Når vi som underviser i sosiologi skal lære studentene våre hva vil det si å «tenke sosiologisk» eller «se» samfunnet gjennom «sosiologiske briller,» er det fremfor alt teori vi tyr til. Metoder for å samle inn og bearbeide data er selvfølgelig viktige i et empirisk fag som sosiologien, men skiller oss i mindre grad fra andre (samfunns)fag. Det er teori, altså relativt generelle antagelser om sosialt liv i form av (systemer av) begreper, typologier, analogier, metaforer, mekanismer, modeller og lovmessigheter, som mer enn noe annet former det særegent sosiologiske perspektivet.
Dette er også utgangspunktet for den nylig utgitte antologien Sosiologisk teori. Klassikere, modernitet og samtid (heretter ST; alle sidetall er fra boken). Boken tar mål av seg å gi en samlet fremstilling av sosiologisk teori fra klassikerne og frem til vår tid for bruk av studenter uten særlige forkunnskaper om temaet.
Gitt mangfoldet av sosiologiske teorier er dette et ambisiøst prosjekt. Velkomment er det også. Det er viktig at norske sosiologer med jevne mellomrom skriver oppdaterte innføringsbøker i teori på norsk (undertegnede skrev selv en for noen år siden).
Men er det et vellykket prosjekt?
Et passe vellykket prosjekt
Sånn passe. En del er bra, men som vi skal se, lider boken under en fundamental svakhet: Den er blind for fornuften som er virksom både i samfunnet og i sosiologiske teorier. La meg imidlertid begynne med det som er bra, ispedd noen (små)kritiske kommentarer.
ST klarer på relativt kort plass (332 sider, fordelt på 19 kapitler, 11-19 sider lange) å gi et bredt utsyn over mange av de mest sentrale bidragene fra 150 år med sosiologisk teoriutvikling.
Bredde kjennetegner også utvalget av forfattere. Institusjonelt er boken forankret i sosiologimiljøet ved NTNU, hvor de fire redaktørene og 12 av til sammen 19 forfattere jobber (i ett tilfelle: nylig jobbet). I tillegg har redaktørene hentet inn bidrag fra sosiologer tilknyttet UiO, UiB, UiA, Aalborg Universitet og en uten institusjonell forankring. Alle skriver om teoretikere og teoritradisjoner de har jobbet mye med og kan godt, noe boken bærer preg av.
Med så stor bredde i temaer og forfattere, er det viktig at boken er oversiktlig disponert. Og det er den, med følgende tredelte kronologiske struktur:
|
Sosiologisk teori. Klassikere, modernitet og samtid
|
|---|
|
Av: Emil Øversveen, Håkon Leiulfsrud,
|
|
Ingvill Stuvøy og Aksel Tjora (red.)
|
|
332 sider
|
|
Fagbokforlaget
|
Klassikere: 1850-1920
Etter en kort innledning følger del I med tittelen «Klassikere». Her introduserer forfatterne sentrale temaer og begreper hos de «tre store»: Marx (kap. 2), Durkheim (kap. 3) og Weber (kap. 4). Kapitlene er klare og oversiktlige, og dekker sentrale temaer: historisk materialisme, klasse, kapitalisme og utbytting (Marx), metodologisk kollektivisme, arbeidsdeling, anomi, organisk solidaritet og religion (Durkheim), og metodologisk individualisme, handling, byråkrati og rasjonalisering (Weber).
Klassikerdelen avsluttes med et bidrag (kap. 5) som fra et feministisk perspektiv kritiserer kanon for å fremstå som «universell, ahistorisk og kjønnsnøytral» (side 84) når den i virkeligheten er skrevet av «hvite, heterofile middelklassemenn» og derfor bidrar til å «reprodusere kjønnede normer» (side 93) for sosiologisk analyse. For å bøte på dette, presenterer kapitlet fire kvinnelige sosiologer: Harriet Martineau, Anna Julia Cooper, Jane Addams og Charlotte Perkins Gilman.
Selv om det er fint å utfordre klassikerne, fungerer ikke dette kapitlet så godt. En ting er at de fire kvinnelige sosiologene får for lite plass. (Et problem med flere av kapitlene i boken, som jeg kommer tilbake til).
Verre er at kapitlet reiser svært alvorlige anklager mot klassikerne. Ikke bare beskyldes de for å være moralske mannssjåvinister som hevder at «kvinner er sosialt underlegne menn, og at denne tilstanden er naturlig» (side 92). Klassikerne beskyldes også for faglig mannssjåvinisme, nærmere bestemt for å ha skapt et «forvrengt bilde» (side 92) av (moderne) sosialt liv der de har «usynliggjort» (side 93) kjønnets betydning og dermed det «mannlige privilegiet» (side 93).
Disse anklagene er i beste fall ensidige og unyanserte. Selv om Marx, Weber og Durkheim ikke var feminister i dagens forstand, var de universalister i betydningen opplysningshumanister som tilskrev alle mennesker samme grunnleggende moralske verdi. Og kjønnsforskjeller i objektive livssjanser og subjektiv identitet var i deres øyne i all hovedsak sosialt konstruerte og ikke naturgitte (biologiske). Og apropos usynliggjøring: Er det én sosial variabel den sosiologiske tradisjonen klassikerne innstiftet har synliggjort, er det kjønn. Dette illustreres ved at hele tre av STs 19 kapitler (5, 8 og 13) setter kjønn i sentrum. Det er mest av alle temaer i boken.
Går vi ST tettere på klingen, ser vi at den fremstiller både samfunnet og sosiologien som langt mer ufornuftige enn de er.
Kapitlet bygger dertil på en svært problematisk kunnskapssosiologisk posisjon, såkalt standpunktteori. Logikken er at fordi klassikerne var menn, vil deres «teorier, konsepter og resonnementer implisitt bygge på og reprodusere ideer om menn og maskulinitet» (side 92).
I tillegg til å være relativistisk (hver sosial posisjon har sine «sannheter») og selvrefererende inkonsistent (for å gi mening, må standpunktteorien selv være universelt gyldig, altså posisjonsoverskridende sann), er standpunktteorien også reduksjonistisk ved at den bryter med det grunnleggende vitenskapsteoretiske skillet opphav/gyldighet. Spørsmålet om teoriers historisk-biografiske opphav (context of discovery) må nemlig skilles fra spørsmålet om deres faglige gyldighet (context of justification). Ellers er det fritt frem for å ta mannen (sic), og ikke ballen. Og det er definitivt mannen som tas i dette kapitlet.
Alt i alt må jeg si at jeg er overrasket over at redaktørene har sluppet gjennom dette kapitlet.
Jeg blir derimot ikke overrasket hvis ferske sosiologistudenter får et negativt faglig og moralsk syn på både klassikerne og sosiologien etter å ha lest det.
Modernitet: 1920-2000
Den andre og klart lengste delen har fått tittelen «Modernitet,» og består av 11 kapitler. Tre tar for seg sentrale teoritradisjoner: sosialinteraksjonismen (kap. 6), kritisk teori (kap. 7) og feministisk teori (kap. 8). Mens åtte presenterer sentrale teoretikere: Talcott Parsons (kap. 9), Erving Goffman (kap. 10), Pierre Bourdieu (kap. 11), Michel Foucault (kap. 12), Dorothy Smith (kap. 13), Stuart Hall (kap. 14), Niklas Luhmann (kap. 15) og Arlie Hochschild (kap. 16).
Hvorfor del II har fått navnet «Modernitet», er uklart for meg. Hele perioden boken dekker (1850-2025) er da vitterlig moderne. Eller mener redaktørene at klassikerne er førmoderne, og at sosiologien på 2000-tallet er postmoderne? Det fremgår heller ikke om det er noe i teorifeltets utvikling som tilsier at det finner sted et epokalt skifte omkring årtusenskiftet.
Men la nå det ligge. Del II har flere gode kapitler, så her er det mye å lære for ferske sosiologistudenter. Gjennomgående er de kapitlene som nøyer seg med å presentere én teoretiker klart best og mest pedagogiske. De gir nok informasjon til at man får innsikt i den teoretiske tilnærmingen som presenteres. Kapitlene som tar for seg flere teoritradisjoner eller teoretikere på en gang, blir for korte og overfladiske. De løsriver begreper og modeller fra de premisser og argumentasjonskjeder de inngår i, slik at den dypere forståelsen eller «intensjonsdybden», som Arne Næss ville sagt, uteblir.
Jeg må innrømme at jeg også i denne delen stusser litt over redaktørenes utvalg. I dagens teorifelt befinner førstegenerasjon kritisk teori (Lukács, Gramsci og Horkheimer/Adorno) seg i randsonen. Det samme gjør Hall, som mest av alt er en kulturteoretiker («cultural studies») forankret i en engelsk empirisk kontekst. Og Hochschild er først og fremst kjent for sine empiriske bidrag. På den annen side må det være et visst rom for å tenke nytt og inkludere noen overraskelser. I mine øyne forsvarer allikevel ikke disse tre kapitlene sin plass i en innføringsbok i generell sosiologisk teori. Plass er en knapp ressurs i kanon, så alternativkostnaden blir for høy. Mye annet er viktigere.
Samtid: 2000-2025
Tredje og siste del kalles «Samtid». Den tar ikke utgangspunkt i bestemte teoritradisjoner eller teoretikere, men består av tre kapitler om hvert sitt sentrale tema: teknologi (kap. 17), miljø og klima (kap. 18) og mobilitet (kap. 19).
Selv om det er fint med aktualitet, er dette den delen av boken jeg synes fungerer dårligst. For det første er det uklart hvorfor akkurat disse tre temaene er valgt ut. Redaktørene sier de «peker mot sentrale utviklingstrekk» (side 25) i samtiden. Men det kan man si om så mye. For det andre bør en innføringsbok i teori sette teorier og teoretikere, og ikke temaer, i sentrum. Sosiologibøker som dekker ulike empiriske temaer, finnes det nok av allerede. For det tredje, hvis poenget er å synliggjøre «sentrale utviklingstrekk» i samtiden, ville det vært mer fruktbart å presentere nyere sosiologer som forøker å gjøre nettopp det: utvikle helhetlige og systematiske samtidsdiagnoser. Jeg tenker særlig på Hartmut Rosas teori om akselerasjon (som nevnes kort i kapitlet om teknologi) og Andreas Reckwitz’ teori om det senmoderne singularitetssamfunnet. Og for det fjerde blir også disse kapitlene lite pedagogiske fordi de sier for lite om for mye.
Det sosiologiske blikket
Så langt tyder min gjennomgang på at vi har å gjøre med en helt grei innføringsbok i sosiologisk teori. Og til en viss grad er det riktig. Noe er bra, noe er ikke så bra.
Allikevel har boken i mine øyne en stor svakhet. Jeg skal derfor nå stramme til den kritiske skruen.
Går vi ST tettere på klingen, ser vi at den fremstiller både samfunnet og sosiologien som langt mer ufornuftige enn de er. For å underbygge denne påstanden, skal jeg starte med å se nøyere på den delen av boken jeg hittil har forbigått: innledningen (kap. 1).
Bokens overordnete tilnærming, slik redaktørene presenterer den i innledningen, er at det er «i teorien at vi finner vårt sosiologiske blikk – det som skiller sosiologien fra alle andre perspektiver på samfunnet og menneskene som lever i det» (side 15, kursiv i original). Det er jeg enig i.
Ifølge redaktørene er dette blikket videre mangfoldig: «Det er en rekke forskjellige perspektiver (…) som til sammen utgjør sosiologisk teori» (side 14). Det er jeg også enig i. I motsetning til for eksempel økonomifaget har ikke sosiologien konvergert mot ett felles teoretisk paradigme.
Bokens mål er følgelig å bidra til at leseren «får innblikk i mangfoldet i den teoretiske verktøykasse» (side 14). Alle skal med, altså. Greit nok.
Men siden det finnes teorier og teoretikere «i hopetall» (side 14), må det gjøres et utvalg. Absolutt alle kan ikke få være med. I tillegg til «hvor sentrale» (side 14) ulike tilnærminger er, legger redaktørene særlig til grunn at utvalget skal speile bredden i faget, altså at teorier og teoretikere «til sammen representerer forskjellige teoretiske tilnærminger» (side 14, min kursivering).
Men hva vil det si å representere bredden i faget? En nærliggende fortolkning er at man da inkluderer teoretiske tilnærminger som fanger opp helt sentrale aspekter ved samfunnet.
Og her går det galt. Vi ser det hvis vi spør hvilke teoritradisjoner og teoretikere som mangler i boken. To skiller seg ut: Teorien om rasjonelle valg (TRV) og Jürgen Habermas.
Fornuften i samfunnet
Allerede ut fra kravet om sentralitet er dette en stor svakhet. Både TRV og Habermas er pilarer i etterkrigstidens teoridebatt. Ja, man kjenner ikke sosiologisk teori uten kunnskap om dem.
TRV og Habermas har imidlertid også en viktig tematisk fellesnevner: De har utviklet «sosiologiske briller» som lar oss «se» fornuften i vårt studieobjekt: sosialt liv.
TRV er mest opptatt av fornuft på individnivå. Teorien tar utgangspunkt i at mennesker er fornuftige i den forstand at folk stort sett prøver å gjøre det beste ut av situasjonen de er i. Mer teknisk: Individer velger det handlingsalternativet som i lys av deres ønsker og oppfatninger maksimerer forventet fremtidig nytte. Mindre teknisk: Folk vet hva de gjør og hvorfor de gjør det. TRV har på dette grunnlaget utviklet den mest systematiske teorien vi har i sosiologien (og samfunnsvitenskapen) om menneskelig handling, om hvordan menneskelige handlinger aggregeres til u/intenderte utfall på samfunnsnivå, og om hvordan aggregerte utfall på samfunnsnivå utgjør betingelser for individuell handling.
For ferske sosiologistudenter som via denne boken møter faget for første gang, må sosiologisk teori derfor fremstå som en fragmentert collage av «perspektiver» der det ikke finnes sterke faglige argumenter for å velge det ene fremfor det andre.
Habermas er på sin side mest opptatt av fornuft på institusjonsnivå. Rett nok har han gjennom teorien om kommunikativ handling utviklet en teori om hva det vil si å handle fornuftig. Men ikke minst har Habermas utviklet sosiologiske teorier som gjør det mulig å «se» hvordan kommunikativ fornuft – «kraften i det bedre argument» – er nedfelt i historiske prosesser, kulturelle verdensbilder, institusjonelle ordninger, kollektive politiske beslutninger, sosialiseringsprosesser og hverdagslig samhandling. Viktige begreper i den sammenheng er kritiserbare gyldighetskrav, kommunikativ handling, demokratisk maktkretsløp, (borgerlig) offentlighet, system/livsverden, autonome verdisfærer, språkliggjøringen av det sakrale og rasjonalisering av livsverden.
Med unntak av noen korte betraktninger om Webers teorier om rasjonell handling og rasjonalisering (side 74-76), tilbyr ST derimot ingen teoretiske ressurser som gjør det mulig å «se» fornuften i individer eller institusjoner. Så hvis alt man har til rådighet er de teoretiske «brillene» som presenteres i ST, blir man systematisk ute av stand til å «se» fornuften i samfunnet.
Sosial elendighet
Hva «ser» vi så med de «sosiologiske brillene» boken introduserer? Mangfoldet er selvfølgelig stort i en antologi som presenterer rundt 30 teoritradisjoner og teoretikere. Boken har allikevel en rød tråd. Det den fremfor alt lar oss «se», er sosial elendighet.
Vi stifter i ST bekjentskap med klassekonflikt, fremmedgjøring og utbytting (kap. 2), anomi og samfunnsoppløsning (kap. 3), rasjonalitetens jernbur og frihetstap (kap. 4), intellektuell mannsdominans (kap. 5), tingliggjøring, klassehegemoni og opplysningens selvdestruksjon (kap. 7), kjønnede maktforhold i samfunn og akademia (kap. 8), stigmatisering (kap. 10), (reproduksjon av) dominans, sosial ulikhet og hierarkier (kap. 11), disiplinering, biomakt og governmentality (kap. 12), styringssystemets (inkludert sosiologiens) objektivering av kvinner og «vanlige» folk (kap. 13), etnisk og rasemessig stereotypisering, nyliberalismens herjinger og autoritær populisme (kap. 14), kommodifisering av følelser og intimitet (kap. 16), kapitalismens systemtvang (tredemølleteorier) og klimaurettferdighet (kap. 18) og geografiske bortvisningsmekanismer (kap. 19).
Rett nok handler ikke ovennevnte kapitler bare om problemer. Og fire kapitler sier lite eller ingenting om samfunnsproblemer (kap. 6, 9, 15 og 17). Men det er mye problemer og sosial elendighet i denne boken. Mye.
Er så det noe problem? Tja. En viktig del av sosiologiens mandat er å avdekke dysfunksjoner og motsetninger i samfunnet, og da trenger vi «kritiske» teoretiske redskaper som gjør det mulig å «se» samfunnets elendighet. Boken føyer seg dessuten inn i en lang norsk tradisjon for «problemorientert empirisme» som gullaldersosiologene innstiftet de første par etterkrigstiårene.
Problemet er at bokens elendighetssosiologiske teoretiske ensidighet svekker nye generasjoner sosiologers mulighet til å gi et objektivt – balansert – empirisk bilde av samfunnet.
Hvor vellykket et samfunn eller en sosial praksis er, altså brøken elendighet/fornuft, er selvfølgelig først og fremst et empirisk spørsmål. Men for at det i det hele tatt skal bli et empirisk spørsmål, må det være mulig å undersøke alle sider ved samfunnet. Og da må sosiologer ha teoretiske ressurser som ikke bare lar dem «se» problemer og elendighet, men også «se» det som eventuelt måtte finnes av fornuft i personer og institusjonelle ordninger.
Og det får de ikke når de leser ST.
Fornuften i sosiologien
Så langt fraværet av en fornuftens sosiologi. Boken underspiller imidlertid ikke bare samfunnets, men også sosiologiens fornuft.
Som vitenskap er sosiologi en fornuftig (og feilbarlig) sosial praksis. Sannhet er målet, argumenter er middelet, og fremskritt skjer når vi argumenterer oss nærmere sannheten.
En viktig del av denne argumentasjonen, er å begrunne hvilke teorier vi velger å bruke og hva som gjør dem fornuftige. Vi skulle forvente at ST i egenskap av innføringsbok i sosiologisk teori har mye å si om dette.
Men det har den ikke. Nesten ingenting, faktisk.
Kanon som (u)fornuftig sosial konstruksjon
La oss begynne med spørsmålet om hvilke teoretiske tilnærminger sosiologer skal velge når de studerer samfunnet. I boken kommer dette spørsmålet til uttrykk på to måter for to ulike grupper: for redaktørene i forbindelse med kanonisering (hvilke teoretiske tilnærminger skal de inkludere i boken, og dermed kanonisere), og for studentene i form av bruksverdi (hvilke teorier skal de bruke tid og krefter på å tilegne seg når de øver opp sitt «sosiologiske blikk»).
Det bringer oss til spørsmålet om kriterier for å velge ut teoretikere og teoritradisjoner.
Etter å ha saumfart boken og særlig innledningen relativt grundig, er dette de fire jeg finner: sentralitet (side 14), representativitet (side 14), fagtradisjon og fellesskap (side 13 og 19) og makt (side 18).
Det første kriteriet er rent kvantitativt og sier ingenting om faglig innhold. Det andre kriteriet utdypes ikke. I tillegg er det uklart om redaktørene sikter til at sosiologien skal stilles til disposisjon for ulike grupper i samfunnet som vil ha sin identitet bekreftet, eller om de sikter til å representere sentrale sider ved samfunnet (som forholdet elendighet/fornuft). Det tredje kriteriet vektlegger tradisjon («sånn har vi alltid gjort det») og funksjonalitet (nyttige konsekvenser for sosiologien som disiplin). Og det fjerde reduserer kunnskap til makt.
Jeg leter forgjeves etter faglige argumenter for de teorier som er valgt. Redaktørene gjør rett i å påpeke at kanon er en «sosial konstruksjon» (side 18), altså skapt av bestemte mennesker under bestemte sosiale forhold. Men de hopper over hva som gjør den til en fornuftig sosial konstruksjon. Hvis de da mener at den er det?
Dog finnes det noen tilløp, som at klassikerne «definerte en faglig agenda» (side 17), som at teori setter individet inn i en «større» sosial sammenheng (side 15-16), og at teori kan gjøre samfunnet «fremmed» (side 16). Men disse kriteriene utdypes ikke, de brukes ikke til å begrunne eller binde sammen utvalget av teoretiske tilnærminger, og de trekkes ikke inn i bokens enkeltkapitler.
For ferske sosiologistudenter som via denne boken møter faget for første gang, må sosiologisk teori derfor fremstå som en fragmentert collage av «perspektiver» der det ikke finnes sterke faglige argumenter for å velge det ene fremfor det andre. Om man for eksempel skal bruke Bourdieu fremfor Luhmann, eller sosialinteraksjonisme fremfor feminisme, koker ned til et vilkårlig valg – understøttet av identitet, tradisjon, funksjonalitet og makt. Ikke fornuft.
Sosiologisk teori som intellektuell problemløsning
La oss i forlengelsen av dette spørre hva som gjør innholdet i de sosiologiske teoriene boken presenterer fornuftige.
Kapitlene i ST følger stort sett samme mal: biografi (innledning), sentrale begreper (hoveddel) og oppsummering (avslutning).
Hva det er overraskende lite av, er faglig-argumentativ innramming som får frem hva som er det faglige problemet teorien skal løse, hvordan det løser dem, og så vurderer hvor god løsningen er, gjerne i relasjon til andre tilnærminger i boken.
Bokens unntak kan illustrere hva jeg etterlyser.
Kapitlet om Bourdieu presenterer først det «epistemologiske stengselet» som for ham utgjør sosiologisk teoris store problem: motsetningen mellom (aktørbasert) «subjektivisme» og (strukturbasert) «objektivisme». Deretter presenteres Bourdieus begreper som svar på denne utfordringen: habitus, doxa, kapital, felt og rom. Endelig vurderer kapitlet hvor vellykket hans løsning er.
Dette er bokens klart beste kapittel. Ikke bare får det frem at teoriutvikling er en kognitiv aktivitet bygget på faglig argumentasjon knyttet til grunnlagsspørsmål. Det er også det mest pedagogiske fordi leseren forstår meningen med teorien: hvilke spørsmål den svarer på.
Bokens store problem er imidlertid at den er fornuftsblind både på samfunnets og sosiologiens vegne.
De fleste andre kapitlene lider derimot under for lite faglig-rasjonell innramming, og nesten ingen har en avsluttende kritisk diskusjon. Når man leser ST, er det derfor som om det ikke finnes faglige kriterier for å sammenligne og vurdere sosiologiske teorier.
Men det gjør det.
Sosiologisk teori er fremfor alt intellektuell problemløsning. Det handler om å løse de grunnleggende utfordringene som oppstår når vi skal utvikle generelle antakelser om de elementære bestanddelene i sosialt liv: menneskelig handling, sosial orden og historisk endring.
Derfor er det et stort problem at boken, og det gjelder både innledningen og de fleste enkeltkapitlene, ikke utstyrer leseren med kriterier eller metoder for å reflektere rundt hvor fornuftige – fruktbare for å avdekke objektive sannheter om samfunnet – ulike sosiologiske teorier er med henblikk på å løse grunnleggende utfordringer det empiriske studiet av sosialt liv reiser.
Ja, å øve opp ferske sosiologistudenters evne til slik teoretisk (meta)refleksjon, bør etter mitt syn være en sentral del av en innføringsbok i sosiologisk teori.
Så ikke her.
Til sist
Som leseren nå har forstått, er jeg ikke altfor begeistret for ST. Flere enkeltkapitler er gode. Andre blir for korte og overfladiske. Bokens store problem er imidlertid at den er fornuftsblind både på samfunnets og sosiologiens vegne.
I innledningen sier redaktørene at det sosiologiske blikket må «øves opp» (side 16) gjennom sosiologisk teori.
Hvilket sosiologisk blikk vil ST innpode i nye generasjoner sosiologer? Jo, et «kritisk» blikk for sosial elendighet som ikke «ser» fornuften hos individer eller institusjoner. Og et blikk der teoriutvikling ikke primært handler om faglig argumentasjon og intellektuell problemløsing knyttet til antagelser om handling, orden og endring, men om vilkårlige valg iblandet en dose identitet, tradisjon, disiplinbygging og makt.
Tross flere gode enkeltkapitler egner boken seg derfor ikke så godt som en allmenn innføring i sosiologisk teori.
Da kan man ikke utelate fornuftens sosiologi og underspille sosiologiens fornuft.
