Med boka Å studere politisk atferd har Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg fylt et tomrom i norskspråklig faglitteratur: De har skrevet en bok som forsøker å sammenfatte de viktigste teoriene om politisk atferd – «vanlige menneskers oppfatninger om politiske spørsmål og deres deltakelse i de politiske prosessene». Jenssen og Aalberg er begge ansatt ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim. Jenssen er en gammel traver i valgforskningen, mens Aalberg er kjent som forsker på politisk kommunikasjon og medienes innflytelse i politikken, særlig i et komparativt perspektiv (Aalberg et al., 2012). Begge er aktive bidragsytere til det tradisjonsrike, norske valgforskningsprogrammet, som blant annet utgir bøker med analyser av hvert stortingsvalg – helt siden 1957.
Boka foreligger i Fagbokforlagets nye «Å studere»-serie[1], som virker å ta opp kampen med Universitetsforlagets mer etablerte «Hva er»-serie. Bøkene i «Å studere»-serien har som uttalt formål «å gi studentene det første overblikket som er så viktig for å få en god start på et studium». Det er dette formålet boka må vurderes opp mot. Forskningen på politisk atferd er omfattende, og som forfatterne selv skriver anlegger man i dette feltet en «vid» definisjon av politikk. Gitt slikt omfang er det uunngåelig å vurdere boka fra sitt eget faglige ståsted – i mitt tilfelle en kvalitativt orientert sosiolog, som nå skriver avhandling om sosiale ulikheter i hvordan folk forholder seg til politikk.
Det politiske mennesket
«Å studere politisk atferd» er først og fremst en bok om teoriene om politisk atferd, og ikke om metodiske innganger til studiet av dette – et poeng jeg vil komme tilbake til. Ifølge bokas åpningskapittel er «politisk atferd» ikke et disiplinfag, men et fag som begrenses av sitt studieobjekt . Studiet av politisk atferd henter derfor sine menneskemodeller fra ulike fag: 1) sosiologer, antropologer og historikeres bilde av det sosialiserte mennesket, 2) psykologiens forestilling om enkeltmenneskets interne kognitive- og følelsesmessige prosesser, og 3) økonomenes antagelse om et nyttemaksimerende vesen. Den «klassiske statsvitenskapen» tilfører ifølge forfatterne ingen egen menneskemodell, men heller mer systemiske faktorer som «statens institusjoner» og «lovens rolle» i politiske prosesser – som f. eks ulike typer valgordninger, og komparative analyser av systemer og samfunn.
Forfatterne legger altså opp til en relativt åpen vitenskapsteoretisk tilnærming. Her gjelder ingen «evige sannheter», kun de «best begrunnede framstillingen[e] av et fenomen»
Dette modellmangfoldet er en rød tråd gjennom boka. Gjennom myldret av teorier som presenteres vises det tilbake til disse «modellene» fra de ulike disiplinfagene. Forfatterne legger altså opp til en relativt åpen vitenskapsteoretisk tilnærming. Her gjelder ingen «evige sannheter», kun de «best begrunnede framstillingen[e] av et fenomen» (s. 22). Forfatterne forklarer samtidig at boka kan leses parallelt med studier av politiske valg. Følgende er halvparten av boka (kapittel 2-6) om velgeratferd, mens andre halvdel (kapittel 7-10) vies «bredere spekter av politisk deltakelse, kommunikasjon og kultur».
Den politiske atferdsforskningens klassikere
Forfatterne trekker frem tre ulike modeller som valgforskningens klassikere: Michigan-modellen (ofte kjent som Michigan-skolen), Rokkans skillelinjemodell, og rasjonalitetsmodellen. De overordnede modellene diskuteres mot hverandre i et eget kapittel (2), før vi får oppdatert forskning og videreutviklinger av modellene i egne kapitler (3-5). Her vises igjen en av bokas styrker: Disse ulike modellene presenteres som teoretiske «redskaper» som er mer eller mindre nyttige for å forklare ulike situasjoner: der Michigan-modellen og skillelinjemodellen er gode til å forklare stabilitet i politiske holdninger over tid, er rasjonalitetsmodellen bedre til å forklare raske endringer i atferd, men bygger også på urealistiske forventinger om borgernes politiske kompetanse. Slike forskjeller oppsummeres i ryddige tabeller. Dette enda en av bokas styrker: leseren får løpende lesetabeller og diagrammer, enten originale eller forenklede varianter, fra tidligere forskning. En sosiologiutdannet leser kan til og med la seg glede av en figur som illustrerer Bourdieus sosiale rom, selv om det gjøres uten videre referanser til studier som bruker dette til å forstå politisk atferd (som også finnes på norsk).
I kapittel 7-10 blir vi presentert for øvrige former for politisk atferd, herunder kapitler om politisk kommunikasjon, politisk kultur, samt to kapitler om politisk deltakelse. Den røde tråden gjennom disse kapitlene er skillet mellom ulike normative demokratiteorier som ligger til grunn for vurdering av kvaliteten på deltagelsen: «konkurransedemokrati» med sitt vektlegging av elitestyre, «deltakerdemokrati» som legger opp til aktiv og bred deltakelse fra vanlige folk, og «deliberativt demokrati» som fremhever meningsutveksling og troen på det beste argumentets kraft.
Her refereres det også til norske forhold, med henvisninger til Willy Martinussens klassiske studie av det norske demokratiet i Fjerndemokratiet (Martinussen, 1973), og den påfølgende «demokratidebatten» (Fimreite & Ivarsflaten, 2020). Samtidig hevder Aalberg og Jenssen at valgdeltakelsen i Norge har holdt seg «høy og relativt stabil». Her mener jeg også forfatterne burde ha trukket frem at ulikheten i valgdeltakelse har økt siden 80-tallet, enten du operasjonaliserer dette som klasseulikheter (Helle et al., 2023) eller utdanningsulikheter (Bergh et al., 2020). Ifølge Polacko (2022) har Norge også komparativt sett høye inntekstulikheter i valgdeltakelse. Dette er faktum som aktualiserer forskningsfeltet, også for norske forhold.
|
Å studere politisk atferd
|
|---|
|
Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg
|
|
328 sider
|
Spørreundersøkelsenes begrensninger
For denne leseren er avslutningskapitlet et av bokas høydepunkter. Som nevnt er en av bokas styrker at den klarer å heve blikket fra enkeltteoriene, og løfte frem hvordan ulike disiplinfag og deres «ontologier» gir ulik inngang til studieobjektet. Bokas siste kapittel viderefører denne epistemologiske refleksjonstråden: samfunnsvitenskapens objekt er stadig i endring, forskeren inngår selv i objektet som studeres: «det best begrunnede argumentet er samfunnsvitenskapenes sannhet», skriver forfatterne. Deretter gir de noen innrømmelser på vegne av det dominante disiplinfaget statsvitenskap: «Kan det være slik at surveymetoden i seg selv leder forskningen i retning av bestemte konklusjoner?».
Dette diskuteres med referanse til Philip Converses paradigmatiske essay om «belief systems in mass publics» (2006) [1964], opp mot Robert Lanes (1967) nesten samtidige dybdestudie av vanlige arbeidsfolks «ideologi». Både Converse og Lane hevdet at de fleste «vanlige folk» ikke maktet å tenke om politikk på utpreget sofistikerte måter. Men der Converse konkluderte med at mange av disse da har ustabile «ikke-holdninger», mente Lane at arbeidsfolkene hadde meningsfulle holdninger, bare at disse måtte forstås ut ifra de sosiale forventningene og krysspresset vanlige folk stod i. Heller enn «politiske» klassifikasjonsskjemaer var det overføring av hverdagslivets forståelsesformer som gjaldt.
Deretter gir de noen innrømmelser på vegne av det dominante disiplinfaget statsvitenskap: «Kan det være slik at surveymetoden i seg selv leder forskningen i retning av bestemte konklusjoner?».
I avslutningskapittelet påstår forfatterne at «dybdeintervjuer, informantintervjuer, tekstanalyser, og ikke minst eksperimenter» kan gi oss et mer «fullstendig og rikere bilde av opinionen enn det den dominerende surveyforskningen alene har bidratt til». Da er det synd at forfatterne vier så lite oppmerksomhet til slike perspektiver – særlig de kvalitative – tidligere i boka. Kun to steder i boka refereres det til kvalitative studier om vanlige velgere: den nevnte Lane, og Katherine Cramer Walshs studie av Tea Party-stemmende arbeiderklasse-folk og deres samtaler om politikk, i boka The Politics of Resentment fra 2016.
Symptomatisk nok nevnes kun funnene i den sistnevnte boka, og ikke den særegne metodiske inngangen: observasjon og deltagelse i naturlig eksisterende grupper med pratende mennesker. Walsh demonstrerer hvordan Tea Party-stemmende arbeidsfolk forstår politikken gjennom spesielle forståelsesrammer – en «politics of resentment». Walshs bok er en videreføring av hennes kvalitative «program» som startet med Talking about Politics (Walsh, 2003), som igjen er inspirert av William Gamsons Talking Politics (Gamson, 1992). Her er det flere kjente verk å ta av, og det er synd at forfatterne ikke makter å løfte frem deres særegne metodiske tilnærminger.
Grunnen til at jeg mener at Jenssen og Aalberg burde ha trukket frem disse kvalitative studiene er ikke bare mine egne metodologiske tilbøyeligheter, det er også fordi de fyller det som ofte fremstår som en svakhet i forskningstradisjonen. Som nevnt definerer forfatterne politisk atferd som «vanlige menneskers oppfatninger om politiske spørsmål». En kritisk leser kan da stille seg spørsmålet: Hva har jeg egentlig lært om hvordan vanlige folk tenker om og forholder seg til politikk?
Å kommunisere politikk
Et begynnende svar på spørsmålet om hvordan vanlige folk forholder seg til politikk ligger i bokas kapittel 9, som omhandler «politisk kommunikasjon». Dette er et av bokas bedre kapitler. Credoet i kommunikasjonsforskningen er at folks oppfatninger om politikk er betinget av deres «informasjonsmiljøer». Vanlige folk, som ikke driver med politikk til daglig, forholder seg til politikk gjennom andrehåndsinformasjon. Den kanskje viktigste kilden til informasjon om politikk og samfunn er selvfølgelig mediene. Her viser forfatterne hvordan det er større ulikheter i kunnskap om politikk blant vanlige folk i land med mer kommersialiserte mediesystemer (som USA). Hva folk tenker om politikk påvirkes av hvordan mediene presenterer saker, gjennom både «priming» – påvirkning av publikums vurderinger av aktører over lengre tid, og innramming – «framing» – av enkeltsaker.
Samtidig viser de hvordan de tidligste kommunikasjonsstudiene fant at folk i liten grad ble direkte påvirket av mediene, men heller gjennom prat i sosiale miljøer, som gjerne hadde en såkalt «opinionsleder» som spredde informasjon i gruppa. Forfatterne vier et par sider til å diskutere betydningen av politisk diskusjon blant folk, men fokuset er på oven-ifra-og-ned-kommunikasjon. I denne sammenheng er det overraskende at Aalberg og Todal Jensen ikke nevner forskningen til sine Bergens- (og Oslo)-kollegaer, som i boka Informerte borgere? – offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (Moe et al., 2019) anvender både spørreundersøkelser og dybdeintervjuer for å studere hvordan vanlige nordmenn i ulike sosiale posisjoner kobler seg på offentligheten.
En kritisk leser kan da stille seg spørsmålet: Hva har jeg egentlig lært om hvordan vanlige folk tenker om og forholder seg til politikk?
Et sentralt poeng i boka Informerte borgere? er at folk orienterer seg mot ulike offentligheter. Folk i høyere klasser orienterer seg mer mot den nasjonale og internasjonale konteksten, mens lavere klasser mer mot det lokale. Og i dette ligger det selvfølgelig ikke noen enkel påstand om at noens interesser er lokale, mens andres er nasjonale eller internasjonale. Det er heller de ressursene folk har som påvirker hva slags politiske spørsmål som fremstår meningsfulle og virkelige. Et lignende poeng ble gjort av Pierre Bourdieu i Distinksjonen (1984): De fleste er i stand til å produsere en politisk mening når de en gang blir spurt. Men de som mangler kjenskap til det politiske feltet og dets spesifikke virkelighetsforståelse, må se seg nøtt til å tolke politiske problemstillinger og valgsituasjoner ut ifra den virkeligheten de faktisk kjenner – hverdagslige opplevelser, moralske poenger og psykologiske vurderinger.
En spørreskjemaundersøkelse vil typisk homogenisere de ulike måtene folk forstår politikk på – og dette kan være problematisk når disse ulikhetene er sterkt knyttet til sosial ulikhet mer generelt. Som forfatterne var inne på i kapittel 10 (referert ovenfor): surveyforskningen trekker feltet i retning bestemte konklusjoner – enhver metode er en teori i aksjon. Boka har et eget kapittel om ulikheter i deltakelse, men her ligger fokuset på ytterpunktene: det å i det hele tatt delta i valg, eller mer intensive former for organisasjonsdeltakelse og aktivisme. De sosiale variasjonene i måten det store flertallet forholder seg til politikk – de som av borgerplikt deltar i valg, men ellers følger sporadisk med – blir vi ikke videre kloke på.
Hva er en god introduksjon?
«Å studere politisk atferd» er en introduksjonsbok på under 270 sider – dette setter unektelig grenser for hva slags krav og kritikk som kan rettes mot den. Samtidig bør man spørre seg hva en god introduksjonsbok skal være. Om målet er å gi en introduksjon til de aller mest dominante retningene i faget og/eller teoriene bak forskningen slik den har blitt gjort i norsk kontekst, så kan man si at forfatterne har lykkes. Som teoretisk «manual» for det norske valgforskningsprogrammets surveydominerte fremgangsmåte er boka en sikker vinner. På den andre siden: hvis målet heller er å bevisstgjøre studenter og vordende forskere om de ulike måtene man faktisk kan studere «politisk atferd» på, så syntes jeg den kommer til korte.
Samtidig skal forfatterne ha skryt for å ha skrevet en bok som inviterer til denne kritikken, gjennom sin vektlegging av disiplinfagenes egenart, ulike ontologier, og refleksjon rundt metodebegrensninger – det er bare synd det ikke gjøres litt mer ut av disse poengene, også med tydelige referanser til relevant forskning. For «Å studere politisk atferd» er en god og svært ryddig bok, som dekker et behov i norsk faglitteratur. Men den publiseres også i en tid hvor demokratiet varsles i krise, velgervandringer overrasker, og stadig flere sitter hjemme på valgdagen. Er det ikke nettopp nå vi trenger solid teori- og metodepluralisme, ikke minst i fagets introduksjonsbøker?
Fotnoter
[1] Sosiologer kan glede seg over at det kommer bøker om både «Å studere sosiologi» og «Å studere sosial ulikskap», skrevet av henholdsvis Arnfinn Haagensen Midtbøen og Johs. Hjelbrekke.
Referanser
Aalberg, T., Curran, J. (2012). How media inform democracy: A comparative approach (Vol. 1). Routledge.
Bergh, J., Haugsgjerd, A. H., & Karlsen, R. (2020). Valg og politikk siden 1945: Velgere, institusjoner og kritiske hendelser i norsk politisk historie (1. utgave.). Cappelen Damm akademisk.
Bourdieu, P. (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. Harvard University Press.
Converse, P. E. (2006). The nature of belief systems in mass publics (1964). Critical Review, 18(1–3), 1–74. https://doi.org/10.1080/08913810608443650
Cramer, K. J. (2016). The politics of resentment : rural consciousness in Wisconsin and the rise of Scott Walker (pp. xii, 285). University of Chicago Press.
Fimreite, A. L., & Ivarsflaten, E. (2020). «Den store demokratidebatten» – da og nå. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 61(1), 30–37. https://doi.org/10.18261/issn.1504-291X-2020-01-03
Gamson, W. A. (1992). Talking politics. University Press.
Helle, G. B., Flemmen, M. P., Andersen, P. L., & Ljunggren, J. (2023). En skjult utestengning fra politikk: Kulturell klasseanalyse og politisk ulikhet. Agora, 2–3, 116–153.
Lane, R. E. (1967). Political ideology: Why the American common man believes what he does. The Free Press.
Martinussen, W. (1973). Fjerndemokratiet: Sosial ulikhet, politiske ressurser og politisk medvirkning i Norge. Gyldendal.
Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T. U., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Informerte borgere?: Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati. Universitetsforlaget. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021110348534
Polacko, M. (2022). Inequality, policy polarization and the income gap in turnout. Party Politics, 28(4), 739–754. https://doi.org/10.1177/13540688211011924
Walsh, K. C. (2003). Talking about politics: Informal groups and social identity in american life. Null. https://doi.org/null
