Hartmut Rosa (f. 1965) er en tysk sosiolog og statsviter som har fått et stort nedslagsfelt både innenfor og utenfor akademiske kretser. Hans kritikk av det moderne samfunnets livsbetingelser, dets effektivitetslogikk og det Rosa beskriver som vår moderne tilstand av «dynamisk stabilisering» synes å gi resonans hos mange mennesker i dag. Med bokutgivelsen «Akselerasjon og resonans: Artikler om livet i senmoderniteten» gitt ut på Cappelen Damm er et utvalg tekster av Rosa endelig kommet på norsk.
Senmodernitetens vekstimperativ og dets konsekvenser
Rosa er kjent for sin modernitetskritikk og det han diagnostiserer som det senmoderne samfunnets sykdom: akselerasjon. Livet akselererer i stadig høyere hastighet uten av vi synes å komme noe særlig videre. Teknologi, transport og kommunikasjonen suser av gårde. Det har uten tvil sine positive sider, vil mange påpeke, Rosa inkludert. Men, samtidig mister vi noe av forbindelsen til den menneskelige samhandlingens stedlige karakter. Rommet krymper. Samfunnet suser av gårde. Holdninger, verdier, livsstiler og sosiale forhold blir flyktige fenomener med hyppig endringstakt (s. 30). Tiden krymper. Og livsrytmen akselererer. Tross alle tidsbesparende teknologiske hjelpemidler blir tiden knapp. Teknologien tvinger flere arbeidsoppgaver inn per tidsenhet. Vi kan leve dobbelt så raskt. Men lever vi mer, bedre eller dypere av den grunn? Rosas svar er klart: Nei. Og det krever en sosiologisk forklaring.
En del av problemet, ifølge Rosa, er at spørsmålet om det gode liv er blitt til et privat anliggende: «Det moderne samfunnet har kanskje ikke et svar på hva det gode liv er eller hva det består i, men har et svært klart svar på hva betingelsene for å leve et godt liv er, og hva du må gjøre for å oppfylle dem: Sikre deg ressursene du trenger for å leve ut drømmene dine (hva de nå måtte være)! […]» (s. 115).
|
Akselerasjon og resonans - Artikler om livet i senmoderniteten
|
|---|
|
Av Hartmut Rosa
|
|
188 sider
|
Spørsmålet om det gode liv blir slik sett ikke til et spørsmål om hva som er et godt liv, men til et spørsmål om hvordan skaffe seg rettigheter, ressurser, helse, venner, sosial anerkjennelse, titler og penger for å kunne ha et godt liv. «Moderne borgere konkurrerer slik sett om livspartnere, venner, eksamener, potens, utseende, sunnhet og så videre» (s. 93). Men, perfekt er som kjent aldri godt nok. Resultatet blir et samfunn bestående av mennesker med kronisk dårlig samvittighet, hevder Rosa. Å ha er ikke det samme som å ivareta. Problemet med denne «tilgjengelighets-tilnærmingen til det gode liv» (s. 118), ifølge Rosa, er at den gjør oss fremmed overfor verden, hverandre og oss selv. I takt med at vi (tror vi) øker vårt grep om verden, utvider våre horisonter og ressurser, går verden likevel tapt. Konsekvensene beskriver Rosa i det følgende: «Fremmedgjøring har endt opp som et nøkkelord for en verden som er blitt kald og grå, hard og ufølsom, opplevd av et subjekt som innad føler døvhet, stumhet, kulde og tomhet» (s.121).
Fremmedgjøringens tilstand i oss skaper fremfor alt aggressive og konkurrerende forhold i samfunnet. Istedenfor at verden blir et sted for å søke og opprette forbindelser med noe annet som angår den enkelte og fellesskapet, blir verden et fiendtlig sted det gjelder å beskytte seg mot. Eller motsatt: fremmedgjøringens tilstand blir en grobunn for likegyldighet – også det en form for beskyttelse i et moderne velstandssamfunn preget av overflateliv og isolerte mennesker: «Når subjekter bare kan holde ut sin gjenstridige samtid og den ytre verden som sådan ved å isolere seg med hodetelefoner eller øreplugger og liksom forskanse seg i en slags egenresonans, blir patologi-diagnoser ikke til å komme utenom» (s. 82). Likefullt er det en vei videre. Den går gjennom resonans.
Resonans som menneskelig grunndisposisjon og lengsel
Grunnleggende sette dreier resonans seg om gjenklang eller gjenlyd. Resonans beskriver hvordan svingningene i et legeme kan få et annet til å svinge. Det forutsetter to selvstendige frekvenser eller stemmer. Resonans skal ikke forveksles med ekko. For ekko mangler en selvstendig stemme og det som klinger er ikke et svar fra en annen stemme, kun en reproduksjon av ens egen. Resonans skal heller ikke forveksles med harmoni eller samstemthet. Som Rosa påpeker, må det ofte en motsetning, forskjell, dissonans eller selvmotsigelse til for at et genuint resonansmøte skal finne sted (s. 130). Grunnleggende sett oppstår resonans når vi opplever at verden kommer oss i møte, at noe berører oss, angår oss, og at vi har mulighet til å svare. Resonansrelasjonen som oppstår mellom subjektet og verden er preget av et gjensidig transformativt forhold. Resonans lar seg heller ikke kontrollere eller produsere. Vi kan aldri helt vite på forhånd når resonans oppstår eller hva utfallet vil bli.
Resonans beskriver vår kapasitet til å utvikle meningsfulle relasjoner til andre mennesker eller verden. Samtidig viser resonans til en grunnleggende lengsel etter å inngå i relasjon til verden. Resonans er noe vi lengter etter og søker. Slik er resonans ikke en statisk tilstand eller følelse. Rosa skriver: «Resonans betyr først og fremst en dynamisk forbindelsestilstand eller tilknytningsmåte, der subjektet og verden (i det minste forstått som verden slik den kommer oss i møte) kan berøre og gjensidig transformere hverandre» (s. 145). Resonans er fremmedgjøringens motsats, ifølge Rosa, og blir først tenkelig gjennom fremmedgjøring. Slik sett betinger resonante og stumme relasjoner hverandre. Og Rosa ser nettopp evnen til å holde verden på avstand som en viktig kulturskapende faktor. Problemet er at de stumme verdensforholdene, eller fremmedgjøringens tilstand vokser ut av sine proporsjoner og blir en rådende måte å være i verden på.
Rosa kritiserer også de institusjonelle betingelsene for at resonansforhold kan oppstå. Samtidens sosiale, politiske, og klimamessige kriser er i resonansteoretisk forstand «resonanskriser» som er «kjennetegnet av en samtidig intensivering av resonanslengsel og fremmedgjøringserfaring» hos mennesket (s. 159). Det holder derfor ikke at den enkelte skaper små resonansoaser i hverdagen som et privat feriested eller drar på en etterlengtet meditasjonsretreat for sin egen del. Vi må gjøre inngripende strukturelle endringer for å få det akselererende samfunnet og en aggressiv verden som synes å ha gått av hengslene på rett kjøl igjen: «Samfunnskritikken blir på dette grunnlaget til en systematisk kritikk av resonansforholdene» (s. 149). I boken gir ikke Rosa tydelige svar på hvordan samfunnskrisene som følge av akselerasjon skal løses strukturelt, men peker i retning av en mulig løsning basert på en grundig analyse av hva som er problemet. Det er i alle fall et godt utgangspunkt.
I tiden og på tide
Utgivelsen av Rosa på norsk er aktuell. Rosas teorier diskuteres, kritiseres og utvikles i nasjonal og internasjonal sammenheng innenfor en rekke fagfelt som kunstfag, teologi, statsvitenskap og pedagogikk for å nevne noen. Rosa er også en populær offentlig foredragsholder. Hans tanker og teorier presenteres på ulike medieplattformer. At Rosa når så bredt ut både innenfor og utenfor akademia viser hvordan Rosa med sin samtidsanalyse åpenbart tyder noen av tidens tegn på en måte som beveger og engasjerer mennesker i dag. Rosa er i tiden. I våre naboland Danmark og Sverige har sentrale tekster av Rosa vært tilgjengelig i landenes respektive språkdrakt i alle fall de siste 10-15 årene. Utgivelsen av Rosa på norsk er på tide.
Boken har et representativt utvalg av tekster fra både engelskspråklige og tyskspråklige utgivelser. Samlet sett gir tekstene i boken, forordet inkludert, en innholdsrik presentasjon av sentrale begreper i Rosas samfunnsanalyser og teori. Boken introduseres som en «effektiv innføring» i Rosas forfatterskap. Det er godt mulig at noen vil finne boken formålstjenlig i så henseende. Samtidig synes det i resonansteoretisk forstand å være en performativ selvmotsigelse. Jeg mener tekstene kan og bør leses langsomt, over tid og flere ganger. For noe av bokens bidrag ligger i at tekstene språklig og tankemessig krever noe av sin leser. Arbeid med tekster, teorier og ideer handler også om resonansforhold – særskilt når tekstene gir motstand. Å lese Rosa kan slik sett være en måte å motsette seg akselerasjonssamfunnets vekstimperativ og kan gi inspirasjon for en videreutvikling av resonansbegrepet i teori og praksis.
Utgivelsen av Rosa på norsk er på tide.
Hartmut Rosa roper ikke høyt, men hans tale er tydelig. Vi står i dag ved et veiskille. Og det er håp: «[…] å bygge murer og opprette kontrollsoner er blitt et sinnbilde på vår tids verdensforhold. Dette er forsøk på å holde verden i sjakk, når de andres stemme fremstår som en trussel og når forandring fremfor alt oppleves som en krenkelse. I en slik tilstand – og dette er mitt håp – blir det avgjørende at vi holder liv i en annen form for væren-i-verden, kjennetegnet av lydhørhet og tilsvar, snarer enn beherskelse og kontroll» (s. 161). Med utgivelsen av Rosa på norsk har vi fått et utvidet språk, tankesett, begreper og måter å snakke om livet i senmoderniteten på, om betingelser for et godt liv og hvordan vi ønsker at det skal være. Hvis akselerasjon er en samfunnssykdom som bidrar til økt splittelse og isolering i verden, kan resonans helbrede og bringe sammen igjen. Hvis vi vil det.
