Nytt sosiologisk forskningssenter i Trondheim

Centre for Global Health Inequalities Research (CHAIN) har i samarbeid med Folkehelseinstituttet og UNICEF åpnet ved NTNU. Senteret har utspring fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap, og består av unge forskere som undersøker hvordan sosiale forskjeller i helse kan reduseres. Kjernegruppen består av åtte doktorgradsstipendiater og to postdoktorer, og ledes av professor i sosiologi Terje Andreas Eikemo.

Senteret har en sosiologisk profil og satser på forskning som tar sikte på å forbedre folks levekår og identifisere årsaker til sosial ulikhet helse. I forbindelse med åpningen har sosiologen.no intervjuet Terje Andreas Eikemo om bakgrunnen for senteret og forskningsgruppa.

Globalt, tverrfaglig og sosiologisk

CHAIN er et globalt senter som fokuserer på å bedre folks helse. Senteret består av unge forskere som har variasjoner i tema og metode, men samtidig har alle fokuset på ulikhet som gjør det mulig å ha en samtale i gang, sier Eikemo.

– Et senter er jo en forskningsgruppe. Men når man profilerer seg som senter så skaper man samhold på en annen måte. Man er ikke bare en gruppe, men også en formell enhet som jobber med de samme ønskene. Og det er også viktig med den synligheten det gir innenfor et universitet.

Han beskriver et miljø som beveger seg mellom metodiske tilnærminger og ulike fagfelt, men stadfester samtidig at det er et sosiologisk miljø med en sosiologisk kjerne. Forskerne arbeider samtidig også ved å samarbeide mellom disipliner:

– Måten vi jobber på er ny. For vi må samarbeide mellom disipliner og mellom sektorer. Mellom akademia, sivil sektor, NGOer, FN, tenketanker, myndigheter, praksisarbeidere, ledere og feltarbeidere. Vi kobler fagområder og er avhengige av å jobbe på langs.

– Vi er også i nær kontakt med studenter for å drive rekruttering og så frø, slik at de ser at forskning på sosial ulikhet kan brukes til noe «der ute». Vi har bachelorstudenter, mastere, PhD-studenter, postdoktorer og fast ansatte. Vi er avhengige av at vi spør hverandre om hva vi kan, og hva vi har lyst til å gjøre. Da viskes faglige skiller og akademiske nivå ut.

Sosial ulikhet og helseutfall

Noe av bakgrunnen for opprettelsen av senteret er å skape oppmerksomhet rundt forskningen og fagmiljøet som er finansiert gjennom enkeltprosjekter. Både Institutt for sosiologi og statsvitenskap og Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap ved NTNU har vært viktige for forskningsgruppen. Senteret har en aksjonsrettet profil, og Eikemo forklarer at senteret har vokst ut fra ei forskningsgruppe i vekst:

– Senteret har vokst ut ifra et ønske om å bruke sosiologien inn i andre felt, hvor den kommer ganske godt til sin rett. Vi jobber med helse og helsedeterminanter. Vi ser på sosial ulikhet og helseutfall, det kan være- selvoppfattelse av helse, stigma eller andre objektive mål av helse. Disse følger den samme sosiale ulikheten.

– Man kan kanskje si at dårlig helse er det mest dramatiske utfallet av maktforskjeller som finnes i den sosiale strukturen. Derfor har vi et ønske om å gi helse en mer sentral rolle i den norske sosiologien, slik den blant annet har i USA, England og Tyskland. Jeg synes ikke helse tradisjonelt sett har hatt en så sentral rolle i sosiologien som det den burde ha.

Sosiale determinanter

Ifølge Eikemo skal sosiologien brukes som redskap til å bidra til endringer for mennesker. Forskerne samler inn data og gjennomfører også egne survey-undersøkelser. De har blant annet fått inn en egen helse-modul i European Social Survey (ESS):

– Det er ikke alle som helt ser hvordan sosiologien kan ha en stor rolle å spille. I mer tradisjonelle fagmiljø innenfor helse og folkehelseforskning mangler man fokus på påvirkningsfaktorer utenfor individet og dets umiddelbare omgivelser. De sosiale determinantene, altså landet man er født i, hvilke institusjoner man tar del i, hvordan det er på arbeidsplassen og så videre, har fått begrenset oppmerksomhet. Det er mye mer fokus på hvordan enkeltindividene oppfører seg, for eksempel hva man drikker og hva man spiser.

– Og det sosiologien bringer inn er jo å forklare hvorfor vi handler som vi gjør. Så det å forklare hvordan samfunnet kan organiseres for å redusere sosial ulikhet, der er det et stort forbedringspotensial. For at folk skal kunne leve lengre og bedre. Det handler om levekår, om yrkesstatus, om foreldre, om opplevelse av barndom og noe som ligger mye dypere enn det nære.

– Men vi har ikke kunnet vise det før, fordi det ikke har eksistert data på livsstil og på gode sosiale stratifiseringsvariabler og på spesifikke helseutfall, fordi medisinen og sosiologien har jobbet ved siden av hverandre. Så da vi bakte inn livsstil og kroniske sykdommer inn i en sosiologisk modul, og da bare smalt det.

Livsstil, yrke eller levekår?

Dataene fra forskningsgruppa skal brukes til å lage nye landprofiler for å forklare hva som skaper ulikheter i og mellom ulike land. Det er samtidig ikke alltid like enkelt å nå frem med forskningen på og kunnskapen om sosial ulikhet i helse.

– Vi satte sammen en analyse for å se på hva som forklarer mest; er det livsstil, er det arbeidsvilkår og yrke eller er det levekår? Så kategoriserte vi variablene våre inn i de tre kategoriene, også fant vi ut at det i aller størst grad var levekår, og deretter yrke.

– Men for noen land, deriblant Norge er det faktisk livsstil som forklarer mest, men vi klarte å vise at i 70 prosent av europeiske land så er det yrke eller livsstil som forklarer sosial ulikhet i helse. Så hvis man skal redusere sosial ulikhet i helse, så kan man ikke bare si at folk skal slutte å røyke, eller slutte å drikke.

– Da vi presenterte disse dataene for franske myndigheter var det lite forståelse for disse funnene. Det var en vekker for meg. Fordi jeg trodde at når man kunne vise noe så tydelig, ville det få større konsekvenser, forteller Eikemo. Likevel, det må sies at EU-kommisjonæren i Brussel mente resultatene var viktige i det arbeidet kommisjonen gjør for å redusere ulikhet i EU-landene.

Forskning, politiske tiltak og folkehelse

Selv om det eksisterer en policy-link gjennom EU-kommisjonen er målet fremover å arbeide mer med organisasjoner som jobber på bakken. Påvirkning skjer som et trekløver, forteller Eikemo.

– På den ene siden har du forskningen. Så har du politiske tiltak som kan påvirke institusjoner, og deretter folkehelsen. Det er en viktig, men lang vei å gå. Utenfor Skandinavia er kunnskap om hvordan helse og sosial status i samfunnet henger sammen lite anerkjent. Myndigheter har en trang til å se på de nære faktorer som genetikk, røyking, alkoholkonsum, som egentlig kun er symptomer og ikke dypere forklaringer.

– Det er vanskelig for politikere å gjøre dyptliggende grep når man har en kort politisk periode på fire år. Da er det mye enklere å satse på røykestopp og mer elementære tiltak som kun vil ha korttidseffekter eller ingen effekter i det hele tatt. Den ene veien å gå er å vise myndighetene evidens og å håpe på at de følger opp.

Rett på praksis

Eikemo forteller at de har hatt god kontakt med EU-kommisjonen og presentert mange av funnene sine der, men at de i begrenset grad kan påvirke ulike lands politikk. Derfor skisserer Eikemo og hans kolleger en tredje retning, hvor forskningen skal kunne anvendes mer direkte for å skape endring:

– Den siste veien å gå er ved å gjøre en direkte endring, hvor man omgår policy-bobla og kan gå rett på praksis. Så hvordan kan sosiologien brukes til å endre ting mer umiddelbart, uten å måtte vente på politisk endring? Det vil vi også forsøke å gjøre. Da må vi jobbe med partnere som har praksiserfaring og som jobber på bakken med mennesker hver dag og utfører ulike intervensjoner der.

eksperimenter går vi til organisasjoner som allerede forsøker å gjøre endring, og bistår dem i arbeidet med å omformulere deres intervensjoner. Å vise hvordan de skal gå inn og hvordan de skal jobbe ut ifra en sosiologisk forståelse om at helse er skapt av hvordan vi organiserer våre samfunn.

For å få til dette er samarbeid med organisasjoner som UNICEF viktig.

– Der ligger det en mulighet for sosiologien for å gjøre direkte endring for folk. Dette er en realistisk mulighet vi har. UNICEF skriver hvert år rapporter som når ut til 190 land, og vi har muligheten til å være med å utarbeide og justere disse samt bidra med tilleggsanalyser. Hvis vi kan vise at det ikke bare handler om hvor mange man vaksinerer, men ulikheten som er der i utgangspunktet og å kunne forbedre folks levekår, så hjelper man også folk til å leve sine liv under mindre risiko, forteller Eikemo.

Sosiologien som verktøy

Senteret har også innledet et samarbeid med GAVI, som er den globale vaksinealliansen. Senteret vil bort fra et ensidig fokus på fattigdom som ikke favner hvordan sosiale prosesser er sammensatte. Eikemo forteller at det ikke nødvendigvis er enkelt å formidle den sosiologiske måten å tenke på:

– GAVI klarer ikke vaksinere mer enn 80 prosent av alle barn. Da er vårt argument at det er fordi det er en bratt sosial gradient, og de som kommer ytterst er de mest sårbare. Disse nås nesten ikke uansett hva man gjør. Det man da må gjøre er å redusere ulikheten, og gjøre det slik at levekårene forbedres i denne gruppa slik at de nås. Så det handler på en måte om alt annet enn å bare sette den sprøyta. Det handler om å utjevne ulikheten i samfunnet.

– Det kan handle rent praktisk om å forbedre veier, det kan handle om informasjon, om skoletilgang, husholdningsressurser. Det er vår måte å tenke på som er vårt bidrag. Ulikhetsperspektivet står ikke nødvendigvis veldig sterkt i fokus i de internasjonale organisasjonene. Alt av empirisk materiale vi har viser at det ikke handler om forskjeller mellom fattige og rike. Det er et gradert forhold.

Maktkritisk

CHAIN-senteret representerer på denne måten en maktkritisk posisjon til eksisterende samfunnsstruktur.

– Vi er opptatte av at den sosiale gradienten skal være et utgangspunkt og ikke at man skal forsøke å redde én sårbar gruppe som faller utenfor. Da ignorerer man 99 prosent av befolkningen. Det er en stige, og for hvert steg man går nedover i det sosiale hierarkiet, desto verre er levekårene. Skal man gjøre noe med folkehelsa i sin helhet må man ta i betraktning at det ikke bare gjelder de som er øverst og nederst på stigen, men også alle imellom.

– Og her har sosiologien veldig stort potensiale til å forklare hvorfor. Vi har jo ulike yrker og personer som skal fylle ulike posisjoner i et samfunn, men problemet er at det følger med ulike maktfunksjoner som legges på den samme gradienten. Så konsekvensen av den sosiale gradienten er maktulikhet og ulikhet i helse. Så vi må forsøke å finne en måte å avsløre det at maktforholdene følger sosial ulikhet. Det kan handle om alt fra kunnskap til materielle ressurser til prestisje til sosiale nettverk og mange andre dimensjoner, forteller Eikemo.

Videre forteller han at den sosiologiske forståelsen av maktrealitet og sosial ulikhet ligger i bunnen. Konsekvensene av den eksisterende strukturen er liv med ulik kvalitet. For å belyse de samfunnsmessige prosessene som ligger bak ulikheten benytter forskerne ved senteret både kvalitative og kvantitative tilnærminger og forskningsspørsmål.

– Vi vil både undersøke hvilke innganger vi skal ta, altså hvor ulikhet er størst – på hvilke land og regioner, og med hvilke sykdomsutfall, for hvilken form for sosial status også videre. Og så kan vi begynne å finne ut hvorfor det er sånn. Bidraget vårt blir å vise at man må ta dype grep i samfunnsstrukturen og endre våre institusjoner og hvordan disse fungerer.