Den tiltrekkende krigen

Randall Collins, kjent for å sine arbeider om rituelle interaksjonskjeder, en videreføring og aktualisering av Durkheims fokus på ritualer, har i sine senere år vendt seg mot vold og krig som sosiologiske emner. Som hjelp i tankearbeidet har han gitt ut en såkalt «social science fiction»-roman [1] som tar for seg et velkjent scenario – en fremtidig krig – hvor høyteknologiske verktøy settes ut av spill, og tradisjonell krigføring vender tilbake.

Skjønnlitteratur er ikke fremmed for sosiologen Randall Collins [2] , han har tidligere i karrieren tatt avbrekk fra professorvirksomheten sin for å skrive romaner, og han virker til å arbeide med samme spørsmål i begge geskjefter. Kan hende er det hans interaksjonistiske interesse som gjør ham tilbøyelig til å undersøke både reelle og oppfunnede situasjoner. Nisbetts postulering om at sosiologi og fiksjon trekker næring av samme fantasi, ser i hvertfall ut til å stemme for tilfellet Collins.

For et tilfelle, det er han: han var undergraduate student under Parsons på Harvard, før han byttet kyst og tok doktorgrad på Berkeley under Erving Goffman, Herbert Blumer og Leo Löwenthal. Her var han for øvrig en del av ytringsfrihets- og antikrigsbevegelsen, og ble på et tidspunkt arrestert i en ytringsfrihetsdemonstrasjon. Et slikt langt liv gjør kanskje memoaren mer nærliggende, men Collins retter blikket mot fremtiden med tobindsromanen Civil War 2, som på norsk kanskje ville blitt hetende «Amerikas andre borgerkrig». Romanen er foreløpig en lite benyttet sjanger etter hvert som sosiologien blir mer og mer opptatt av fremtiden, men det spørs om den ikke er like godt egnet som artikkelformatet.

Mang en samfunnsinteressert er fascinert av de tiltagende prediksjonsmulighetene som har kommet til, og forståelsesrammene som hører med: fra individet via Deleuzes «dividual» til det moderne «previdual». Selv om romanen er lite benyttet, er den ikke ubenyttet – tradisjonen dukker som oftest opp på sosiologipensum gjennom Intelligensen som overklasse (1958, oversatt til norsk i 1966) av Michael Young, hvor samfunnsordningen meritokrati blir eksemplifisert, men den kunne ha blitt trukket helt tilbake til Gabiel Tardes sci-fi Fragment d’Historie Future (1896, oversatt til engelsk som Underground Man i 1905 med forord av H. G. Wells).

Ny president som utløsende faktor

Ikke ulikt virkeligheten har USA nylig valgt en splittende president som har sin basis i hvite, kristne velgere. Joshua Maccabee Jennings heter den fiktive presidenten som har lovet velgerne å «make America christian again». En høyesterettsdommer dør, og den tidligere balansen mellom fire liberale og fire konservative står for fall. Det oppstår store demonstrasjoner ved abortklinikker, og internt i militæret sprer misnøyen seg også. Diskusjonene blir apokalyptiske [3]: Hvem representerer det egentlige Amerika? Hvem er onde, og hvem er gode?

Presidenten representerer denne gangen sør, og har den symbolske makten embetet medfører, mens nord må bryte ut og danne en egen koalisjon. Siden de ikke kan kalle seg «The Confederacy» av åpenbare grunner faller de ned på C.S.S.A. – the Coalition of Secular States of America.

Når koalisjonen ved lederen fra New York forsøker å overtale Californias ordfører, den tidligere filmstjernen Jordan Duplessis, om å bli med sier han: «it’s not about Right and Left. It’s a broad based coalition, defending American values. The heart of the Constitution, the separation of church and state. The first Americans came here for religious freedom. All other freedoms come from that” – hvorpå han får til svar: “I don’t think the Pilgrims would have agreed with that. Didn’t they think they were setting up God’s country?”.

Romanen har flere slike kjekke cowboy-utvekslinger. California blir likevel med etter å ha ventet så lenge som mulig. Koalisjonen vender også i stor grad mot «det gamle Amerika» styrt av «white Anglo-Saxon heterosexist Christian males», og velger seg regnbue-flagget som offisielt flagg. Valglovene endres; aldri mer skal en president kunne bli valgt uten flertallet av stemmene.

Men viktigere – det oppstår en symmetrisk krig mellom de to delene som utgjør spenningen for boken videre. Vi følger slaget om I-95, det andre slaget om Gettysburg (denne gangen uten ‘address’), slaget om Caribou-skogen, slaget om St. Louis og slaget om Four Corners – alle i hver sine kapitler, med epiloger som forteller om den første borgerkrigen.

Testende fiksjon, og forstående sosiologi?

Omslaget ser ut til å være designet av Collins selv, og etter alt å dømme er den utgitt på eget forlag. Det ser med andre ord ganske uprofesjonelt ut, eller amatørmessig i ordets rette betydning. Hele prosjektet har også noe «wacky» ved seg, men Paul DiMaggio kan betrygge oss om at det er «en episk historie om en mulig amerikansk fremtid, og gripende lesning som du ikke ville kunne legge fra deg».

Likeledes har Michele Lamont, Elijah Anderson og Alice Goffman gitt boken deres lovord: «En profetisk roman!». [4] Det er passasjer i boken man må se litt bort fra (nok en ulidelig samleieskildring!), og en del av karakterene har vel klisjéfylte trekk, men i likhet med Philip K. Dicks The Man in the High Castle og Philip Roths The Plot Against America er det noe fascinerende over å lese om velkjente symboler og institusjoner i nye konstellasjoner, og spenningsmomentet er gripende.

I motsetning til de tidligere nevnte romanene, så er dette i stor grad en handlingsdrevet bok – godt egnet for stranden, toget eller bussen. Skjønnlitteratur fremheves som ofte som kilde til individforståelse, en måte å leve seg inn i hvordan verden ser ut fra annet perspektiv. Collins er kanskje i motsetning til dette opptatt av makrohendelser i fiksjonen, mens han interesserer seg for mikrohendelser først og fremst i sosiologien. Han skriver forstående sosiologi, og testende fiksjon, kan man kanskje si.

Krig – «What is it good for?»

Hovedfascinasjonen for Collins ligger i tanken om to likestilte militære krefter i møte med hverandre, altså svært ulikt dagens kriger hvor høyteknologiske land går til krig mot krefter som benytter seg av heller tradisjonelle våpen i kombinasjon med Internett og sosiale medier. Om en borgerkrig skulle bryte ut i USA vil antakeligvis Internett bli skrudd av, skriver Collins. Scenarioet er kanskje vanskelig å forestille seg for min generasjon og yngre som er såpass innsauset i Internett – kan vi forestille oss en hverdag uten?

Samme fascinasjonen har forskere ved NTNU hatt, og gjort eksperimenter hvor de ser på personer som er «avlogget». Men det er forskjell på å være en «avlogget» person blant mange «påloggede», og å befinne seg i et land som Kina eller Russland med sterkt myndighetskontrollert internett-tilgang, og å befinne seg i et land hvor Internett er av for alle, av strategiske hensyn.

Romanen til Collins er i så måte morsom, og kan sparke i gang nye idéer. Den er absolutt på høyde med sin tid, til tross for at forfatteren ikke er «digitalt innfødt», i det den øyner potensialene som er åpne i dag. Å behandle Internett som selvsagt, eller våre omgangsformer som naturlige, må være et tegn på at vår historieforståelse har frarøvet oss tankekapasiteten. Det er verdt å understreke at om noen mener det ligger en underliggende teknologipessimisme her, så er min og ikke Collins’ – han er forfriskende fri for verdivurderinger av slike utviklinger.

Krig og konflikter har tradisjonelt vært områder overlatt til andre profesjonelle, slik som soldater, leger og journalister, å ta seg av, samfunnsviterne har ikke ansett dette som «felt» å gjøre arbeider i. Kan hende fiksjonen da egner seg godt for å begynne å endre på dette. Tradisjonelt har samfunnsvitere enten gjort studier av krig i etterkant (slik som Christies av fangevokterne i Nord-Norge) eller krigslignende sammenhenger (slik som gjengoppgjør og urbane voldsepisoder i Vesten).

Dette er nå i ferd med å endre seg. Fra Norge har vi eksempelet Geir Øystein Angell, som har fått mest oppmerksomhet av litteraturvitere gjennom å ha gitt ut sine bøker på Pelikanen forlag (og, antakelig, for å være Knausgårds konstante samtalepartner gjennom Min kamp). Som sosiolog kjenner mange ham for Den brukne neses estetikk om boksing, mens hans Bagdad Indigo om såkalte «human shields» i Irak-krigen har falt utenfor sosiologiens interesse siden den ikke har gått gjennom noen fagfellevurdering av noe slag.

Emosjonalistisk sosiologi fra krigssonen er det likevel, og interessant i denne sammenhengen – krigssoners tiltrekkende og avskrekkende funksjon er mer og mer interessant i lys av internasjonal utvikling. Angell er kanskje noe essensialistisk i sin fokus på dragning mot kriger, men hva som er konstant og hva som endrer seg med kriger høres ut som et erkesosiologisk spørsmål, og enkelte nye tekster er veldig interessante å lese ved side av romanen, som nok fra Collins’ side mest er som et artig sidespor å regne.

Krigen foregår et annet sted

Krig foregår et annet sted, er en følelse mange i Skandinavia nok sitter med, men man skal ikke lenger enn til Ukraina for å se det. Spesielt interessant å lese ved siden av romanen er Illmari Käihkös omfattende arbeid om krigen i Ukraina , som han har gjort ved hjelp av smarttelefonen sin, og begrepsfestet «chatnography» som en ny tilnærming for å studere krig fra bakkeplan gjennom frivilliges perspektiv. Enten det er gjennom fiksjon eller fagfellevurderte artikler er det rom for mer krig i sosiologien, og mer sosiologi i krigen. Civil War Two er et godt sted å starte.

Noter

[1]Denne anmeldelsen er basert på første bind (bok 1).

[2] Som snart er aktuell igjen ved å få sin doktorgrad The Credential Society utgitt på nytt i Columbia University Press’ prestisjefylte bokserie «Legacy Editions».

[3] Forutsetningen for krig, slik Philip Smith skriver om det i Why War? (2005).

[4] Dette er «blurbs», og antakelig for vennetjenester å regne.

Referanser

Randall Collins i samtale med Michel Wieworka