Det sentrale spørsmålet i For a Left Populism (2018) er hvordan vi kan få et mer venstreorientert samfunn som bygger på kvinnerettigheter, sekulære verdier, minoritetsrettigheter, antirasisme, LGBT-rettigheter og så videre. Enten man er enig eller ikke med Mouffe i dette, diskuteres et viktig perspektiv på politikk i denne boka. Dette perspektivet bidrar til å forstå hva populisme er, og gir et alternativ til dagens politikk på venstresida. Dette gjør at boka fortsatt er svært aktuell.
Diskusjonene i For a Left Populism er en fortsettelse av diskusjonen som Laclau og Mouffe begynte i Hegemoni og sosialistisk strategi (1985), hvor de mener at venstresida bør finne et annet grunnlag for den venstreorienterte, frigjørende politikken. Laclau og Mouffe mente allerede den gangen at arbeiderklassen og marxisme ikke lenger kunne være i sentrum for venstrebevegelsen. Spørsmålet er hvis ikke marxisme er relevant lenger, hvis ikke arbeiderkampen lenger er samlende for venstresida, hva kan da samle venstresida? Dette spørsmålet er ikke bare et ideologisk spørsmål, det er like mye et pragmatisk spørsmål ettersom det sentrale argumentet er at arbeiderklassekampen har mista innflytelse og evnen til å skaffe stemmer.
Verken Laclau eller Mouffe tar utgangspunkt i spesifikke grupper som styrer samfunnet. Grunnlaget for politikken handler om hva som presenteres som viktigst. Den interessen som kan overbevise flest vinner frem, men det har ikke så mye å gjøre med reelle interesser. Hver interesse eller hvert behov må bli presentert slik at det ser viktig, nødvendig og overbevisende ut. Politikken er følgelig basert på overbevisning og presentasjon heller å tenke på riktig-galt eller ekte-uekte problemer. Dermed er politikken fra dette perspektivet noe veldig åpent og fritt der alle interesser kan spille en rolle. Særlig fordi interesser skapes innen politiske diskusjoner, og således er politikken en mulighet for alle og ikke bare for noen familier eller grupper.
De helhetlige interessene og politiske diskusjoner som dominerer den politiske sfæren enhver tid kalles hegemoni i Mouffes terminologi. Kampen som foregår i politikken, handler følgelig om hegemoni. Det vil si at forskjellige partier og politiske makter forsøker å dominere den politiske sfæren med deres egne diskusjoner og representasjon av virkeligheten. Når en spesifikk representasjon av virkeligheten og samfunnskonflikter blir dominerende, vinner partiet som representerer dem støtte og stemmer. Dermed bruker ikke Mouffe tiden sin på rene akademiske diskusjoner om vi har klasse i Storbritannia eller ikke. Det blir en meningsløs diskusjon for henne.
For a Left Populism av Chantal Mouffe (2018). Utgitt av Verso Books.
Hovedargumentet i For a Left Populism (2018) er at venstresida kan vinne frem ved å være populistiske. Mouffe kritiserer først og fremst det klassiske perspektivet til Labour Party i Storbritannia som fortsatte å fokusere på arbeiderkampen etter at den ikke var relevant lenger (noe som skjedde i Margaret Thatchers tid). Dette ga rom for høyresida til å vinne fram og oppnå konsensus rundt sin politikk. Mouffe mener at høyresida bruker noen argumenter som treffer flere grupper, selv om argumentasjonen er overfladisk. På den måten har høyresida klart å skape sin egen definisjon av folk – en definisjon som spenner over forskjellige grupper og en større andel av befolkningen.
Mouffe går inn på måten Thatcher klarte å vinne over en stor andel av arbeiderklassen i Storbritannia. Hun slår fast at Thatcher tok fordel av noen arbeiderinteresser som sto i motsetning til migranters og feministers interesser og dermed klarte hun å bryte opp arbeiderklassekampen. Poenget er, som forklart av Mouffe i 1985, at arbeiderklassen ikke er noe essensielt, det er en konstruksjon og kampen handler om hvem som klarer å konstruere en felles interesse som tiltrekker flest. Thatcher klarte å konstruere folk på en måte som ga gjenklang hos mange arbeidere. Venstresidas feilgrep var at de fortsatt insisterte på en gammeldags forståelse av arbeiderkampen som ikke fanget opp nye interesser i samfunnet. Venstresida har ikke klart å artikulere et folk som fanget opp ulike interesser. Kun en del av samfunnet er i dag klassebevisste arbeidere; resten bryr seg om andre interesser som feminisme, antirasisme, migranter, homofiles rettigheter osv. Venstresida har vært ignorant, ifølge Mouffe, om nye kamper i samfunnet som ikke har noe å gjøre med klassekampen; Venstresida har ikke skapt en felles interesse som tar utgangspunkt i disse nye kampene.
Siden venstresida ikke har klart å artikulere en ny bred formulering lik høyresidas folk, har de gradvis blitt mindre radikale og har akseptert høyresidas premisser angående rettigheter og samfunnsordning. Fra Mouffes perspektiv har venstresidas største tap vært å bøye seg for høyresida i politikken fordi de frykta å miste stemmer. Hun mener at venstresida godt kan bli mer radikal, fremfor å gå til såkalt konsensus-ståsted i politikken. Dette kan være en velegnet strategi dersom den radikale sida kunne skape en sammenheng mellom forskjellige kamper som eksisterer i samfunnet i stedet for å fokusere kun på arbeidere og glemme andre radikale kamper som har dukka opp.
Thatcher klarte å konstruere folk på en måte som ga gjenklang hos mange arbeidere. Venstresidas feilgrep var at de fortsatt insisterte på en gammeldags forståelse av arbeiderkampen som ikke fanget opp nye interesser i samfunnet.
Et godt eksempel er miljøbevegelser. Miljøkampen er ikke nødvendigvis en marxistisk kamp, men det er absolutt en radikal kamp som står mot mange av kapitalismens negative sider. Oppslutningen om miljøspørsmål er høy og har potensial til å stå i samme båt med arbeidere og marxister. Men venstresida har ikke klart å bruke dette potensialet til å utvide deres innflytelse i samfunnet. Resultatet er at en ufarlig og apolitisk versjon av miljøvennlighet har blitt populær. Denne miljøvennligheten handler mest om å være vegetarianer, fly mindre og ta bilder med søte hunder, mens venstresida godt kunne brukt miljø som ei kraft til å slåss mot neoliberalistisk politikk.
Mouffe kommer med et politisk alternativ til å styre samfunnet i mer radikal retning. Hovedproblemet med hennes alternativ er at hun ikke skiller mellom populisme (som har kortsiktige og overfladiske svar til samfunnsproblemer, illustrerer minoriteter som fiender, har autoritær retorikk, har ikke tro på selvstendig forskning og forskningsbasert samfunn osv.) og grunnleggende politikk (som vil finne langsiktige løsninger på samfunnsutfordringer). Hun sier at dersom høyresida har kunnet å komme til makt med populisme, burde venstresida også bruke samme strategi til å vinne kampen. Men spørsmålet står der om det er mulig å snakke om grunnleggende rettigheter på en populistisk måte. Dersom populisme er å snakke om falske grunner til samfunnsproblemer, hvordan kan vi forvente at det kan være en strategi til å reorientere samfunnet mot mer grunnleggende rettigheter og reelle bekymringer?
Ifølge Mouffe er populismen så innflytelsesfull i dag fordi det er en rekke motstander mot endringer i samfunnet som er et resultat av neoliberalisme. Hun kaller denne situasjonen for det populistiske øyeblikket. Hun mener rett og slett at disse motstandene ikke har noe iboende innhold eller essens, men deres innhold, krav og essens kan representeres på forskjellige måter og ikke minst på forskjellige retninger. Denne påstanden har hun fremmet siden 1985 etter å ha dannet et eget rammeverk for å gripe spillet i politikken. Det at det ikke er mulig å representere alles interesser i form av en spesifikk gruppe betyr at det må være en kjede som knytter mange forskjellige interesser til hverandre for at en felles interesse blir satt i gang. Denne kjeden er rett og slett sammensatt av forskjellige interesser som er gjensidig avhengige av hverandre, og gjensidig rettferdiggjør hverandre. En kjede (eller ekvivalenskjede) er ikke en diskurs, men holder diskursen sammen ved å skape en gjensidig sammensetning.
Ifølge Mouffe bruker høyresida populistiske strategier med å presentere falske og overfladiskkonstruerte grunner til grupper som er ofre av neoliberalisme. Mouffe argumenterer for at venstresida kan gjøre akkurat det samme og bruke falske og overfladisk konstruerte grunner. Det vil si at de også kan komme med en kjede av interesser som er lett å forstå for alle, med en ganske brett og omfattende målgruppe. Det som er nytt her er at en slik ekvivalenskjede ikke kan handle om seriøse og originale spørsmål lenger. Det må være noe overfladisk og fangende for å stå imot høyrepopulisme.
Emdjed Kurdnidjad er stipendiat ved European University Institute med doktorgradsprosjektet The Discourse of Death in PKK’s Ideology. Foto: Fuad Fattahi
Mouffe forklarer allikevel ikke hvordan venstrepopulisme kan være bedre enn høyrepopulisme. Det er helt klart at Mouffe driver med normative politiske spørsmål, men fortsatt vil jeg spørre hvorfor vi skal tro på at venstrepopulisme er bedre eller annerledes enn høyrepopulisme. Dersom høyrepopulisme er ekstremistisk og undertrykkende, hvordan kan vi holde troen på at populisme med utgangspunkt i venstreverdier ikke ender opp i enda en versjon av ekstremisme og undertrykkelse?
Interesser er konstituert av politikken i Mouffes terminologi, og derfor har de ikke essensielt innhold for å være essensielt imot hverandre. Det vil si at hva som er en gruppes interesser blir skapt gjennom en politisk diskusjon. Interesser er følgelig ikke noe iboende, men bare konstruert. Derfor er det alltid mulig å konfigurere interesser slik at en bredere målgruppe blir dekka og sammenslått. På den måten er både grupper og deres interesser skapt og konstruert av politikken og gjennom et politisk spill. Her stiller jeg dette spørsmålet til Mouffe: dersom det ikke finnes noen grunnleggende interesser, dersom grupper i samfunnet ikke har grunnleggende tilknytning til hverandre, hvorfor og hvordan kan du fortelle oss at venstrepopulisme er bedre enn høyrepopulisme?
