Med sine 319 sider har Carline Tromp utforsket de mange skikkelsene og mekanismene som preger ytre høyre. Både i politikken, hverdagen og i de innerste krokene av internettets ekkokamre.
Det er særlig livet på internett som blir presentert, med både godt og dårlig skjulte fascistiske høyrepopulistiske skikkelser og konspirasjonsteorier. Disse henger også uløselig sammenfloket med politiske skikkelser. Særlig Trump og hvordan han kanskje fra noe uventet hold fikk hjelp fra diverse internettsider, blogger og ikke minst: Pepe the frog. Men hvordan henger alt dette sammen?
Ytringsfrihet som våpen og humor som skjold
Tromps uttalte mål er «å guide leseren gjennom landskapene ytre høyre opererer i». Hun tar utgangspunkt i ytre høyre fløys egne publikasjoner, nettfora og taler, og ser på likheter og ulikheter, indre konflikter, rivaliseringer og hvordan dette kan utfordre ytre høyres eget narrativ om at det er de som representerer «folkets vilje». Dette gjennomgående tema av «hvem» de høyreradikale er, og deres forståelse av hvordan de blir fratatt noe de har rett på, og ikke minst: hvem som truer dette «ekte folket» kommer tydelig frem og deres «war on woke». Med ytringsfrihet som våpen og humor som skjold blir ytre høyres utsagn stadig mer normalisert.
Tromp utforsker nettfora, chattekanaler og rasekrigere på det som ved første øyekast kan virke som internettrom for kun noen få, til mainstream kulturkrigere fra ytre høyres side. Nettopp fordi tema er så komplekst med ulike mekanismer fra forskjellige fora, samfunnsområder og samfunnslag, gjør at en slik fremgangsmåte gjennom omveier og avstikkere er helt nødvendig for å forstå linjene mellom det ekstreme og det moderate. Slik maler hun et bilde av hvordan det ekstreme blir mer og mer normalisert.
|
Kulturkrig – Det ytre høyre og normalisering av det ekstreme
|
|---|
|
Av Carline Tromp
|
|
351 sider
|
|
Denne omtalen ble skrevet oktober 2023.
|
Et nyansert bilde
I starten forklarer hun hvordan alt-right blir født handler om utvikling av ulike nettfora og mønstre i alt- right. Hvordan 4chan og 8chan ble etablert og utviklet, hvordan frosken Pepe ble omgjort til et høyreradikalt symbol og hvilke personer som var sentrale i det som kan virke som et kaotisk fora av ulike nettsteder og personer. Hvordan nettdiskusjoner «sementerte en fortelling som hadde begynt å feste seg i ulike nettmiljøer: at vi levde i en kultur der hvite menn var under angrep. En generasjon som i liten grad hadde tenkt politisk før, ble overbevist om at Vestens framtid sto på spill og at de måtte velge side» (35).
Tromp presenterer likheter og forskjeller, indre konflikter, rivaliseringer, felles interesser og sentrale figurer og utfordrer ytre høyres egen fortelling om at de snakker «på vegne av folket». Samtidig klarer hun på en nyansert måte å få frem at dette er et symptom på reelle følelser. Ytre høyre mobiliserer ofte effektiv nettopp gjennom betente tema, ved å bygge på historien, eksisterende fiendebilder og dagens debatter rundt EU, vaksiner, kjønn og kunst. Antifeminismen har vært en viktig del av mobiliseringen av en ny høyreside, spesielt i den såkalte mannosfæren som består av ulike fora på internett som handler om menns stilling i samfunnet og maskulinitet og hvordan ytringsfriheten er truet. «Etter hvert som mannosfæren fløt mer og mer sammen med alt-right, ble «redpilling» kode for en oppvåkning til «fakta» om at onde eliter ville undergrave vestlig kultur gjennom innvandring og «raseblanding», og ved å ødelegge mannsrollen og kjernefamilien» (38).
Samarbeid på ulike hold
Den politiske bølgen av ytre høyre har på en fascinerende måte klart å samle ulike fløyer, fra nettroll til intellektuelle. De har kanskje ulike metoder, men det kan virke som om målet er det samme: å beskytte sin identitet mot en kulturell trussel. Fortellingen om ytre høyre på 2010-tallet er en fortelling om kulturkrig. «Problemet er at det ikke finnes vanntette skott mellom det moderate og det ekstreme, verker i politiske bevegelser eller i tenkning til hver og en av oss, selv om vi kanskje liker å tro det. Ytre høyres kulturkrigere jobber aktivt for å strekke opp eller knuse rammene for hva som er akseptert å si. De vil normalisere det ekstreme» (18-19).
Med en begrepsliste i starten av boka holder forfatteren oss i hånda gjennom et nokså komplisert landskap. Med uendelige navn, sider og konspirasjonsteorier er det vanskelig å henge med til hverdags, da det også kan virke noe absurd. Hva har en frosk med presidenten å gjøre? Og hvorfor tror så mange at det er en pedofilring i en pizzakjeller basert på e-poster fra Hillary Clinton?
Dette er ikke bare et «oppslagsverk» for å få en oversikt over de ulike aktørene. Mekanismene bak blir tydelig forklart og eksemplifisert. Her er det identitet i førersetet når holdninger kommer til uttrykk.
Det er ikke kun USA som blir trukket frem. Hun hevder blant annet «At Fjordman, en anonym nordmann med en halvrelevant studiebakgrunn og en middels god penn, kunne vokse til en intellektuell stjerne i bevegelse, kan fortelle noe om det nye ytre høyres tenkemåte og organisasjonsstruktur» (52). Hun beskriver hvordan 22. juli terroristen ble inspirert av ham, hvordan andre igjen har blitt inspirert av ham, og hvordan rasekrigeres live streaming av skyteepisoder har blitt forhøyet i visse fora.
En kamp om identitet
Génération Identitaire i Frankrike blir presentert, og linjene blir dratt tilbake til årstallet 732 da Karl Martell slo maurerne. Dette årstallet er derfor viktig i ytre høyres mytologi. Vi er innom både Sparta og ridderskap for å forstå historien dagens trender bygger på. Disse lange linjene blir stadig trukket i boka, og at dette er en kamp om identitet blir det aldri sådd tvil om. For tittelen «Kulturkrig» er meget treffende. Ytre høyre mener at det pågår en krig mot deres kultur. Europa er under angrep, og de er opprørerne som må ta dette på alvor. De må redde Europa fra et kulturelt nederlag.
Carline Tromp har tatt på seg en vanskelig oppgave, men klarer på en imponerende måte å male et oversiktlig bilde, av et nokså kaotisk tema. Og hele tiden er det en slags advarsel til stede. Ja, dette kan virke absurd og til tider vanskelig å ta seriøst, men med 22. juli, Trump og stormingen av kongressen i januar 2021 har man sett at det ikke er til å spøke med. For gang på gang har vi sett at veien fra tastaturet til barrikadene kan være sjokkerende kort. Tromps politiske ståsted er lett å se gjennom hele boka, og hun legger heller ikke skjul på det. Den bør likevel leses med viten om forfatterens politiske briller og synspunkt. Boka er lett å lese (selv om det i visse sekvenser gjelder å holde tunga rett i munnen da det er vanvittig mange ulike skikkelser, nettfora og historiske referanser som blir presentert), og anbefales for alle som er interessert i å bli introdusert fra det kompliserte tema: kulturkrig.
Referanser
Tromp, C. A. M. (2022). Kulturkrig: Det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme (1. utgave.). Cappelen Damm.
