvis med noen riss over Simmels mest sentrale tanker, en oversikt over hans bakgrunn og liv samt noe om bokas oppbygging og ambisjon. Snaue innledninger til store antologisamleverk er dessverre blitt dagens praksis; i tellekantenes tid samler man bidragsytere, ikke tråder.

Innledningen får likevel frem interessante sider ved Simmels liv, for eksempel det vanskelige forholdet han hadde til sin samtids akademiske etablissement i Berlin. Trass i Max Webers mange anbefalinger, tok det atskillige år før han fikk permanent, lønnet stilling. Han var imidlertid en gudbenådet foreleser, og redaktørene lufter tanken om at han gjorde seg til publikumsyndling for å kompensere for manglende akademisk anerkjennelse. Når russiske damer kom til Berlin, dro de ifølge redaktørene alltid først til universitetet for å høre Simmel før de skaffet seg et hotellværelse (Christensen et al. 2019: 14).

Det sies også at hans forelesninger, som besto av anslagsvis improviserte, men spennende oppbygde tankerekker, opplevdes som å bli «lukket ind i selve tænkningens værksted» (Hansen 1998: 9). Simmel fremheves videre som en som har inspirert flere fag: i tillegg til sosiologi og filosofi nevnes statsvitenskap, arkitektur, sosialpsykologi, kulturstudier, etnografi, byplanlegging og kulturgeografi.

En sjeldent nysgjerrig og allsidig essayist

Redaktørene beskriver Simmel som en sjeldent nysgjerrig, dyp og krass kulturkritiker, en forsker som interesserte seg for alt fra storbyliv, flørt og mote til måltider, konflikter og over- og underordning. De korte og kunstferdige essayene hans hadde store litterære kvaliteter, noe som gjorde at han ble kalt for «det filosofisk-sosiologiske essayets skaper» (Christensen et al. 2019: 11). En rask gjennomgang av titlene på de mange essayene viser en beundringsverdig bredde.

Simmel skrev om sosiologiske former, som «striden», «diskresjonen», «sosiabiliteten» og «tyngdens estetikk». Han skrev om sosiologiske typer, om «den fremmede», «den fattige», «gambleren» og «gnieren». Han ble inspirert av ting, av «hanken», «smykket», «bilderammen» og «kjøretøy». Rene godtebutikken for oss forskere og – ifølge Adorno, Benjamin og Habermas – en viktig vending fra datidens abstrakte spekulative filosofi til det mer jordnære. Simmels altomfattende interesse for samfunnets små og delvis underkjente bestanddeler førte imidlertid til at mange betraktet arbeidene hans som fragmentariske og usammenhengende (Christensen et al. 2019: 11).

Hvordan er samfunnet mulig?

Det var likevel en høyere himmel over Simmels mikrososiologiske innsikter. Det er redaktørenes klare påstand. Formålet med boka er ifølge redaktørene å anerkjenne Simmels mangfoldige arbeid uten å undervurdere hans samlede vitenskapelige bidrag. Et gjennomgående og stort spørsmål i hele hans forfatterskap sies å være: Hvordan er samfunnet mulig? Essayet med samme tittel er derfor satt aller først i boka. I besvarelsen gikk Simmel ifølge redaktørene ikke til de etablerte samfunnsinstitusjonene – som kapitalen, staten, politikken, familien eller klassene – et perspektiv som omtales som en makroillusjon (Sørensen 1995).

I stedet valgte Simmel nettopp å gå veien om de nære, ustabile og omskiftelige formene for menneskelig samvær. Det var her, i det lille, i det som foregår av utvekslinger mellom individer, at man kunne ane det store, mente han. Det store, totaliteten, var dessuten noe som ifølge Simmel prinsipielt sett var utenfor rekkevidde. Ifølge Olli Pyythinen (2019: 348), som i boka utforsker Simmels pengefilosofi, forsøker Simmel snarere å se hvordan hvert fragment «i sin forvikling udtrykker totaliteten av væren fra sit eget perspektiv».

Samfunnsveven

I essayet «Sociologiens problem» (Simmel [1908], i Christensen et al. 2019a), som i likhet med bokas første essay er oversatt av Henning Vangsgaard, kritiserer Simmel sosiologien for først og fremst å sysle med samfunnsmessige fenomener som allerede er blitt utkrystallisert, institusjonalisert, og dermed frigjort fra sine umiddelbare bærere. Også her retter han oppmerksomheten mot «de små, sarte trådene» som kontinuerlig og på nærmest usynlig vis, former, vedlikeholder og endrer samfunnsveven. Det er disse prosessene sosiologer må forstå, ifølge Simmel, selv om også disse etter hvert veves inn i større og mer overindividuelle systemer. Han sier det ganske så vakkert:

«[…] enhver dannelse af partigrupper, enhver forening med det formål at virke sammen eller en fælles følen eller tænken, enhver mere betydelig fordeling af tjenen og hersken, ethvert fælles måltid, enhver måde at pynte sig på for de andre gør, at netop denne gruppe bliver mere ‘samfund’, end den var tidligere.» (Simmel [1908], sitert i Jacobsen 2019a: 270).

Simmels store poeng var at man nettopp måtte forstå samfunnets mikrososiologiske prosesser, det være seg former, typer eller ting, om man skulle gjøre seg håp om å forstå den større helheten som samfunnet utgjør.

Nye lesninger av Simmel

I bokas siste del slipper flere forfattere til, forfattere som, i tråd med Simmels egen allsidighet, er hentet inn fra en rekke ulike disipliner. Forfatterne behandler sentrale deler av Simmels produksjon: om eventyret i det korte møtet (Nils Gunder Hansen), dialektikk (Martin Hauberg-Lund Laugesen og Joachim S. Wiewiura), overstimulering og blaserthet i by (Carsten Thau), massesosiologi (Christian Borch), personlighet i forbrukssamfunn (Henrik Ørnstrup), sosiabilitet (Anne Scott Sørensen) og måltidets sosiologi (Søren Christensen og Mikkel Jacobsen), alle veloverveide og kloke bidrag der Simmels tanker er satt i da- og nåtidig kontekst.

For meg var Olli Pyythinens bidrag om penger og samfunnets relasjonelle felt et artig gjensyn med Simmels pengefilosofi. Selv i den universelle kvantitative målestokken for verdi og bytte, penger, som Simmel for øvrig definerte som et absolutt og rent maktsymbol, finnes det ifølge Simmel ledetråder til livets dypere lag, en dybde som han først og fremst mente lå i menneskelige relasjoner.

Vår herlige nye kollega ved Universitetet i Oslo, Bjørn Schiermer Andersen, skviser nye ting ut av Simmels tidligere arbeider, for eksempel ved å vise hvordan man kan puste liv inn i ting, nærmere bestemt mote, og dermed skape sosiale bånd. Jeg skulle gjerne visst hva den alltid formelt kledte Rinde ville ment om dette.

Å belyse det skyggebelagte

Det bidraget jeg imidlertid festet meg mest ved, sikkert fordi det berører mine egne interesser, er Michael Hviid Jacobsens drøfting av Simmels store arvtaker, Erving Goffman (1922–82), som har virket sterkt formende på dagens sosiologi – og på meg. Ifølge Jacobsen ble Goffman kjent med Simmels tanker da han studerte ved University of Chicago på 1940- og 50-tallet, der en av foreleserne hadde oversatt flere av Simmels arbeider.

Jacobsen (2019: 267) peker ut følgende fellestrekk mellom Simmel og Goffman: En hemningsløs spørrelyst med hensyn til alt sosialt liv, interessen for gode begreper, ønsket om å belyse det skyggebelagte og tilsynelatende ubetydelige i den mikrososiale verden, og deres særegne litterære skrivestil, som ofte innebar dropping av metodebetraktninger.

Han peker videre på noen interessante biografiske fellesnevnere: Begge hadde jødisk bakgrunn (selv om den fikk ulik betydning for deres karrierer), begge døde da de var 60 år, begge var showmen i undervisningssammenheng, og begge var faglige outsidere, men likevel svært innflytelsesrike. Simmels tverrdisiplinære romslighet skulle dessuten komme til å prege Goffman, og deretter mange av Goffmans fremtredende arvtakere, som Habermas, Bourdieu, Foucault, Giddens og Hochschild.

Det underliggende budskap gjennom hele det danske bokprosjektet er at forskere må unngå å stivne i sine respektive nisjer og disipliner, og at de – som Simmel –  anstrenger seg for å gjøre samfunnsvitenskap både intellektuelt underholdende og eksistensielt vedkommende. Akkurat det har denne boka vist – og klart – og det i den grad at den også har stimulert undertegnedes egne essayistiske sveip.

Menneskelige utvekslinger i norsk samfunnsforskning

Etter denne runden i Simmels verden, ikke minst i hans relasjons- og pengesosiologi, vil jeg tilbake til utgangspunktet: Rinde-familiens betydning for norsk samfunnsforskning. For dem var ikke spørsmålet «Hvordan er samfunnet mulig», men «Hvordan er norsk samfunnsforskning mulig?» Jeg tror at svaret på begge spørsmål finnes i samme kilde, i de små, menneskelige samværsprosessene.

Selv om Erik Rinde var en ganske så privat mann, vil jeg utfra mine samtaler med ham, mene at Simmels teorier om mikroskopisk-molekylære prosesser i menneskematerialet kan si noe om Rindes entreprenørånd, hva som drev ham – og hans venner. Det var i de menneskelige utvekslingene i den intellektuelle kretsen rundt Arne Næss, Stein Rokkan, Vilhelm Aubert m.fl. at spiren til, og etter hvert institusjonaliseringen av norsk sosiologi, lå.

Disse unge menneskene hadde funnet hverandre på de filosofiske seminarene til Arne Næss på 1940-tallet. Under krigen arbeidet Næss og Aubert sammen i etterretningsorganisasjonen XU, og rett etter krigen «arbeidet denne gruppen med unge intellektuelle også for å få opprettet sosiologi som universitetsfag». Det fikk de til i 1950, etter først å ha okkupert lokaler, sneket seg til møbler og skrivemaskiner fra andre institutter, malt vegger, og sendt regningen til universitetet. Ryktet er at de rett og slett satte opp en håndskrevet lapp med Institutt for sosiologi på.

Ikke nok med det: Mange av dem møttes etter hvert hjemme hos Erik Rinde, som så potensialet i kretsens spenstige tanker, utfordret dem med hensyn til konkrete anvendelser, knyttet internasjonale kontakter, og skaffet penger til det som etter hvert ble ISF (Rokkan et al. 1994).

Gamblere og entusiaster

Også Simmels tanker om sosiale typer, for eksempel gamblere og eventyrere, kan anvendes i denne fortellingen. At Rinde-familien gamblet med penger, var opplagt. Som Rokkan (1994: 9) senere skulle skrive, var Rinde-familien «villige til å satse på en gruppe unge entusiaster uten noen som helst sikkerhet for resultatene». Faktisk fortsatte familien med tilskudd til driften av ISF i 25 år, de sponset en rekke sentrale utenlandske forskeres norgesopphold, og Erik Rinde innehadde en organisatorisk rolle i driften av ISF frem til sin død i 1994, uten lønn. Rinde medvirket til at drømmer og ideer ikke bare ble diskutert i små, kreative fellesskap. De ble finansiert, og etter hvert også institusjonalisert.

Igjen kan vi, med Simmel, ane det store i det som gjerne begynner som tilnærmet ubetydelige menneskelige utvekslinger, som «små sarte tråder». Det dreier seg her om en rekke glødende mennesker som fyrte hverandre opp. Ikke bare ble de sentrale i dannelsen av norsk samfunnsforskning. La meg minne om at det faktisk var i Norge at den internasjonale sosiologiforeningen (International Sociological Association) ble etablert. Etter forslag fra Paul F. Lazarsfeld ble Rinde, som endatil var jurist, den første generalsekretæren for foreningen (Thue 2000).

Små sarte tråder kan vitterlig bli til en eventyrlig stor vev og, som Simmel ville sagt, skape «mer samfunn», inkludert sosiologiske samfunn.

Litteratur

Hansen, Nils Gunder (1998). «Forord». I G. Simmel, Hvordan er samfund muligt? Udvalgte sociologiske skrifter. S. 7–16. Redigert av Nils Gunder Hansen. København: Gyldendal.

Jacobsen, Michael Hviid (2019). «Når samfundets sarte tråder spindes». I Christensen, Søren, Nils Gunder Hansen, Simon Langkjær, Martin Hauberg-Lund Laugesen og Joachim S. Wiewiura (red.). Simmel – sociologiens eventyrer. S. 263–285. København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne.

Pyythinen, Olli (2019). «Penge og samfundets reationelle felt – Simmels pengefilosofi». I Christensen, Søren, Nils Gunder Hansen, Simon Langkjær, Martin Hauberg-Lund Laugesen og Joachim S. Wiewiura (red.). Simmel – sociologiens eventyrer. S. 331–350 . København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne.

Rokkan, Stein, Vilhelm Aubert og Tor Bjørklund (1994). «Erik Rinde og Institutt for samfunnsforskning.» Oslo: ISF-rapport 13.

Simmel, Georg (2019a [1908]). «Sociologiens problem». Oversatt av Henning Vangsgaard. I Christensen, Søren, Nils Gunder Hansen, Simon Langkjær, Martin Hauberg-Lund Laugesen og Joachim S. Wiewiura (red.). Simmel – sociologiens eventyrer. S. 39–59. København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne

Simmel, Georg (2019b [1911]). «Eventyret». Oversatt av Anton Haulund Otto. I Christensen, Søren, Nils Gunder Hansen, Simon Langkjær, Martin Hauberg-Lund Laugesen og Joachim S. Wiewiura (red.). Simmel – sociologiens eventyrer. S. 155–167. København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne.

Sørensen, Torben Berg (1995). Makroillusjonen – aktører og samfund. Aarhus: Forlaget Gestus.

Thue, Fredrik (2000). «Den atlantiske forbindelse. ISF i det amerikansk-europeiske forskningssamarbeid 1945-1953». S. 15–50. I F. Engelstad (red.). Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: ISF-rapport 2.