Sneversynt kapitalismekritikk

Med boka Sharing: Crime against Capitalism trer den britiske sosiologen Matthew David inn i rekken av dem som forsøker å gjøre rede for hvordan ny teknologi endrer premissene for og mulighetene i dagens økonomisk-politiske virkelighet. David mener utviklinga og utbredelsen av ikke-rivaliserende immaterielle goder bringer med seg nye spilleregler for næringslivet: I den “frie delinga” av digitale varer, ligger det ifølge ham et potensial for et post-knapphetssamfunn, hvilket han karakteriserer som et post-kapitalistisk samfunn. Davids ambisiøse utgangspunkt legger opp til en svært interessant drøfting av viktige og aktuelle problemstillinger, men hans snevre forståelse av kapitalisme gjør at boka ender opp som lite annet enn en svakt begrunna profeti.

Uklart begrepsbruk

David bruker gjennomgående begrepet “fri deling” for å beskrive hvordan immaterielle goder beveger seg mellom aktører i nettverk av digitalt sammenvevde aktører. På engelsk viser betegnelsen (“free sharing”) både til at sirkulasjonen foregår uhindret og gratis. Men hvor uhindret og gratis denne “delingen” av informasjon og immaterielle varer i realiteten er, forblir imidlertid uklart, idet han beskriver for eksempel Spotify – en tjeneste man både må betale for og som hindrer ikke-betalende aktører fra å få tilgang til godene – som “fri deling”.

Davids sentrale premiss er at nettverk for slik “fri deling” utgjør en trussel for opphavsretten til åndsverk, som han ser på som det store hinderet for et bedre, mer effektivt, rettferdig, nyttig, kreativt og innovativt samfunn. Han skriver at internett og kommunikasjonsteknologi har etablert globale nettverk for deling av informasjon og data. Musikk, bøker, filmer, strømming av TV, programvare, vitenskapelige artikler, nyheter, oppskrifter på farmasøytiske produkter og så videre, flyter ifølge ham “fritt” rundt mellom alle som er kobla på nett og ønsker gratis digitale varer.

Dette kan ifølge David potensielt føre med seg en radikal reorganisering av det økonomiske systemet. Immaterielle varer er ikke-rivaliserende og har en marginalkostnad lik null. Hvis den “frie delinga” får bre om seg vil produksjonen av disse godene ikke lenger være lønnsom, og David argumenterer for at det vil føre til mer effektivitet i produksjon og distribusjon, positive effekter gjennom bedre kvalitet og økt tilgang, og samtidig etablere overlegne insentiver til innovasjon og kreativitet. David går igjennom syv eksempler for å underbygge sitt argument: Biblioteker, musikk, strømming av video, åpne kildekoder, publisering, gener og patenter, og farmasøytiske produkter.

Anti-allmenningens tragedie

Davids argument baserer seg på idéen om “the tragedy of the anti-commons”. Situasjonen oppstår når knapphet opprettholdes ved hjelp av en ifølge ham ineffektiv distribuering basert på eiendomsrett og markedsmekanismer. For David grunner “the tragedy of the anti-commons” i en antagelse om markedet som et “nødvendig onde” som begrenser “over-use and resource exhaustion, while facilitating efficiency, efficacy and incentives to increase overall utility” [164]. Han mener dette er en myte som kan utfordres og brytes ned av mulighetene for “fri deling” gjennom teknologisk utvikling. Den “frie delinga” av informasjon i større og større nettverk gjør det mulig å etablere en økonomisk orden som er mer effektiv og innovativ enn dagens markeds- og eiendomsbaserte organisering.

Delingas triumf

David hevder for det første at “fri deling” gir økt effektivitet fordi informasjon distribueres raskere og til flere, og produktiviteten øker ved reduserte kostnader. David skriver for eksempel at “fri” deling av musikk “offers scope to attract a paying audience without the need to run up a large debt in the process. Few artists get paid for recordings, and even those who do regret it when royalties do not recoup costs. As such, freely circulated copies of artists’ work attract a larger audience at no expense to the artists themselves. Reduced opportunity costs to fans means artists’ live performance earnings actually increase” [158].

For det andre argumenterer han for at den gir flere positive effekter (“efficacy”) fordi flere ting blir bedre og tilgjengelig for flere og overalt. Ifølge David begrenser kontroll over immaterielle goder “the supply of alternatives, disadvantaging end-users both in terms of immediate prices and, further, in stifling future improvements induced by open cooperation (or competition)” [159].

For det tredje gir “fri deling” mer innovasjon ved å etablere insentivstrukturer for kreativitet. Davids utgangspunkt er at å få betalt ikke er en nødvendig forutsetning for å ville skape. Gratis informasjonsgoder vil frigjøre penger som konsumentene kan bruke på for eksempel liveopptredninger. I tillegg hevder han at nettverkene for deling vil gi status og respekt til de som skaper noe nytt av kvalitet. Opphavsretten til åndsverk verken beskytter eller oppmuntrer til kreativ virksomhet, men “serves the holders of corporate brands, trademarks, copyrights and patents who, while seeking maximum protection and reward for those whose creativity they exploit” [162]. Han viser til Robert K. Mertons idé om vitenskap som først og fremst motivert av deling av kunnskap og den anerkjennelsen det fører med seg, snarere enn betaling. Han illustrerer også argumentet med software-utviklere som skriver kode for å få oppmerksomhet og beundring.

Loven og teknologiens kappløp

Bokas sterkeste punkt er gjennomgangen av historia til åndsverkslovgivinga. Her viser David i detalj hvordan transnasjonale handelsavtaler alltid har vært ett skritt bak den teknologiske utviklinga, og forsøkt å svare på utfordringene med gårsdagens virkemidler. Det har gjort lovverket umulig å håndheve, og den “frie delinga” en effektiv “crime against capitalism”.

Ifølge David var det sammensmeltinga av et nytt teknologisk og økonomisk regime etter den kalde krigen som gjorde den globale nettverkskapitalismen mulig. Men her åpnet også muligheten seg for distribusjonen av ikke-rivaliserende informasjonsgoder. TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights) ble signert av WTO-landene i 1994 i et forsøk på å regulere den nye tekno-økonomiske orden. Avtalen var ment å beskytte opphavsretten til åndsverk, som man mente ble truet av utkontrakterte produsenter.

Men det viste seg at det var kundene som i virkeligheten utgjorde den største trusselen for åndsverksmonopolene. Opphavsrettsbeskytta varer kunne deles via internett, overalt og umiddelbart. Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonens (WIPO) signerte i 1996 “WIPO Copyright Treaty” som i større grad enn TRIPS rettet seg mot enkeltindivider. Samtidig ble CD-brennere utbredt.

Den første store fildelingstjenesten Napster tok trusselen mot opphavsrett til nye høyder da den ble etablert i 1999, og satt for alvor i gang katt-og-mus-mekanismen mellom lovverket og teknologien, der hvert eneste forsøk på å regulere fildeling ble møtt av nye tjenester og nettverk. Sentrale servere ble erstatta av likemannsnettverk (“peer-to-peer” networks”), som igjen ble bytta ut med torrent-modeller, før strømming i dag har etablert seg som den neste løsninga.

David hevder at den siste utviklinga i “fri deling” gjennom digitale nettverk kommer fra utbreiinga av 3D-printere. Fram til nå har det vært nødvendig med fysisk framstilling av patent- og varemerksbeskytta goder i fabrikker. David mener 3D-printing potensielt kan utgjøre den samme trusselen mot denne typen produksjon som digital fildeling har vært mot opphavsrettsbeskytta åndsverk. For noen år siden gikk det en kino-kampanje som sammenlignet det å laste ned filmer med å stjele, og spurte: “Ville du stjålet en bil?”. Ifølge Davids spådommer, kan det klassiske svaret “nei, men jeg ville lastet den ned” snart bli virkelighet.

Men hva er kapitalisme?

Bokas grunnleggende argument er interessant. Når kunnskap kan deles fritt, hevder David det blir det mulig å etablere et samfunn som bryter med det han ser på som kapitalismens definerende egenskap: knapphet. David mener dagens økonomiske system baserer seg på “the tragedy of the anti-commons” og dennes opprettholdelse av en kunstig ressursknapphet. I dagens “informasjonsalder”, der marginalkostnaden på enkelte goder raser nedover mot null, mener han muligheten for en uendelig replikasjon utfordrer dette systemet.

Davids tese om at knapphetens endelikt vil bli slutten på kapitalismen, baserer seg her på et argument tidligere framført av journalisten Paul Mason, forfatteren av boka PostCapitalism: A Guide to our Future. Konseptualiseringa av kapitalisme som basert på knapphet overser imidlertid andre sentrale kjennetegn ved dette økonomiske systemet. Produksjon for salg på et marked, privateide produksjonsmidler og ekstraksjon av merverdien fra andres arbeid får ingen plass i denne forståelsen. Hvis man inkluderer disse egenskapene i konseptualiseringene av kapitalisme, blir ikke “post-scarcity” nødvendigvis synonymt med “post-capitalism”. Davids tilsynelatende radikale argumentasjon viser seg derfor å være grunn og naiv.

Det er viktig å legge merket til at David med unntak av drøftinga av 3D-printing kun forholder seg til immaterielle varer, ikke materielle, slik som mat, klær og husly. Disse forholder han seg ikke til i det hele tatt, hvilket gjør argumentet om kapitalismens snarlige sammenbrudd meget mindre troverdig. Interessant er det også at Davids anti-kapitalisme går ut på å bli bedre enn kapitalismen på det den sies å være best på: “efficiency”, “efficacy” og “innovation”

Som så mange andre velger han å akseptere kapitalismens premisser, men forsøker å knuse kapitalismen på dens egen banehalvdel. Her savner jeg en etisk anti-kapitalisme. Kapitalismen trenger ikke å være ineffektiv for at man skal være motstander av den. Urettferdighet er et minst like kraftfullt argument.

“Deling” av informasjon

David skriver at Facebook, Google, Spotify og Youtube “manifest the triumph of free-access over markets and property rights in relation to informational content” og klarer likevel å tjene penger, sjøl om Spotify – legger han til – ennå ikke går med overskudd. Disse selskapene erstatter ifølge David eierskap og salg med former for tilgang til og filtrering av informasjon [side 165]. Her overser han den grunnleggende virkemåten til samtidas kapitalisme. Facebook, Google, Spotify og Youtube baserer seg kanskje ikke på den kunstige opprettholdelsen av knapphet, men på ekstrahering av profitt fra andres arbeid og aktivitet.

Det er vi som forbrukere som “deler” informasjon med de store teknologiselskapene. På samme måte som musikere i dag er nødt til å la musikken sin bli strømmet på Spotify mot for de aller fleste svært lite penger for å være en del av musikkmarkedet, er ikke denne delinga er ikke “fri”, men et premiss man er nødt til å akseptere for å få tilgang til tjenestene de tilbyr. Informasjonen vi som brukere “deler” med selskapene selges videre eller brukes til å utvikle andre varer de kan selge.

På dette punktet er David fullstendig blind for den måten “deling” av kunnskap og informasjon er en immanent og essensiell del av samtidens kapitalistiske organisering. Det er nettopp det at vi “deler” informasjon som gjør at de store teknologiselskapene kan vokse seg stadig større. Pengene og kontrollen bruker de til å skaffe seg enda mer penger og enda mer innflytelse over stadig viktigere ressurser og samfunnsinstitusjoner. Teknologiens krig mot opphavsretten har gjort at ikke engang brukerne har rett på profitten “delinga” deres genererer.

Kombinert med manglende fokus på materielle goder, blir bildet derfor mer komplekst enn Davids framstilling tyder på. En mer presis forståelse av kapitalisme viser at det ikke er en nødvendig motsetning mellom “fri deling” på den ene sida og kapitalisme og opphavsrett på den andre.