Klasse: En innføring er skrevet av Magne Flemmen og Jørn Ljunggren, og er det foreløpig siste tilskuddet til det som nå framstår som en serie bokutgivelser fra et miljø for klasseforskning ved Universitetet i Oslo.[1] Boka består av to overordnede deler: en teoretisk og metodologisk del hvor Flemmen og Ljunggren redegjør for sin tilnærming til klasseanalysen (kapittel 1–3), og en empirisk del hvor forfatterne anvender denne tilnærmingen for å studere klasseskiller i dagens Norge (kapittel 4–8). Resultatene av den teoretiske og empiriske undersøkelsen oppsummeres i et avsluttende kapittel, hvor forfatterne argumenterer for at Norge – i motsetning til det mange kanskje tror – fremdeles er preget av omfattende, dypt inngrodde klasseskiller.
Personlig må jeg – med fare for å skjemme meg ut – innrømme at jeg lenge har ansett det Oslo-baserte klasseforskningsmiljøet for å være blant Norges fremste, og da ikke bare innenfor ulikhetsforskningen, men i sosiologien som helhet. Det overrasker meg derfor ikke at Flemmen og Ljunggren har skrevet en svært grundig, oppdatert og tankevekkende bok, som ikke har noen problemer med å leve opp til standarden jeg forventet da jeg startet å lese. Kort sagt er det vanskelig å se for seg at en bedre innføringsbok om klasse kommer til å bli skrevet med det første. Jeg har heller ingen vanskeligheter for å se for meg at Klasse vil bli en ressurs for folk i politikken, i organisasjonslivet og i fagbevegelsen, som her vil få en tilgjengelig oversikt over den norske klasse- og ulikhetsforskningen.
For meg er det mest interessante aspektet ved boka at Flemmen og Ljunggren forsøker å lage en syntese av den marxistiske og weberianske klasseteorien. Her skiller Flemmen og Ljunggren seg fra nesten all annen klasseteori, som tradisjonelt sett har vært opptatt av å vektlegge forskjellene mellom klasseteorienes ulike skoler. Dette blir da også anerkjent av forfatterne selv. «Store deler av klasseforskningen,» skriver de, «har gjennom historien delt seg opp i to teoretiske leirer, hvor atskillelsen av marxistisk klasseteori fra weberiansk klasseteori interessant nok har vært et hovedskille […] Vår posisjon her er at det ikke er gode faglige grunner til å skulle velge én teoretisk leir og forbli i den» (s. 50). Flemmen og Ljunggren argumenterer videre for at de ulike klasseteoriene egentlig tilbyr komplementære analyser av ulike fenomener, og at det derfor er hensiktsmessig å slå dem sammen til en samlet teori om det kapitalistiske klassesamfunnet.
I denne teksten skal jeg gi min vurdering av hvor godt Flemmen og Ljunggren lykkes i dette prosjektet. Formålet mitt er ikke å kritisere forsøk på nyskapning fra et dogmatisk ståsted, eller å argumentere for at en tilnærming til klasseteorien nødvendigvis er «bedre» enn en annen. Snarere ønsker jeg å bruke Klasse som et springbrett for å løfte fram noen av klasseteoriens dilemmaer, på en måte som fremmer, og ikke hemmer, en produktiv meningsbrytning.
Eiendom eller utbytting?
Som nevnt over er utgangspunktet for Flemmen og Ljunggrens prosjekt at de forskjellige klasseteoriene har flere fellestrekk enn det vi tradisjonelt sett har antatt. Hvor rimelig er denne påstanden?
Jeg anser – for å legge mine egne kort på bordet – meg selv som marxist, og for meg er det derfor nærliggende å ta utgangspunkt i forfatternes forståelse av klasseteorien til Marx. Den mest konsise oppsummeringen av denne finner vi i bokas første kapittel. Der skriver Flemmen og Ljunggren at Marx definerer kapitalister som «en gruppe som tjener til livets opphold gjennom eierskap av det han kaller produksjonsmidler: bedrifter, fabrikker, maskiner, lokaler og så videre» (s. 24, min uthevelse).
Det Flemmen og Ljunggren beskriver her er imidlertid ikke posisjonen til Marx, men klasseteorien i den klassiske politiske økonomien, som Marx gir en detaljert kritikk av i Kapitalens tredje bind. Ifølge denne teorien – Marx betegner den som treenighetsformelen – er de ulike klassenes inntektsgrunnlag basert på deres eierskap over de tre hovedfaktorene som inngår i produksjonsprosessen. Kapitalister eier produksjonsmidler, som genererer inntekt i form av profitt; landeiere eier land, som genererer inntekt i form av grunnrente; arbeidere eier arbeidskraft, og mottar inntekten sin i form av lønn. All inntekt forstås med andre ord som en slags avkastning på eiendom, og forskjellen mellom klassene som et spørsmål om hva slags type eiendom de ulike klassene besitter. [2]
Det er utbyttingen, og ikke eiendommen i seg selv, som skaper profitten. Her ligger forklaringen på kapitalismens uendelige apetitt på økonomisk vekst, og systemets likegyldighet overfor de sosiale, politiske og økologiske konsekvensene denne veksten får.
Hva er problemet med denne framstillingen? For det første bidrar den til å tilsløre det Marx beskriver som den store hemmeligheten i den kapitalistiske produksjonsmåten. Den er at kapitalistklassen faktisk ikke tjener penger på å eie, men på å utbytte arbeiderklassen (se fotnoten for en utførlig diskusjon av hvordan Flemmen og Ljunggren forstår utbytting).[3] Utbytting fasiliteres gjennom den kapitalistiske arbeidskontrakten, som for det første forplikter arbeiderne til å produsere en verdi som er større enn den de mottar for å selge arbeidskraften sin, og for det andre til å godta at denne merverdien tilfaller kapitalisten i form av profitt. Kapitalistens inntekt skapes altså ikke av eiendom, men av arbeiderne.
For Marx var kritikken av treenighetsformelen både av teoretisk og politisk betydning. Dersom man framstiller kapitalistens profitt som avkastning på kapitalistenes eiendom, har man også langt på vei akseptert denne profitten – og dermed også den kapitalistiske klassestrukturen som sådan – som legitim og naturlig. Noen må jo tross alt stille med midlene som gjør produksjonen mulig, og da virker det også rimelig at de som eier produksjonsmidlene blir kompensert for denne tjenesten. Legger man derimot til grunn at det kapitalistens profitt er basert på utbytting, setter man fingeren på verdioverføringen som skjer mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Det som i den borgerlige økonomien framsto som en fredelig inntektsfordeling mellom likeverdige samarbeidspartnere framstår nå som en kilde til ulikhet, dominanse og konflikt: kort sagt, som klassekamp.
Kritikken av treenighetsformelen er ikke bare motivert av ideologiske årsaker. Den er også nødvendig for å gripe det kapitalistiske samfunnets sosiale dynamikk. Ifølge Marx er treenighetsformelen et eksempel på fetisjisme, i den forstand at den tilegner produksjonsmidler evnen til å generere en profitt helt på egen hånd. I virkeligheten er det selvfølgelig ikke slik. Jeg kan eie så mange fabrikker, maskiner og lokaler jeg bare vil, men disse vil ikke skaffe meg en krone i inntekt dersom jeg ikke faktisk bruker dem aktivt. Produksjonsmidler kan derimot bare generere verdi når de aktivt brukes for å utbytte arbeid. Det er utbyttingen, og ikke eiendommen i seg selv, som skaper profitten. Her ligger forklaringen på kapitalismens uendelige apetitt på økonomisk vekst, og systemets likegyldighet overfor de sosiale, politiske og økologiske konsekvensene denne veksten får.
Kapitalens vekstimperativ anerkjennes også av Flemmen og Ljunggren, som skriver at det er strukturelle faktorer som tvinger kapitalister til å maksimere lønnsomheten i bedriftene sine, selv om dette leder dem til å strupe lønninger eller ødelegge miljøet. Problemet er at det er umulig å forklare dette strukturelle presset dersom man går ut fra at kapitalister kan «leve av eiendomsbesittelse» (s. 68) – i så fall skulle jo kapitalister i teorien klart seg med å bare eie produksjonsmidler rent passivt, og imperativet for å konkurrere med andre kapitalister ville langt på vei blitt borte.
Fra Marx til Weber
Analysen over viser (forhåpentligvis) betydningen av å bevege seg fra en materiell til en sosial forståelse av kapitalbegrepet. Med en «sosial forståelse» mener jeg at kapital ikke forstås som noe man har, men som noe man gjør. Kapital er ikke eiendom, men eiendom som blir anvendt på en bestemt måte, og denne anvendelsen – en spesifikk sosial praksis – er objektet for den marxistiske klasseanalysen. Dette er et poeng Marx terper på i alle sine økonomiske manuskripter fra 1849 og utover, og det er derfor skuffende å se at presisjonsnivået til Flemmen og Ljunggren glipper på et såpass grunnleggende punkt.
Jeg mener altså ikke at den fortolkningen Flemmen og Ljunggren legger fram er spesielt forenlig med den marxistiske klasseteorien, i hvert fall ikke slik denne ble formulert av Marx selv. Den går imidlertid godt overens med en annen kjent klasseteoretiker, nemlig Max Weber, for hvem klasseposisjon jo nettopp avgjøres av tilgangen vår på ressurser av ulike typer, som vi deretter veksler inn i livssjanser på det kapitalistiske markedet.
Her er det kanskje på sin plass å komme med noen bemerkninger til hvordan forholdet mellom Marx og Weber tradisjonelt sett har blitt forstått. Mange – Flemmen og Ljunggren inkludert – har gjort et nummer ut av at Weber egentlig er grunnleggende enig med Marx, fordi de begge vektla at skillet mellom de som eier produksjonsmidler og de som bare eier sin egen arbeidskraft.
Når Flemmen og Ljunggren skriver at «Weber var enig i flere av grunninnsiktene til Marx», er dette derfor potensielt misvisende. Mer presist kan vi si at Weber var enig med Marx på de punktene hvor Marx var enig med den borgerlige økonomien, og uenig med Marx i nesten alt annet.
Problemet med dette argumentet er at det ikke bare er Marx og Weber som var enige om dette. Marx var selvfølgelig ikke den første til å påpeke at det er en forskjell mellom de som kjøper og de som selger arbeidskraft: dette vet alle som noen gang har undertegnet en kapitalistisk arbeidskontrakt. Innsikten om at kapitalismen er et klassesamfunn var heller ikke unik for Marx. I et brev fra 1852 innrømmet Marx villig at «borgerlige historikere hadde lenge før meg beskrevet klassekampens historiske utvikling, mens borgerlige økonomer hadde beskrevet klassekampens økonomiske anatomi».[4]Ideen om at den kapitalistiske klassestrukturen består av arbeidere, kapitalister og jordeiere var altså ikke noe Marx fant på, men en antagelse han overtok fra den borgerlige økonomien, en antagelse som – etter mitt mening – begrenset Marx’ forståelse av det kapitalistiske klassesamfunnet på flere avgjørende punkter. Når Flemmen og Ljunggren skriver at «Weber var enig i flere av grunninnsiktene til Marx», er dette derfor potensielt misvisende. Mer presist kan vi si at Weber var enig med Marx på de punktene hvor Marx var enig med den borgerlige økonomien, og uenig med Marx i nesten alt annet.
Hva er klasseteoriens formål?
Her kommer vi fram til det mest grunnleggende spørsmålet man kan stille til enhver type teori: hva er det klasseteorier egentlig skal hjelpe oss med å forstå? Inntrykket Klasse etterlater seg er at klasseteori først og fremst skal forklare distribusjonen av ressurser på ulike typer markeder: hvorfor noen har mye og andre har lite, og hvordan de ressursterke har bedre forutsetninger for å lykkes i livet. I bokas åpningskapittel skriver Flemmen og Ljunggren for eksempel at «klasse handler om hvordan ulikhet oppstår og hvilke konsekvenser ulikhet har for livene til folk som lever i ulike deler av klassestrukturen» (15), mens Ljunggren i et lanseringsintervju med Klassekampen sa at «klasseanalyse handler om hvordan privilegier og livssjanser er ulikt fordelt».
Også her oppfatter jeg at forfatternes karakteristikk er mer egnet til å beskrive den ikke-marxistiske klasseforskningen enn klasseforskningen som sådan. Formålet med marxistisk klasseforskning, i hvert fall slik jeg forstår den, er nemlig ikke å studere sosiale ulikheter internt i kapitalismen, men å analysere den kapitalistiske produksjonsmåten på et overordnet nivå. Med andre ord er ikke poenget først og fremst å forklare hvorfor noen lykkes bedre i utdanningssystemet enn andre, eller hvor mye av de økonomiske ulikhetene som går i arv mellom generasjoner. Det som skal forklares er de kapitalistiske samfunnenes sosiale dynamikk: det moderne statsapparatets institusjonelle oppbygning, organiseringen av arbeidsprosessen, kildene til økonomiske kriser, kapitalismens geopolitiske påvirkning, og så videre. For meg er det et åpent spørsmål hvorvidt «klasseskjemaene» som trengs for å utforske denne type makro-sosiologiske problemstillinger også egner seg til å studere «privilegier og livssjanser» på det detaljnivået som kreves av moderne ulikhetsforskning. Svaret på dette spørsmålet finner jeg da heller ikke i Klasse, gitt at bokas fokus i så stor grad er på det sistnevnte.
Etter mitt syn ender Flemmen og Ljunggrens forsøk på å finne fellesnevneren mellom Marx og Weber altså opp med å nedtone det som spesifikt kjennetegner den marxistiske klasseanalysen. Sine kvaliteter til tross må Klasse derfor beskrives som en nokså ensidig syntese, hvor Flemmen og Ljunggren riktignok er i stand til å generere mange fruktbare analyser av ulike former for sosial ulikhet, samtidig som at de stort sett befinner seg trygt innenfor det Marx ville betegnet som den borgerlige samfunnsvitenskapens paradigme. Selv om forfatterne kanskje ønsket det motsatte, ender Klasse derfor opp med å synliggjøre skillelinjene som fremdeles finnes preger dagens klasseforskning.
Fotnoter
[1] To andre bøker som nylig har kommet ut av dette fagmiljøet er antologiene Arbeiderklassen (Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen, 2021) og Oslo. Ulikhetenes by (Jørn Ljunggren, 2017).
[2] Marx, K. (1894/1991). Capital. A Critique of Political Economy. Volume Three. Penguin, kapittel 48.
[3] For rettferdighetens skyld anerkjenner Flemmen og Ljunggren betydningen av utbytting i kapittel to, hvor de skriver at «poenget til Marx er at all denne verdien ikke går til arbeiderne som har laget den, men derimot at en viktig del tilfaller eierne, i kraft av at de er eierne. Dette forholdet, at eieren på denne måten tilegner seg fruktene av arbeidet, kalles i marxismen utbytting. Kjernen i Marx’ teori om utbytting er at arbeidet er verdt betydelig mer enn det arbeiderne får i lønn. Denne differansen kalles merverdi, og det er den som er utgangspunktet for profitten – som altså tilfaller kapitalisten […] Eierne lever av profitten fra dette eierskapet, mens de fleste andre lever av å arbeide for lønn.» (s. 41)
Igjen mener jeg at denne framstillingen er nærmere den førmarxistiske posisjonen enn Marx’ egen. Hovedproblemet ligger i påstanden om at «arbeidet er verdt betydelig mer enn det arbeiderne får i lønn». Også her gjengir forfatterne en antagelse i den politiske økonomien, nemlig at arbeidet i seg selv har en verdi, og at utbytting oppstår på grunn av en forskjell mellom arbeidets ‘egentlige’ verdi og det arbeiderne mottar i økonomisk kompenseasjon. Problemet med denne antagelsen er at utbytting da kun blir mulig ved at arbeidet selges for mindre enn det egentlig er verdt. Dette bryter med antagelsen om at markedstransaksjoner alltid er et bytte mellom ekvivalenter, og innebærer i praksis – av grunner som er for kompliserte til at jeg kan gå inn på dem her – at merverdiproduksjon på systemnivå blir umulig.
Marx løste dette problemet ved å skille mellom arbeid og arbeidskraft. Det arbeiderne selger er ikke arbeidet sitt, men arbeidskrafta, altså en kapasitet for arbeid. Verdien av arbeidskraften tilsvarer – i likhet med alle andre varer forøvrig – den sosialt nødvendige arbeidstiden som trengs for å produsere den. Arbeid har på sin side ingen verdi, men er det som skaper verdi, altså den sosiale formen som gjør det mulig å sammenligne ulike arbeidsprodukter med hverandre på markedet.
I den kapitalistiske arbeidskontrakten forekommer det man i humoren gjerne kaller en switcheroo. Kapitalisten kjøper arbeidskraft, og kompenserer arbeideren for den fulle verdien av arbeidskraften sin. Det kapitalisten imidlertid får som følge av denne byttehandelen er arbeid, altså kapasiteten til å skape en verdi som er høyere enn det arbeidskrafta ble solgt for. Utbyttingen oppstår først etter markedstransaksjonen mellom arbeid og kapital er gjennomført, altså i produksjonsprosessen, hvor arbeideren forpliktes til å produsere en merverdi gjennom ulike disiplinære metoder. Folk utbyttes altså ikke som selgere av arbeidskraft, men som arbeidere – her ligger hele nøkkelpoenget i Marx’ utbyttingsteori.
Skillet mellom arbeid og arbeidskraft gjorde Marx i stand til å løse et av den politiske økonomiens mest kinkige problemer, nemlig hvordan merverdiproduksjon i det hele tatt er mulig i en kapitalistisk markedsøkonomi. Ved å blande sammen disse begrepene sitter Flemmen og Ljunggren fast i den førmarxistiske politiske økonomien, noe man ser ved at de også i denne passasjen fastholder at profitten tilfaller kapitalisten i kraft av å at de eier (og ikke i kraft av at de utbytter arbeiderklassen).
[4] Karl Marx og Friedrich Engels, Werke Band 28, Berlin: Dietz Verlag: s. 507–508.
