Å bo alene er utbredt i Norge, men foruten en gjennomgang av aleneboernes levekår fra 2006 (Mørk, 2006), er det lite nyere forskning på aleneboende i Norge. Dermed er Unn Conradi Andersens nye bok På egen hånd: Om fremveksten av singelsamfunnet et varmt velkomment bidrag. Boken tar for seg aleneboernes historie i etterkrigstiden og hvordan livene til dagens aleneboere er. Boken er et stykke vellykket populærvitenskapelig formidling som byr på gode refleksjoner om livsformer som faller utenfor «normalen», utenfor «den streite linja».
Andersens prosjekt er først og fremst å vise mulighetene for alternative livsformer, og at et aleneværende liv er et fullverdig liv som ikke behøver å oppleves ensomt. Spørsmålet om å få barn, eller det virksomme livet som tante, aleneboernes boformer, erfaringer om hvordan andre møter ens single tilstand, og erfaringer med å være aleneboer på landet versus byen er noen av temaene som belyses.
Bilde: Gyldendal
Teoretisk bidrar Andersen blant annet med begreper som familisering (en tilstand hvor familiens medlemmer knytter seg sammen og lukker seg for omverdenen) og egenværen («en selvvalgt form for ensomhet, som skiller seg fra den ufrivillige ensomheten»).
En vesentlig kritikk mot boken er at den stort sett skygger unna spørsmål om den økonomiske og materielle situasjonen til aleneboende, og sosiale klasseforskjeller innad i gruppen. Dette fremstår som en stor stillhet i boken, og det er dermed både nødvendig og vel verdt å tenke videre på det materialet Andersen legger fram.
Statistikk over aleneboende
Ved inngangen til 2020 var 974 000 eller 18,3 % av befolkningen aleneboende (Andersen, 2020). For en del er det å være aleneboende en overgangsfase i livet. Ser man på en annen kategori: hvor mange som hverken har vært samboer eller gift, er tallene mer usikre. Tall fra spørreundersøkelser tilsier at omkring 7.8 % av menn og 5.2 % av kvinner har hatt samlivserfaring ved fylte 40 år (Wiik & Dommermuth, 2014), på toppen av «de evig single» kommer de med tidligere samlivserfaring som siden er blitt alene.
De bemidledes historier
Andersen har intervjuet 16 personer med ulike livssituasjoner og veier inn i det å bli aleneboende. De 16 er rekruttert fra de fleste samfunnslag, men det er klare skjevheter. Jeg savner en bredere refleksjon over hvilke fortellinger som fortelles og hvilke som ikke fanges opp av materialet. Blant annet er den delen av middelklassen som besitter kulturell kapital godt representert, med en overvekt av arbeidende i skoleverket. Samtidig kan det hende at dette gjenspeiler tendenser i populasjonen: Læreryrket har da også hatt en historisk rolle som yrke hvor kvinner kunne oppnå selvstendighet. Blant kvinner er det også de med høyest utdanning som oftest er single. Overvekten i utvalget kan også ha utslag i hva Andersen finner: Den kulturelle middelklassen, og særlig de med kunstnerisk flair, er nok mer tilbøyelige til å akseptere, eksperimentere med og adaptere alternative samlivs- og livsformer.
Det er også klart at det i deler av boken er en overrepresentasjon av informanter som lever relativt godt på én inntekt – materielle bekymringer er fraværende i boken. Når boken gir et innblikk i bo- og forbruksmønstre, er det for eksempel i møte en aleneboende i midten av 40-årene med en treroms på Ila, og samtidig råd til å dra på reiser. Dermed skapes eller reproduseres også forestillingen om barnefrie single som sitter godt i det og kan slå i hjel tiden ved å dra hit og dit for å feriere. Dette kan også et segment aleneboere som har hatt ganske gode økonomiske kår, men også en generasjon som har hatt det lettere på boligmarkedet.
Aleneboernes privatøkonomi er lite nevnt i boken. Aleneboere er en sammensatt gruppe (Mørk, 2006), hvor homofile og lesbiske er overrepresentert (Gram 2021). De scorer signifikant dårligere på økonomisk situasjon, og en rekke andre selvrapporterte livskvalitetsmål, enn befolkningen generelt (Støren, Rønning, & Gram, 2020). Unge aleneboende er overrepresentert i lavinntektsstatistikken, og lavinntekt har blitt mer utbredt i denne gruppen (Finansdepartementet, 2021). Denne gruppen skriver ikke Andersen om. Jeg savner også historier om folk i en mellomposisjon, de som hverken er bemidlede eller har store sosiale utfordringer. Hvordan klarer disse seg økonomisk? Bolig er en stor utgiftspost for de fleste, men for aleneboende utgjør boligutgiftene en større andel av de totale utgiftene (Mørk, 2006). Med i historien hører det at blant de uten lavinntekt, eier 53 % av aleneboende i alderen 35-49 bolig, mens tilsvarende tall for par med barn under 18 er 86 % (Omholt, 2020).
Det krevende boligmarkedet
At aleneboende har problemer på boligmarkedet, er ikke et nytt fenomen. Det er også der historien i På egen hånd starter: I etterkrigstidens boligmangel ble familier med barn (heldigvis) prioritert, men dette ga til dels stygge utslag for enslige som gjennom lovreguleringer fikk avgrenset hvilke boliger de hadde tilgang til. Opprettelsen av Ensliges landsforbund, som står sentralt i boken, var nettopp for å bøte på boligmangelen ved å finne nye løsninger på ensliges bobehov.
Her er det en kime til ulikhet Andersen ikke følger særlig langt, ettersom hun fremstår mest interessert i alternative bo- og livsformer – liv utenfor normalen. Stadfestingen av dagens vanskelige boligmarked snur raskt inn på en historie om to venner som kreativt nok kjøper bolig sammen. Ellers drar Andersen til Stockholm og intervjuer beboere i kollektivhusene, hus hvor det er mulig å bo alene, men sammen, som det er en tradisjon for i Sverige. Her viser Andersen interessante alternativer til dagens boligmasse, men diskusjonen om aleneboende og boformer som kan erstatte en utdatert boligmasse kunne også trengt et klasseperspektiv. Det kan selvfølgelig skyldes utvalget av respondenter, men i boken fremstår kollektivhusene som klassede fellesskap. Det å fremheve alternative boformer kan fort ende med å fremheve klassede preferanser.
Jeg skulle heller ønske Andersen hadde fulgt opp aleneboendes bosituasjon og muligheter på boligmarkedet. Det bor for eksempel særlig mange aleneboende i Oslo, hvor det har vært et høyt trykk i boligmarkedet, særlig på små leiligheter som er aktuelle for enslige. Her er høy inntekt nødvendig for å få innpass.
Mange førstegangskjøpere får hjelp av foreldre som står som kausjonister, slik at individets livssjanser avhenger av foreldrenes økonomiske situasjon. Det lønner seg å eie, og de siste årene har det å komme seg inn på boligmarkedet medført akkumulasjon av formue. Den pågående «boligkrisen» går særlig utover noen grupper, og aleneboende – uten høy inntekt og bemidlede foreldre – er en av gruppene som kommer dårlig ut.
Aleneboende i Oslo og Akershus
I 2018 var 23,9 % av personer i privathusholdninger aleneboende i Oslo, mens tilsvarende tall for Akershus var 14,2 %. Sett under ett var 19,3 % aleneboende i disse to daværende fylkene i Oslo-regionen (SSB/Statistikkbanken 2021). Disse tallene ligner det man ser i en del andre fylker (se Andersen 2020) og er en del av en trend der barnefamilier trekker til omlandet (Barlindhaug 2017). Ser man på andelen av husholdningene som er aleneboende er dette omkring 47 % i Oslo, og 33 % i Akershus. Det er altså mange boliger som bebos av én person. Andelen som bor alene er stor blant yngre, går nedover inn i 40-årsalderen, og er høyest blant eldre (Andersen 2020).
Aleneboende er selvfølgelig ikke nødt til å bo innenfor ring 2, hvor situasjonen er ekstra prekær. Alle aleneboende gjør heller ikke det, heller ikke i Andersens bok. Noen av informantene bor og trives på bygda, mens andre har prøvd å bo der, men flyttet tilbake til storbyen. Til syvende og sist flokker mange aleneboende til byene, og særlig Oslo, hvor også Andersens utvalg primært har orientert seg mot. Livet på bygda er for å bruke Andersens begreper både hjemsentrert og familisert. Det er i det hele lite som ligger til rette for at aleneboende skal valfarte til bygda. Aleneboende synes å ha en preferanse for å bo i Oslo, og det er få forsøk på å gjøre bygda til et attraktivt bosted for aleneboende.
Aleneboere, ulikhet og livssjanser
Min innvending har vært at ulikhetsdimensjonene i aleneboendes levekår er sterkt nedtonet i På egen hånd, noe som gjør at forutsetningene for det livet informantene lever blir usynliggjort. Til Andersens forsvar er oppmerksomheten rundt aleneboende ikke særlig stor innen andre forskningsfelt. Som Andersen skriver er de aleneboende «… et nærmest utematisert kapittel i norsk forskning og historie» (s. 17). Aleneboende har også blitt viet lite oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Den tidligere pådriveren for ensliges rettigheter, Ensliges landsforbund, er nå historie. Med det har en sentral spiller for å sikre oppmerksomhet i offentligheten forsvunnet. Aleneboendes kår har derfor ikke vært på dagsordenen, og gitt et momentum for samfunnsforskningen til å se nærmere på saken.
Her er det behov for ny forskning i brytningspunktet mellom forskning på familie- og samlivsformer, klasse og ulikhet og levekår. Forskning på aleneboende må få inn ulikhetsdimensjonen, eller ulikhetsforskningen må se på sammenhengen mellom husstandstype, sosial bakgrunn og livssjanser. Det trengs også oppdatert kunnskap fra levekårsforskningen om aleneboende fra SSB. I lys av at individers livssjanser blir sterkere påvirket av foreldrenes økonomiske kår bør levekårsforskningen også ta høyde for dette. En interessant tilleggsdimensjon når man ser på aleneboende og økonomisk situasjon, er at homofile og lesbiske er dobbelt så ofte aleneboende som befolkningen i alt, og er også mindre fornøyd med sin økonomiske situasjon (Gram 2021). Her er det interessante poenger om klasse, legning og livssjanser som ikke er tematisert i norsk sosiologisk forskning.
Innvendingen mot den manglende ulikhetsdimensjonen i På egen hånd må sees i lys av blindsonene – eller mer positivt innstilt: mulighetsrommene – i ulike forskningsfelt. Her trengs det mer kunnskap. For kunnskap om sammenhengen mellom aleneboeres livssjanser og klasse, er også kunnskap om individers livssjanser generelt sett: Hvilke liv er det mulig å leve ut fra ens posisjon i samfunnet og hvem ens foreldre er?
Referanser
Andersen, Espen (2020). Flere bor alene. Tilgjengelig via https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/flere-bor-alene Besøkt 30.03.2021
Barlindhaug, Rolf (2017). Boligmarked og flytting – betydning for segregasjon. Ljunggren, Jørn (Red.). Oslo – ulikhetenes by. Kapittel 6. s. 121-144. Cappelen Damm Akademisk.
Finansdepartementet (2021). Perspektivmeldingen 2021. Meld. St. 14 (2020–2021).
Tilgjengelig via: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-14-20202021/id2834218/
Gram, Karin Hamre (2021). 1 av 3 skeive lite tilfreds med egen psykisk helse. Tilgjengelig via https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/1-av-3-skeive-lite-tilfreds-med-egen-psykisk-helse Besøkt 30.03.2021
Mørk, E. (2006). Aleneboendes levekår (Statistiske analyser Vol. 81). Oslo: Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig via: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/aleneboendes-levekar Besøkt 30.03.2021
Omholt, E. L. (2020). Formue blant lavinntektsgrupper (SSB-rapport 2020/46). Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig via:https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/formue-blant-lavinntektsgrupper Besøkt 13.04.2021
Støren, K. S., Rønning, E., & Gram, K. H. (2020). Livskvalitet i Norge 2020 (SSB-rapport 2020/35). Statistisk sentralbyrå. Tilgjengelig via: https://ssb.brage.unit.no/ssb-xmlui/handle/11250/2721447 Besøkt 30.03.2021
SSB/Statistikkbanken (2021). 10986: Privathusholdninger og personer i privathusholdninger, etter husholdningstype (F) 2005 – 2020. Tilgjengelig via: https://www.ssb.no/statbank/table/10986/ . Besøkt 31.03.2021.
Wiik, K. A., & Dommermuth, L. (2014). Who Remains Unpartnered by Mid-life in Norway? Differentials by Gender and Education. Journal of Comparative Family Studies, 45(3), 405-424,320-321,324-325,328-329.
