Nordmenn blir stadig overrasket over hvor tilstede ‘rase’ som meningsfull kategori fortsatt er i USA. Dette gjelder også andre veien, om enn med motsatt fortegn, for amerikanere i møte med Europa. Høsten 2015 delte jeg kontor med Jennifer Chernanga, en amerikansk gjesteforsker ved UiO. Hun kunne ikke forstå vår berøringsangst overfor andres erfaringer.
Såpass opprørt var hun at hun holdt et offentlig miniforedrag om det. Det som for oss fremstår som en respektfull fremgangsmåte, fremstår for andre som en mangel på mot til å snakke om forskjeller. I USA er rase en meningsfull kategori for mange, selv om historien har vist at det også er en problematisk kategori.
Den utstrakte bruken av rase som begrep gjør det nødvendig å forstå hvorfor det brukes, og hvordan det kan og bør brukes. Ta-Nehisi Coates er en av de fremste skribentene å se til for svar på dette. Han forvalter tradisjonen etter W.E.B. DuBois ved å bruke begrepene «The Veil», «Double Consciousness» og «The Color Line» for å forklare vår tid.
Den utstrakte bruken av ‘rase’ som begrep gjør det nødvendig å forstå hvorfor det brukes, og hvordan det kan og bør brukes
Ta-Nehisi Coates slo for alvor gjennom med Mellom verden og meg. I Norge utkom boken på det lille forlaget Heinesen i fjor. Boken er skrevet som et brev til hans sønn, og trekker veksler på memoar-sjangeren, som han også gjorde i debuten The Beautiful Struggle fra 2008. Begge faller under den amerikanske kategorien «creative nonfiction», som favner sakprosa som i stor grad benytter litterære virkemidler.
Hans nye bok We Were Eight Years in Power heller tydeligere mot analytisk skriving. Boken består av et essay for hvert år Obama var president i USA, samt introduksjoner som kontekstualiserer essayene. Her finner vi essays om sentrale tema som borgerkrigen, massefengsling og oppreisning for slaveriet (‘reparations’).
En amerikansk tragedie
Alle essayene er tidligere publisert i The Atlantic hvor Coates er fast bidragsyter. Undertittelen på den nye boken lyder: «En amerikansk tragedie» og markerer tydelig Coates’ avstand til Obamas narrativ om håp. Det er enklere å se dystert på det nå som vi vet hvem arvtakeren til Obama ble, men for Coates er ikke dette noe etterpåklokskapens lys.
Han lar seg begeistre av Obama, men holder seg hele tiden på bakken og påpeker hvor langt igjen det er før USA nærmer seg å bli et samfunn hvor man blir født fri. I motsetning til 1950-tallets offentlige intellektuelle i Amerika som kom med nybrottskritikk (Mills, Arendt, Alinsky), kommer Coates med historisk kritikk. We Were Eight Years in Power er en del av et sitat av Thomas Ezekiel Miller, er et godt eksempel på den historisk forankringen.
Etter Miller skulle det gå over femti år før Sørstatene valgte en svart politiker som representant igjen. At fremgang blir møtt med tilbakeslag er hovedtesen i denne boka med de siste to presidentene som ‘case’. Historien gjentar seg selv.
Les også Inger Furseth om W.E.B. DuBois som sosiologisk klassiker og Willy Pedersen om forsøk på å forstå hvithet i USA.
Obama vender blikket fremover i sin betoning av håp, og sin klokkeklare tro på at USA vil overleve Trump som president. Coates ser bakover på den lange og seige historien om hvordan svarte mennesker har blitt behandlet. Coates biter seg fast i hvordan Obama skriver om øyeblikket han ble introdusert for basketball på Hawaii, hvor han vokste opp og «The fabulous five» imponerte stort:
“Obama writes «I decided to become part of that world» – it is one of the most incredible sentences ever written in the long, decorated history of black memoir, if only because very few black people have ever enjoyed enough power to write it.” (s. 304-305).
Kollektiv biografi
At få svarte har hatt muligheten til å ta et slikt valg svekker selvsagt ikke det positive i at Obama hadde det, men det ligger ikke Coates nært å glede seg, melankolien ligger ham nærmere. Like fullt er han opptatt av «vår kollektive biografi» de siste årene, og dermed også begeistringen. Fortellinger om valgnatten hvor folk jublet i gatene og klatret i gatelyktene er viktige. Hvordan kan vi forstå dem, og hva betyr de i dag?
Han refererer til hvordan Obamas valgseire i 2008 og 2012 blir avvist som bare symboler, og skriver: «But there is nothing “mere” about symbols. The power embedded in the word nigger is also symbolic. Burning crosses does not literally raise the black poverty rate, and the Confederate flag does not directly expand the wealth gap». Betydningen av Obamas seire utvider suksess til også å romme svarte, slik Coates ser det.
Som lesere lengter vi ofte etter en forløsende slutt på fortellingen, men Coates påpeker at fortellingen om USAs raseskiller ikke slutter. «It keeps on keeping on»
I en av introduksjonene skriver Coates at han på et tidspunkt ble invitert til å snakke offentlig om nær sagt alt som hadde en vag tilknytning til noe som kunne forstås som «black», og at han burde sagt nei oftere enn han gjorde. Introduksjonene viser alle følelsene som knytter seg til de ofte slagkraftige essayene til Coates, og hans ambivalens overfor offentlig intellektuelle (og også seg selv som akkurat det).
Motstanden mot å delta grunner nok også i et ønske om å ikke passe inn i samfunnets rammer: «How do you defy a power that insists on claiming you? What does the story you tell matter, if the world is set upon hearing a different one?» Gode spørsmål, og svarene er å lese ut av essayene selv. Som lesere lengter vi ofte etter en forløsende slutt på fortellingen, men Coates påpeker at fortellingen om USAs raseskiller ikke slutter. «It keeps on keeping on».
Konservativ radikal
«Temperamentsfull» benyttes ofte om Coates’ stil, men han er heller sindig, slik jeg leser ham. En konservativ radikal, som er mer opptatt av å forstå historien enn å skape en ny fremtid. Nye fremtider har nemlig en tendens til å bli luftige, slik Coates skriver om dem. Historien og hverdagen er også så altfor konkret til å kunne drømme seg bort virker det til. Glemmer man seg bort et lite øyeblikk møtes man av sanksjoner.
Har man tillit til samfunnet så kommer man til å angre seg, får man inntrykk av. Nå som vi kjenner Trumps DACA-beslutning er det unektelig noe forståelig i dette.
Coates holder seg oppdatert på empirisk sosiologisk forskning, og refererer mest til sosiologer i sine essays. Devah Pager er kanskje den som vies mest oppmerksomhet. Kun en og annen rettsviter slipper til. Sosiologien står seg altså fortsatt som ballast til betoningen av strukturelle forholds påvirkning på våre liv.
Coates holder seg oppdatert på empirisk sosiologisk forskning, og refererer mest til sosiologer i sine essays
Kritikken Coates har møtt i etterkant av utgivelsen har i stor grad gått på at han fortsatt understreker «black America» og «white America» som meningsfulle kategorier og motsetninger. Det fremstår imidlertid som ganske hul kritikk, all den tid dette ikke er noe Coates har konstruert. Hege Storhaug har diktet opp sine Islam-kategorier, og fremsetter slik en konspirasjon, mens Coates tar utgangspunkt i kategorier som er tilstede i kulturen.
Hva betyr så «white America»? Sikkert ikke det samme for alle, men ikke utelukkende hvite mennesker i USA. Det betegner symboler og kulturelle forestillinger assosiert med hvite. Som kultursosiologien lærer oss er det en avstand mellom ord og hva de betegner. Et 1:1 forhold er like urealistisk som et kart med eksakt gjengivelse av verden.
I Cultural Trauma: The formation of african american identity tar sosiologen Ron Eyerman for seg hvordan svarte har skapt en kollektiv identitet. Det er litt synd Coates ikke referer til denne sosiologien, all den tid han er opptatt av sinne, avmakt og begeistring som kollektive følelser. Det kunne ha muliggjort flere paralleller og sammenligninger. Blant annet skriver han om «a systemic force that compelled black people to self-loathing».
Selv-hat som kollektivt problem
Poenget er velkjent. Dette selv-hatet er ikke individers skyld, men et kollektivt problem. Som svar vises det til Malcolm X som hjalp mange ut av dette ved hjelp av retoriske virkemidler, og slagordene fra den tiden, som «black is beautiful». Sosiologien lærer en ofte å være kritisk til slike «systemiske krefter» – hva er de? Hvor er mekanismene, for å snakke med analytikerne? Noen ganger ligger det mye vitenskapelig innsikt i å erkjenne at mennesker tilskriver handlinger størrelser større enn dem selv, og at de også er særdeles viktig å forstå.
En annen kritikk er at Coates’ vektlegging av rasismens påvirkning på valget av Trump, som han kaller Amerikas første hvite president, gjør at han overser sexismens rolle. Han legger heller ikke særlig vekt på klassetilhørighetens betydning for stemmegivningen. Å fokusere på rasismens betydning er uansett viktig, og dette bidrar Coates til.
En derimot veldig treffende kritikk er Coates’ romantisering av Amerika og overfladiske sammenligning med Frankrike: “It is, I think, the very chaos of America that allowed me to prosper”. Han mener at hans mangel på en universitetsgrad ville forhindret ham å bli en offentlig intellektuell i Frankrike.
«Reisen over Atlanteren»
Coates knytter også sin egen suksess tett til Obama: Hvis det ikke hadde vært for Obama så ville ikke han selv lyktes. Essayene hans blir riktignok bedre og bedre i løpet av Obamas presidentperiode, men årsaken er nok heller å finne i Coates selv. Han er rett og slett en svært dyktig skribent.
«Mye går tapt på reisen over Atlanteren», skriver Ida Lødemel Tvedt i sin anmeldelse av Mellom verden og meg i Vagant, men nevner kun oversettelsen av et ord («host» til «vertinne») og et knippe institusjoner (ghetto, fengsel, universitetet, slaveri, lånekassen) som forklaring på hvorfor den taper noe på reisen. Problemet med forklaringen er at den kan gjelde alt som bringes fra en amerikansk kontekst til en norsk kontekst. Selv er jeg fristet til å vri på påstanden: Reisen over Atlanteren tilfører Coates’ skriverier mye.
Skjønt essayene reiser kanskje bedre enn memoarene, all den tid amerikansk politikk får omfattende dekning i norske medier. W.E.B. DuBois er endelig å finne på pensum over sosiologiens klassikere, og har gjort den samme reisen vellykket. Selv om svart/hvit-skillelinjen ikke har samme historie i Norge, er det innsikt å få av analysene. Ikke bare er det mye å lære, men analysene inspirerer kanskje også andre til å forsøke å forstå samfunnets kulturelle skillelinjer, uten at det blir et spørsmål om mot.
