En sosialfilosofisk analyse av alderdommen

I Futurability skriver Franco ‘Bifo’ Berardi at samtidens revolusjonære potensial ligger hos de eldre:

«Europas senile generasjon kan bli subjektet i en kulturell revolusjon […] De kan oppdage noe menneskeheten aldri har kjent: Kjærligheten til de aldrende, den sensuelle treigheten til de som ikke forventer noe annet ut av livet enn visdom. Dette er visdommen til de som har sett mye, glemt ingenting, men som fortsatt betrakter alt med en uskyldig nysgjerrighet (Berardi, 2017: 95-96, egen oversettelse)»

Om Berardi kunne lese norsk er det stor sannsynlighet for at han ville fått mye ut av Runar Bakkens Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle. Boka er først og fremst skrevet som en lærebok for studenter i helse- og omsorgssektoren, men kan også leses som en teoretisk analyse, en essaysamling og et politisk innlegg.

Den sentrale målsetningen er å anspore til en filosofisk og sosiologisk forståelse av alderdom, som tar utgangspunkt i de eldres egne erfaringer. Her går Bakken i rette med det bio-medisinske perspektivet som har fått legge premissene for utformingen av de offentlige helse- og omsorgstjenestene, men også med den nyliberale markedsføringen av aktivitet, helseteknologisk innovasjon og positiv tenkning som individualiserte løsninger på alderdommens allmennmenneskelige problemer.

Cicero, Benjamin Franklin og Halvdan Sivertsen

Bokas sentrale problematikk oppsummeres allerede i bokas tittel: På den ene siden ønsker vi å leve så lenge som mulig, på den andre er alderdommen kulturelt forbundet med frykt, sorg og forakt. Ifølge Bakken har dette paradokset en lang historie. Ordspråket tittelen  henviser til identifiserer han først hos den romerske politikeren Cicero, før han via Benjamin Franklin finner det igjen i en Halvdan Sivertsen-sang fra nittitallet (Bakken, 2018: 11).

Bevegelsen Cicero-Franklin-Sivertsen er et godt eksempel på Bakkens eklektiske omgang med idéhistorien. I løpet av bokas drøyt to hundre sider trekker han på et bredt utvalg tenkere, hvorav de fleste er forankret i den kontinentale etterkrigstradisjonen: Michel Foucault, Pierre Bourdieu, Slavoj Žižek, Camille Paglia, Alan Badiou og Evgeny Morozov, for å nevne bare noen.

Spesielt stringent er det ikke, men det er til Bakkes store fortjeneste at de hyppige avstikkerne aldri smaker av namedropping. I stedet framstår Bakke som en belest mann som på en intuitiv måte trekker bøker ned fra hylla for å utdype poenger og tankerekker etterhvert som de dukker opp.

Den eklektiske tilnærmingen viser seg også i bokas tematiske bredde, som bare på noen kapitler kan spenne over forholdet mellom kultur og natur, sosiale klasseforskjeller, de litterære skildringene av alderdom i André Gidé, New Public Management og integritet som et moralfilosofisk begrep.

Simone de Beauvoir og alderdom som væren-i-verden

Bakkes sentrale inspirasjonskilde og sparringspartner er imidlertid Simone de Beauvoirs Alderdommen, utgitt på norsk av Vidar forlag i 2016. I Alderdommen nærmer de Beauvoir seg alderdommen fra to overordnede perspektiver: Først som et empirisk fenomen sett fra utsiden, og deretter som en væren-i-verden med utgangspunkt i de eldres egne erfaringer.

Et av de Beauvoirs sentrale poenger er at de biologiske, historiske, sosiologiske og eksistensielle aspektene ved alderdommen hverken kan analyseres hver for seg eller kollapses inn i hverandre, men fordrer en forståelse av alderdommen som et komplekst og mangfoldig fenomen.

Slik tar hun avstand fra den bio-medisinske forståelsen av alderdom som en rent kroppslig tilstand, men også til dem som vil fornekte det faktum at den menneskelige kroppen etterhvert går inn i en fase preget av biologisk degenerering.

Et annet kjennetegn ved de Beauvoirs framstilling av alderdommen er at den er forholdsvis pessimistisk. For de Beauvoir er alderdommen preget av forfall, og en periode som de fleste møter med sorg eller opprør: «[Alderdommen] vekker mer motvilje enn selve døden. Og det er virkelig alderdommen man bør sette opp mot livet, heller enn døden, for den er parodien på livet […] Livet rakner maske for maske, lik en slitt genser, og etterlater bare løse ulltråder i den gamles hender (de Beauvoir, 2016: 64)».

Alderdommens smertefulle karakter forårsakes imidlertid ikke av biologiske faktorer, men av lidelsene det kapitalistiske klassesamfunnet rutinemessig påfører sine innbyggere: «Det er samfunnets skyld at alderdommens forfall starter for tidlig, at forfallet er raskt, fysisk smertefullt og moralsk forferdelig […] Det er derfor alle remediene man foreslår for å bøte på de gamles fortvilelse, er så latterlige; ingen av dem vil greie å reparere den systematiske ødeleggelsen som menneskene har vært offer for gjennom hele sin tilværelse (ibid.: 667)». For de Beauvoir er lidelsen til de gamle altså ikke først og fremst et argument for reformer i eldrepolitikken, men et bevis for at samfunnet som helhet må forandres.

Skillet mellom alderdom og sykdom

Simone de Beauvoirs vektlegging av samspillet mellom biologiske, sosiale og eksistensielle faktorer, og anerkjennelsen at alderdommen oppleves som smertefull for den det gjelder, ser ut til å ha hatt stor påvirkning på Bakkens tankegang i Alle vil leve lenge.

Innflytelsen fra de Beauvoir gjør seg blant annet gjeldende i det prinsipielle skillet Bakken etablerer mellom alderdom og sykdom. Argumentet kan oppsummeres som følger: Der sykdom prinsipielt sett kan forebygges, behandles og kurereres, kan ingenting forandre det faktum at alderdommen er en periode preget av kroppslig forfall som til slutt ender med døden: «Sykdom kan vi med ‘rett medisin’ bli friske av, men ingen ‘kur’ kan kurere alderdommens konsekvens (ibid.: 30)».

Alderdom og sykdom representerer dermed to fundamentalt adskilte aspekter ved tilværelsen, hvor alderdom, i kraft av å referere til menneskets eksistensielle grunnvilkår, alltid vil være overordnet.

Skillet mellom alderdom og sykdom leder Bakken til å formulere en kritikk av den moderne eldreomsorgen, en kritikk som store deler av boka er viet til. Ifølge Bakken er eldreomsorgen dominert av et medisinsk perspektiv som tilslører alderdommens eksistensielle dimensjon. Etterkrigstidens institusjonsbygging hadde som mål å redusere menneskelig lidelse, men skapte samtidig en «uvirkelig virkelighet (ibid.: 54)» hvor alderdom og død ble stuet vekk i lukkede rom på god avstand fra resten av samfunnet.

Resultatet er at vi ikke-gamle avskjæres fra den «sanselige nærhet til gamle mennesker [og] hva det innebærer å eldes og leve i overgangen mellom liv og død (ibid.: 56)». Slik gjøres alderdommen til et kulturelt tabu, og gamle mennesker befestes i sin status som de andre, mennesker som «lever utenfor, eller i randsonen av den verden som unge og voksne lever i, styrer og forvalter (ibid.: 50)».

På Høgskolen i Sørøst-Norge jobber Bakken blant annet med å utdanne sykepleiere, og boka er særlig adressert til unge mennesker som utdanner seg til å jobbe med eldre. Helt i starten av boka skriver Bakken rett fram at «studenter som ikke leser og studerer denne boken, vil stå i fare for å å påføre gamle mer lidelse enn det i seg selv er å leve gjennom alderdommen for så å dø (ibid.: 14-15)». Begrunnelsen for denne påstanden finner Bakken i det samme skillet mellom alderdom og sykdom som beskrevet over.

Til tross for at alderdom ikke er en sykdom, men et eksistensielt grunnvilkår som ubønnhørlig ender med døden, må helsepersonell likevel gjøre sitt ytterste for å gjøre den siste perioden i livet så verdig og levelig som mulig. Bakkens målsetning er å motivere studenter til å stå i dette krevende arbeidet, både ved å gi et innblikk i de eldres situasjon slik de selv erfarer den, men også ved å formulere et forsvar for en mer human eldrepolitikk.

Aktivitetsteorien og successful aging

Samfunnets syn på alderdom er imidlertid ikke bare preget av den bio-medisinske forståelsen skissert over, men også av en successful aging-ideologi som vektlegger potensialet for aktivitet og glede også inn i de eldre år. Ifølge Bakken svarer disse kulturelle forestillingene til to hovedteorier i gerontologien, som begge vokste ut av det samme forskningsprosjektet gjennomført ved Chicago-universitet på 50-tallet.

Ifølge tilbaketrekningsteorien representerer alderdommen en kvalitativt ny fase preget av skrøpelighet og avhengighet til andre mennesker. Aktivitetsteorien argumenter på sin side for at eldre kan være like sunne og aktive som alle andre, gitt riktig kosthold, fysisk trening, sosial interaksjon, og så videre (ibid.: 102).

Der tilbaketrekningsteorien har lagt grunnlaget for den medisinske orienteringen i eldreomsorgen, preger aktivitetsteorien det kommersielle markedet for fitnessteknologier, pakkereiser og fritidsaktiviteter rettet mot eldre.

Selv om dette tankesettet på overflaten virker mindre sykeliggjørende og stigmatiserende, kritiserer Bakken aktivitetsteorien for å usynliggjøre det faktum at menneskekroppen over tid vil tendere mot skrøpelighet og død (ibid.: 115). Ved å opphøye det aktive, ungdommelige og spreke kan aktivitetsteorien derfor ende opp med å forsterke diskrimineringen mot de eldre.

Sosiale helseforskjeller og den moderne pasientrollen

I sin kritikk av aktivitetsteorien kommer Bakken også inn på de sosiale helseforskjellene mellom samfunnsklasser i den norske befolkningen. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Norge har større helseulikheter enn en rekke mindre egalitære og likestilte europeiske land. I Oslo er forskjellene i levealder mellom den rikeste og fattigste bydelen på hele åtte år, og systematiske ulikheter etter inntekt, utdanning og yrkesklasse finnes i de fleste indikatorer på helse og livsstil (Folkehelsinsituttet, 2018).

Disse tallene viser hvordan sosiale ulikhetsstrukturer ikke bare skaper forskjeller i livssjanser og levekår, men også griper inn i kroppene og sinnene våre gjennom et bredt spekter av gjensidig forsterkende årsaksmekanismer som hoper seg opp gjennom livsløpet.

Til tross for at det er i alderdommen at de helsemessige konsekvensene av de sosiale ulikhetsstrukturene gjør seg mest gjeldende, blir de eldre ofte framstilt som en homogen gruppe med felles egenskaper og interesser i eldrepolitiske diskusjoner. Som Bakken korrekt påpeker, fremmer den fitness- og kostholdsorienterte aktivitetstankegangen en snusfornuftig middeklasselivsstil som kan vekke motstand hos de lavere klassene (Bakken, 2018: s.165). Koblet med en kommersiell dyrkning av det ungdommelige, og en blindhet for hvordan helse i stor grad formes av samfunnsmessige faktorer utenfor den enkeltes kontroll, vil et slikt ideal etter all sannsynlighet bidra til å forsterke de sosiale helseforskjellene. Spenningen mellom hensynet til individuell frihet og sosial rettferdighet som Bakken her tangerer er en av folkehelsepolitikkens sentrale problemstillinger, og hans Bourdieu-inspirerte drøftning av dette dilemmaet står som et av bokas klare høydepunkter.

Springende

Formmessig viser kapitlene om aktivitetstankegang og klasseforskjeller imidlertid en av svakhetene ved Alle vil leve lenges oppbygning. I innledningen kommer det fram at boka bygger på tidligere publiserte essays, bokomtaler og vitenskapelige artikler, som har blitt bearbeidet og supplert med nyskrevne tekster (ibid.: 22). Selv om boka framstår som langt mindre springende enn framgangsmåten først skulle tilsi, gjør det noe med dybden i framstillingen at de sentrale temaene og argumentene stadig må introduseres på nytt.

For eksempel består bokas åttende kapittel av fire kortere tekster, som i tillegg til de overnevnte temaene diskuterer treningsappen fitcoin og forakten mot eldres seksualitet i lys av #metoo-avsløringene. Selv om disse tekstene er interessante hver for seg, skulle jeg ønske at Bakken hadde kombinert dem til et lengre kapittel hvor temaene i større grad kunne blitt drøftet opp mot hverandre. At kapitlene blir kortere og mer varierte jo lenger ut i boka man kommer bidrar også til å forsterke inntrykket om at kapitlene tidvis kunne ha blitt flettet mer sammen.

Bakkens dualismer

En mer substansiell innvending kan rettes mot Bakkens konseptualisering av alderdommen, mer spesifikt skillet han etablerer mellom det kulturelle og det naturlige. Ifølge Bakken representerer den biologiske naturen i mennesket en uforståelig størrelse:  «Det er uforståelig både for unge og gamle mennesker at vi fødes, vokser opp og dør […] At det forholder seg slik, kan forklares, men hvorfor det forholder seg slik, kan ikke forstås (ibid.: 36-37)».

Vår manglende evne til å sette oss inn i de eldres livssituasjon er altså ikke en sosial konsekvens av at institusjonsbyggingen har etablert en uvirkelig virkelighet, slik man hellers kunne tolket Bakkens analyse, men skyldes at alderdommen per definisjon ligger utenfor menneskets fatteevne.

Mellom vårt biologiske vesen og vår opplevelse av oss selv finnes det imidlertid ikke bare en intellektuell avstand. Kroppens biologiske skjebne er også grunnleggende umulig å forandre: «Vi kan endre og forme de sosiale rom rundt oss, men vi kan ikke endre kroppen vi lever i slik at den ikke en dag dør (ibid.: 38)».

Når Bakken senere i boka utvider det uforanderlige fra døden til alderdommen blir påstanden ennå mer radikale: «Uansett hvor systematisk et samfunn forsøker å komme aldersdiskrimineringen til livs, vil alderdommen i seg selv svært sjelden fortone seg som god for den som gjennomlever den (ibid.: 129)». Her bryter Bakken tydelig med Simone de Beauvoirs argument om at de eldres livssituasjon først og fremst skyldes den kapitalistiske samfunnsorganiseringen, og helseulikhetsforskningens vektlegging av sosiale strukturers avgjørende betydning for helse og livskvalitet.

Det kan virke som om Bakkens nyttige distinksjon mellom alderdom og sykdom, hvor det første representerer et eksistensielt faktum som alltid vil være overordnet det siste, leder ham til å godta en rekke andre (og langt mer problematiske) dualismer. Blant disse dualismene er skillet mellom kropp og erfaring, natur og kultur og mellom biologi og samfunn, hvor de førstnevnte leddene settes opp som evige og uforanderlige størrelser: «Vi kan endre og forbedre måten vi organiserer samfunn på –eksempelvis med etableringen av en velferdsstat – men naturen endrer seg ikke (ibid.: 214)», for å sitere et typisk eksempel.

Transhumanisme

Konsekvensene av disse dualismene kommer tydeligst fram i bokas siste kapittel. Her diskuterer Bakken temaet transhumanisme, og spørsmålet om mennesket kan og bør bruke moderne teknologi for å endre våre biologiske grunnvilkår. Her er Bakken kategorisk: Den transhumanistiske visjonen representerer et uklokt og «ekstremt infantilt (ibid.: 216)» forsøk på å tukle med livets naturlige orden.

Transhumanismens ideologiske grunnlag finner Bakken i forvitringen av den kristne respekten for Guds skaperverk og framveksten av en nyliberal nihilisme: «En gradvis endring fra en trosbegrunnet og moralsk akseptasjon (sic) av menneskets grunnvilkår, til en frihet til å ta tilgjengelig kunnskap i bruk til å forbedre, forskjønne og forlenge livet (ibid.: 205)», slik han selv skriver.

Denne endringen beskriver han som både kjedelig og skremmende: «Det er kjedelig og skremmende fordi infantile mennesker er å sammenligne med dyr; de handler instinktivt: Fordi det ikke er noe å se frem til å bli gammel og skrøpelig for så å dø, vil de infantile instinktivt gjøre hva det kan for å stoppe aldringen (ibid.: 217)».

I overkant polemisk

Uten at jeg nødvendigvis skal ta transhumanismen i forsvar, er det noe problematisk i bevegelsen Bakken gjør fra den substansielle påstanden om at alderdom representerer en biologisk skjebne utenfor menneskets kontroll, til det moralske argumentet at man ikke bør forandre denne skjebnen selv om man får mulighet til det.

Der for eksempel Nikolas Rose i Livets politikk beskriver transhumanismen som et komplekst fenomen som rommer potensialet både for kollektiv frigjøring og kapitalistisk kontroll, framstår Bakkens kritikk her som i overkant polemisk.

Tanken om at alderdommen er et fenomen vi hverken kan eller bør gjøre noe med risikerer også å lukke døren for den type radikal samfunnskritikk Simone de Beauvoir anfører, når hun avslutter Alderdommen med å skrive at en forståelse av de gamles situasjon bare kan munne ut i et radikalt krav om «å forandre livet (de Beauvoir, 2016: 668)». Ikke minst kan man sette spørsmålstegn ved Bakkens framstilling av det vestlige samfunnet som preget av en religiøst motivert aksept for menneskets livsvilkår som først nylig har forvitret. Det virker like rimelig å tolke den vestlige samfunnsutviklingen etter opplysningstiden som utrykk for et ønske om å unnslippe naturen gjennom en eksplosiv teknologisk, sosial og kulturell utvikling, og som man finner både i kapitalismens utviklingsideologi og på den progressive venstresiden.

Med å kritisere Bakkens framstilling av transhumanismen mener jeg ikke nødvendigvis å påpeke en svakhet i boka, men heller å gi et eksempel på den typen diskusjoner og refleksjoner den innbyr til. I starten av boka beskriver Bakken (2018: 25) hvordan han som dyslektiker og barn av «den ubevisste arbeiderklassen» begynte sin vei til frigjøring ved å rope «ikke faen!» til ideen om at han skulle skamme seg over sin manglende kunnskap og leseferdigheter.

Denne viljen til å rope «ikke faen» ser Bakken ut til å ha beholdt også når han nå selv nærmer seg alderdommen. I Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamlekombinerer han en høy faglig kompetanse med retorisk kraft og en vilje til å provosere. Det er en sjelden kombinasjon, og gjør boka til et forfriskende innslag i de mange fagfeltene og diskusjonene boka tangerer.

LITTERATUR

Bakken, R. (2018) Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle. Bergen: Fagbokforlaget.

Berardi, F. (2017) Futurability. The Age of Impotence and the Horizon of Possibility. London: Verso Books.

Beauvoir, S.D (2016) Alderdommen. Latvia: Vidar Forlag.

Rose, N. (2009) Livets politik. Biomedicin, magt og subjektivitet i det 21. århundrede. Danmark: Dansk psykologisk forlag.