I politiske diskusjoner om omstilling til et klimavennlig og bærekraftig samfunn har økonomifaget lenge vært en dominerende premissleverandør. Det henger selvsagt sammen med økonomenes privilegerte stilling i norsk forvaltning generelt, men også med det faktum at økonomifaget har lykkes langt bedre enn de andre samfunnsfagene i å levere brukbar kunnskap til politiske beslutningstakere og det offentlige ordskiftet.
Til tross for en kraftig økning i den akademiske interessen for klima- og miljøproblemer som samfunnsfenomen de siste årene, er det fortsatt langt mellom forsøkene på å formidle grunnleggende sosiologiske, statsvitenskapelige eller samfunnsgeografiske innsikter om temaet på en måte som kan nå ut til feltets praktikere – enten de sitter i et departement, en kommuneadministrasjon eller en privat bedrift.
Grønn omstilling: Norske veivalg er et verdifullt bidrag til å rette på denne situasjonen. Redaktørene Håvard Haarstad og Grete Rusten, begge samfunnsgeografer ved Universitetet i Bergen, har samlet et knippe bidrag som på ulike måter illustrerer hvordan samfunnsfagenes begreper og analysemetoder kan belyse de veivalgene vi står overfor i omstillingen til et grønnere samfunn.
Boka er også en indirekte utfordring til norsk sosiologi om i større grad å tematisere de veivalgene den grønne omstillingen stiller samfunnet overfor
Stikkordet for boka er nettopp veivalg: Den forsøker å vise at samfunnsutviklingen formes av de aktive valgene som aktører på ulike nivåer treffer, og at hvordan vi som samfunn ønsker å møte klimaendringer og andre miljøutfordringer dypest sett handler om hva slags samfunn vi ønsker oss. En aktiv politikk for grønn omstilling kan både spille sammen med og komme på kollisjonskurs med andre samfunnsmessige mål.
Det er med andre ord en langt mer handlingsorientert og aktørfokusert virkelighet som trer fram enn det tradisjonelle fokuset på kostnadene ved isolerte tiltak og virkemidler som vi er vant til fra økonomenes bidrag i miljødebatten.
Håvard Haarstad og Grete Rusten (red.): Grønn omstilling: Norske veivalg. Universitetsforlaget, 2018. 232 sider.
Miljøpolitikk under det nasjonale nivået
Kapitlene i boka spenner bredt, men kan grovt sett deles i tre deler. En gruppe kapitler ser på bestemte samfunnsmessige nivåer (byer i kapittel 4, næringslivet i kapittel 5 og kommunene i kapittel 7) og vurderer hvilke styringsmuligheter og utfordringer som er spesifikke for disse. Stina Ellevseth Oseland og Håvard Haarstad skriver om hvordan byutviklingen preges av konflikter mellom ulike politiske mål og hensyn. Illustrert av konflikter om transportpolitikk i Bergensregionen argumenterer de godt for at et analytisk blikk for målkonflikter kan være en nyttig inngang til å forstå samfunnsmessige veivalg i det grønne skiftet.
En annen gruppe kapitler ser nærmere på enkelte bransjer eller sektorer: Skipsfart (kapittel 3), treindustri (kapittel 6), havvind (kapittel 8), kulturlandskap (kapittel 9) og gruvedrift (kapittel 10). Særlig de tre førstnevnte fokuserer mer på teknologi og industriell utvikling enn på forholdet til samfunnet for øvrig. Selv om de i og for seg gir interessante overblikk over mulighetene som ligger innenfor disse bransjene, illustrerer de også til en viss grad kritikken som rettes mot mye av litteraturen innenfor såkalt omstillingsteori (sociotechnical transitions) i bokas innledningskapittel. Der viser bokas redaktører til at denne teorien har vokst ut av forsøk på å forstå teknologisk endring og innovasjon, og dermed ikke alltid er egnet til å sette spesifikke industrier eller teknologier inn i en større samfunnsmessig sammenheng.
Baksiden av medaljen er at den nasjonale politiske debatten til en viss grad forsvinner
Fra et sosiologisk perspektiv er det mer interessant stoff å hente i kapitlene som setter fokus på maktforhold og interessekonflikter, slik Fredrik Løkting Hasselberg og Tarje Iversen Wanvik gjør i kapittelet om gruvedrift i Finnmark. Her viser de hvordan en satsing på mineralutvinning både kan forstås som en strategi for å gjøre Norge mindre oljeavhengig (og dermed inngå i et «grønt skifte») og som en trussel mot lokale miljøverdier og levesett. Dermed plasserer de kontroversen om gruvedrift midt i de veivalgene den grønne omstillingen stiller oss overfor.
Polysentrisme
Mange av kapitlene i Grønn omstilling fokuserer altså på nivåer og aktører som tradisjonelt har vært mindre sentrale i den klimapolitiske debatten: Kommuner, byer, bedrifter og enkelte bransjer. Det er en styrke at boka viser hvordan mulighetene og barrierene for omstilling er bredt distribuert.
Grepet er også i tråd med bredere trender i forskningen på miljøpolitisk styring og forvaltning, som i økende grad fokuserer på polysentrisme og samspill mellom et mangfold av nivåer og aktører.
For landets sosiologimiljøer er det all grunn til å spørre hva som kan gjøres for å bringe spesifikt sosiologiske innsikter på grønn omstilling ut til et større publikum på samme måte som denne boka bidrar til
Baksiden av medaljen er at den nasjonale politiske debatten til en viss grad forsvinner. I flere kapitler nevnes politisk regulering og klare rammebetingelser som forutsetninger for vellykket omstilling i næringsliv eller enkeltbransjer. Men ingen steder analyseres den faktiske politiske situasjonen for «grønn omstilling» på nasjonalt nivå: Hvorfor har norsk klimapolitikk blitt som den er blitt?
Hva er de overordnede politiske føringene som byer og kommuner treffer sine valg innenfor, og som gjør dem mer eller mindre i stand til å bidra til omstilling? At slike spørsmål ikke vies større plass er overraskende i en bok som i sin tittel tar utgangspunkt i at veivalgene vi står overfor er «norske» – altså nasjonale.
Holdninger, makt og motstand
Mangelen på analyser av det nasjonale nivået kompenseres et stykke på vei av den tredje gruppen kapitler, som – litt forenklet – ser på holdninger til grønn omstilling: Kapittel 1 om hvordan oljenæringen former framtidsbildene våre, kapittel 11 om norske ungdommers syn på omstillingsutfordringen – og også til en viss grad det tidligere nevnte kapittelet om gruvedrift.
Basert på fokusgruppesamtaler med ungdom flere steder i Norge analyserer Elin Selboe og Elin Sæther hvordan ungdom ser på individuelt ansvar og kollektiv handling i møte med klimaendringer og andre trusler mot deres framtid. Kapittelet illustrerer godt hvordan klimaproblemet i stor grad framstår som «post-politisk»: Ikke fordi ungdommene har gitt opp de politiske institusjonene eller unntar dem fra ansvar – tvert imot uttrykker de stor tiltro til styring og regulering for å fremme omstilling.
Det post-politiske framtrer i stedet i forestillingen om «de som styrer landet» som en udifferensiert elite «som har folkets felles beste for øyet». Staten forstås hos disse ungdommene som «fri for interessemotsetninger, kamp om ressurser eller verdivalg» (s. 195). Når demokratiet på denne måten tømmes for politisk innhold, gjenstår konsensusbaserte teknologiske løsninger som like gjerne kan administreres av eksperter som av folkevalgte
Særlig har oljeinteressene innenfor både industri og forvaltning stor makt over de framtidsbildene som legger premisser for politisk debatt
Ungdommens overraskende teknokratiske forståelsesramme er interessant å se i sammenheng med Brigt Dale og Gisle Andersens kapittel om norsk oljeindustri. Kapittelet tar utgangspunkt i det grunnleggende norske omstillingsparadokset, nemlig hvordan vi forsøker å kombinere store ambisjoner for grønn omstilling med rollen som verdens 7. største eksportør av fossil energi.
Dale og Andersen argumenterer for at debatten om oljens rolle i det norske samfunnet er sterkt preget av «oljealderens logikk» (s. 33). Særlig har oljeinteressene innenfor både industri og forvaltning stor makt over de framtidsbildene som legger premisser for politisk debatt: Scenarier for framtidig etterspørsel og produksjon av energi, for eksempel, tar utgangspunkt i dagens fossil-dominerte energisystemer heller enn i de systemene som vil være nødvendige for å hindre farlige klimaendringer.
Dermed peker Dale og Andersen på at ekspertene som setter rammene for debatten slett ikke kan betraktes som interessefrie eller hevet over politiske motsetninger. Opp mot dette setter kapittelforfatterne det de kaller et «post-petroleum-perspektiv» som åpner for å diskutere «et mangfold av mulige alternative veier mot det karbonfrie samfunnet» (s. 35).
Samfunnsmessige veivalg
Det er nettopp i å tydeliggjøre muligheten for slike alternative veier at det mest interessante bidraget til boka Grønn omstilling ligger. Gjennom å insistere på at omstillingen ikke er en enhetlig prosess som vi kan regne oss fram til den optimale innretningen på, kan den bidra til å flytte forestillingene om det «grønne skiftet» bort fra den teknokratiske diskursen som fokusgruppe-ungdommene knyttet an til, og vise fram de samfunnsmessige veivalgene som bare kan gjøres gjennom demokratiske prosesser.
Grønn omstilling bringer kanskje ikke så mange nye perspektiver inn i de faglige debattene på de feltene den berører. Verdien i boka ligger i at den gjør tilgjengelig og aktualiserer relativt godt etablerte samfunnsfaglige perspektiver på grønn omstilling for «nye lesere»: For studenter, og ikke minst for beslutningstakere på ulike nivåer, som sårt kan trenge å få supplert den økonomi-dominerte analytiske verktøykassa.
Samtidig er det interessant å observere at selv om boka presenteres som samfunnsfaglig, og det også er en viss bredde i faglig bakgrunn hos bidragsyterne, er det svært få sosiologer blant dem. Det er ikke overraskende at forfatterlista domineres av samfunnsgeografer all den tid prosjektet springer ut av geografimiljøet ved Universitetet i Bergen.
Men for landets sosiologimiljøer er det all grunn til å spørre hva som kan gjøres for å bringe spesifikt sosiologiske innsikter på grønn omstilling ut til et større publikum på samme måte som denne boka bidrar til. Dermed er boka også en indirekte utfordring til norsk sosiologi om i større grad å tematisere de veivalgene den grønne omstillingen stiller samfunnet overfor.
